Jeg har blitt sett og tatt vare på av medmennesker i helsevesenet

Min avskjedshilsen var ment som spøk, men den uttrykte også en dyp respekt og takknemlighet. Den gikk til operasjonsteamet ved Ahus, avdeling for kar-/thoraxkirurgi, og «anmeldelsen» kom fra hjertet idet jeg ble trillet ut fra operasjonssalen og videre til postoperativ avdeling.

Mennesker jeg møtte, formidlet en kombinasjon av trygghet og faglig dyktighet. De var vennlige og hadde en egen evne til å se og ta vare på meg som menneske. Dette imponerer meg og gjør meg ydmyk, glad og takknemlig.

Lett å ta ting for gitt

Det er lett å forvente at alt går på skinner: «Selvfølgelig, det skulle da bare mangle!» Vi har fort et ensidig fokus på våre (pasient)rettigheter. I en tid da mediene formidler en god del historier om ting som ikke fungerer godt nok i helsevesenet, føler jeg behov å si takk ved å dele mine – gode – erfaringer.

3. januar 2020 gjennomgikk jeg en operasjon på Ahus som på fagspråket heter Fempop-bypass. De tok ut en av mine egne vener og satte den inn som en bypassoperasjon i arterien som forsørger mitt høyre ben med nødvendig blodtilførsel på bakside av kneet. Siden jeg bare fikk epidural og spinal bedøvelse, og ikke full narkose, var jeg mer eller mindre bevisst og opplevde operasjonen og behandlingen.

Jeg følte meg trygg

Det oppleves som skummelt å måtte gjennomgå en slik operasjon. Man føler seg hjelpeløs og fullstendig avhengig av andres vurderinger og handlinger. Når det i tillegg gjorde vondt når legen satte inn tilgangen til epidural- og spinalbedøvelsen i ryggen, var det enormt godt å ha en anestesisykepleier foran meg som la hodet mitt på sin skulder og holdt rundt meg. Siden satt hun foran meg under operasjonen, og vi småpratet. Hun formidlet trygghet.

Det samme gjorde legen som snakket med meg på vei ut av operasjonsstuen. Små gester, et håndtrykk, et smil eller vennlige ord betyr masse.

Det er ingen selvfølge

På postoperativ avdeling – og senere på sengepost – var jeg omgitt av vennlige mennesker som brydde seg om mitt ve og vel. De kom og presenterte seg både på kveldsskift, nattskift og påfølgende dag.  Var det noe jeg trengte eller ønsket? Dette er ingen selvfølge!

Sykepleierne opplevdes som hvite engler. Denne medmenneskelige profesjonaliteten er en verdi som må ses og tas vare på. Det er et stort tankekors at omsorgsyrker er blant dem med dårligst lønn.

Helsepersonell er medmennesker

Samme dag jeg ble operert, hadde avisen Vårt Land en stor reportasje om forskeren Gry Espedal som brått opplevde sin egen forskning på verdier blant ledere og ansatte i helsevesenet som livsviktig da hun selv fikk kreft. Hun måtte innom Radiumhospitalet, Rikshospitalet, Ullevål og Lovisenberg Diakonale Sykehus. Espedal fortalte at hun fant hellige historier i sykehushverdagen.

På den ene siden beskriver Espedal sykehuset som et samlebånd. Denne følelsen kan jeg forstå. Slik må det vel være i en hverdag med strenge effektivitetskrav. Men både hun og jeg opplevde samtidig «engler». Medmennesker som var interessert i oss og vårt velbefinnende. Dette er enormt viktig, og det må vi som enkeltmennesker og samfunn verdsette.

Takk skal dere ha!