– Vi er fortsatt ikke verdt mer enn 333 kr ekstra i måneden

Nok et år har gått. Nok et nytt år med samme pandemi, men vi er langt mer slitne. Nok en ny bølge. Den fjerde bølgen faktisk, ikke den tredje, hvor sykepleiere på overvåkningsenhetene på Akershus universitetssykehus blir pålagt å jobbe det som først ble omtalt som beredskapsturnus og uten å få videre kompensasjon for jobben som gjøres 24 timer i døgnet.

Vi som jobber på Akershus universitetssykehus er dem som ved hver bølge har vært under størst press – og er det nok en gang.

Uforutsigbare arbeidsforhold

Det er kjent at Akershus universitetssykehus og Helse Sør-Øst vasser i penger på grunn av koronasituasjonen. Det er estimert et overskudd på hele seks milliarder kroner.

Den førstkalte beredskapsturnusen som nå kalles ny arbeidsplan, innebærer at vakter sies opp på kort varsel slik at vi ikke vet hvordan vi jobber i mer enn omtrentlig fire uker av gangen. I tillegg er vi pålagt å jobbe annenhver helg. Det er en stor inngripen i sykepleieres hverdag som allerede i over ett år nå har vært under høy belastning.

Beredskapsnivået er på nivå gult per dags dato. Gult beredskapsnivå lyder som slik ifølge Akershus universitetssykehus sin lokale rammeplan: «at begrenset mobilisering av ekstra ressurser iverksettes. Ved rødt beredskapsnivå skal det «mobiliseres betydelige ressurser og omlegging av drift». Tross at det utad er gult beredskapsnivå, er det innad for oss sykepleiere rødt fordi betydelige ressurser er mobilisert samtidig som at driften er omlagt.

Helsevesenet nærmer seg bristepunktet

Likevel kommer jeg og mine kolleger på jobb med et smil og en positiv holdning hver dag. Og ingen dag er lik den andre – vi er alltid klare for å brette opp ermene.

Rundt meg ser jeg dyktige sykepleierkolleger både med og uten videreutdanning. Jeg ser de er slitne. Partiene under øynene blir stadig mørkere. Lyset i øynene har brent ut. Bristepunktet er nådd – tøylene tøyd for langt.

Helsevesenet vårt brister. Hvem skal ta vare på oss sykepleiere nå som vi ikke har flere marginer å gå på? Norsk Sykepleierforbund, med forbundsleder Lill Sverresdatter Larsen i front, belyser nettopp dette faktumet – den enormt høye arbeids- og emosjonelle belastningen sykepleiere har opplevd især dette siste året, men som hun frykter blir oversett.

Parallelt med den nye arbeidsplanen vi får fra måned til måned, foreslår myndighetene at samfunnet skal gjenåpnes. En gjenåpning i samfunnet vil antakelig føre til potensielt raskt økende smittetall noe som igjen utsetter helsevesenet for et ytterligere høyt arbeidspress.

Er det virkelig en vel gjennomtenkt tanke som fremstår bærekraftig for dere, politikere? Belastningen har vært enorm. Den blir oversett. Erna Solberg, hva skal du si til mine slitne sykepleierkollegaer? Skal du henvende deg til dem for så å gi en applaus og understreke at de tross alt har en givende jobb?

Ingen plaster på såret

Det tas ikke hensyn til den emosjonelle belastningen i helsetjenesten. Det belyses ikke at overvåkningsenhetene ved Akershus universitetssykehus er pålagt turnus som kan endres på kort varsel som inkluderer annenhver helg, eller hvordan det kan påvirke den enkelte sykepleiers hverdag.

Det dreier seg hele tiden om at vi må holde ut, og det skal vi klare, for vi har tross alt klart det i over ett år nå. Vi sitter på kompetansen, vi er viktige og vi er fortsatt i frontlinjen. Likevel er vi fortsatt ikke verdt mer enn 333 kroner ekstra i måneden.

Etter iverksettelsen av den nye arbeidsplanen skal heller ikke det arbeidet som utføres, koste drøyt en krone mer enn det må. Tross overskuddet fra koronasituasjonen blir altså ikke sykepleiere lønnskompensert som plaster på såret for at de står stødig igjennom stormen og fungerer som en av samfunnets viktigste redningsvester.

Hva veier tyngst?

Vi har derimot fått nyss om at HR-avdelingen har mottatt lønnskompensasjon for å utføre lønnskjøringene til sykepleiere i pandemien. Hva er det etiske i det, og hva veier tyngst? Er det pasientrettet arbeid for å yte livreddende sykepleie, eller det å sitte på et kontor og ha personaladministrative driftsoppgaver?

Vi må tåle ugunstige vakter, ringvirkninger på fritid og familieliv kombinert med annenhver helg uten, som nevnt, lønnskompensasjon? Da må jeg nesten spørre: Er det en økonomisk tanke som ligger bak? Og er det kanskje ikke på tide å gjøre noe med grunnbemanningen på intensivområdene?

Ett år har gått. Ett år med takk. Ett år med applaus. Ett år med å være i frontlinjen. Den frontlinjen som ble omtalt med stolthet, men som i virkeligheten – for mange sykepleiere – sammenliknes med å være en tyggis under en skosåle.

Så derfor spør jeg dere – Statsminister Erna Solberg og helseminister Bent Høie: Ettersom vi sykepleiere tydeligvis ikke er verdt et lønnshopp samsvarende til ansvar og kompetanse eller lønnskompensering for merarbeid, hvem av dere skal utlevere Kongens fortjenstmedalje personlig til alle og enhver sykepleier som har jobbet seg igjennom blod, svette og tårer i over ett år nå?