fbpx Sykepleiersk for viderekomne Hopp til hovedinnhold

Sykepleiersk for viderekomne

Om sykepleierne hadde hatt en felles og entydig måte å uttrykke seg på, hadde andre hatt lettere for å høre på dem. Men det er langt fram.

Sykepleiernes organisasjoner har brukt mye tid på å lete etter definisjoner av faget som kan gi sykepleierne den plassen i helsetjenesten de mener de fortjener. Personlig synes jeg grublingen kan bli i meste laget. Det er som om yrkesgruppen lengter seg syk etter anerkjennelse fra andre. Men alle forsøkene på å spikre det uomtvistelige grunnlaget for yrkesgruppens unike kompetanse er paradoksalt nok også med på å så en viss tvil om den.

Jeg har aldri hørt en psykolog som er i tvil om hva psykologi er for noe, og leger har det heller ikke med å lure på om medisinfaget er noe for varme hender eller kalde hoder. Men for sykepleiere er innholdet i faget mer diffust. Sykepleiere har fylt tomrommet mellom legens oppgaver og pasientens mange behov. Sykepleiere skal være "spesialister" eller "eksperter" ved pasientsengen, men hverdagen består i praksis også av mye organisering og av udefinerte, trivielle oppgaver som ingen andre tar seg av. Det slår tilbake på dem selv, nå når framtidens helsetjeneste utformes.

Illusjon

Det hadde hjulpet veldig om sykepleiere hadde hatt et gnistrende klart språk når de skal dokumentere hva som skjer i kontakten med pasienten. Både Florence Nightingale og Rikke Nisse stresset i sin tid betydningen av å synliggjøre sykepleietjenesten gjennom gode notater. Men når sant skal sies, har sykepleiernes rapporter heller pleid å være preget av uklar prosa. De har ordlagt seg etter innfallsmetoden, fylt på med blomstrende beskrivelser hvis de hadde tid, og begrenset seg til vage iakttakelser når de ikke hadde det.

Ved årtusenskiftet vedtok myndighetene å gi pasienten innsynsrett i egen journal. Det forutsatte at sykepleierne måtte dokumentere hva de gjorde. Lov om helsepersonell, som ble innført i 2001, fastslår at sykepleiere nå har dokumentasjons plikt. De må beskrive hele sykepleieprosessen, det vil si både observasjoner, sykepleierdiagnoser, tiltak og evaluering. Dokumentasjon skal sikre pasientsikkerhet, bidra til kontinuitet i pasientarbeid, men også sikre at man har "papirene i orden" i tilfelle noen finner på å klage på pasientbehandlingen.

Bableprosa

Etter at Elektronisk Pasientjournal (EPJ) ble innført, fortsatte mange sykepleierne likevel å slite med hva de skulle skrive i journalene. Med EPJ forsvant riktignok håndskriften til de mest travle. Men det som ikke forsvant, var sykepleiernes hang til bableprosa. Dagens datasystemer gir nemlig rom for fritekst. Her produserer sykepleiere mye uklart innhold. Det kommer trolig av at de ikke ser på dokumentasjon som et kjerneområde i sin fagutøvelse. De vil bruke mest mulig tid på pasienten og minst mulig tid ved PC-en.

Men dokumentasjon ér en del av faget. Sykepleierforbundet jobber nå for at sykepleierne skal ta i bruk et felles, internasjonalt klassifikasjonssystem for sykepleiepraksis (ICNP). Det tar sikte på å gjøre det mulig å dokumentere sykepleierdiagnoser, intervensjoner og praksis uten å måtte bruke fritekst. En rekke land har tatt systemet i bruk. I Europa har Portugal kommet lengst. Der brukes ICNP på tvers av kommunehelsetjenesten og sykehus. Etter sigende skal også legene være begeistret for at sykepleierne nå konsekvent bruker de samme begrepene for de samme tilstandene/tiltakene. Det gjør deres jobb lettere. I Portugal brukes ICNP dessuten i utdanningen av nye sykepleiere.

Forskjell

Nå håper NSF at myndighetene her i landet skal få øynene opp for fordelene med et felles kodespråk. Et prøveprosjekt med fem norske kommuner skal høste erfaringer. Sykepleierforbundet ønsker at prosjektet skal spre seg til hele landet, og er opptatt av at dokumentasjon etter en felles, internasjonal standard skal bidra til mer systematisk arbeid med kvalitetsforbedring. Dagens oppstykkete systemer gjør det vanskelig å telle, måle og sammenlikne sykepleiepraksis. Et nytt, felles klassifikasjonssystem vil nettopp kunne fremme bedre sykepleieforskning på området, med bedre pasientsikkerhet som resultat. Ikke minst håper NSF at ICNP skal bidra til å konkretisere hvordan sykepleiertjenestene "gjør en forskjell". Disse nokså diffuse honnørord kan i framtiden bli til "hard valuta" hvis kodesystemet skaffer fram data som kan vise at sykepleiertiltak bidrar til større effektivitet i helsetjenesten. 

Personlig tror jeg likevel at det er et godt stykke fram. Det har flere grunner.

  • Når helsetjenesten skal velge nye, felles systemer for EPJ, sitter legene sentralt i beslutningsprosessene. De har selvfølgelig sitt eget klassifikasjonssystem. Det heter ICD og er diagnoseorientert. Legenes inntekter er knyttet til diagnoser, og legene viser bare laber interesse for innføring av et annet, parallelt system som først og fremst er skapt for å synliggjøre sykepleiernes innsats. Da Helse Midt nylig la ut et anbud om et nytt dokumentasjonssystem som skal tas i bruk i både primær- og spesialisthelsetjenesten, var ICNP ikke engang et grunnkrav til leverandører som skal sikre seg gigantkontrakten.
  • Helsetjenesten ser ut som et lappeteppe med vidt forskjellige datasystemer og ditto økonomiske interesser. Så lenge myndighetene  og det nye Direktoratet for e-helse  ikke setter foten ned og tvinger leverandørene til å bygge sine datasystemer rundt internasjonalt anerkjente klassifikasjonssystemer, vil databransjen fortsette med å produsere konkurrerende systemer som ikke nødvendigvis snakker sammen.
  • Det er det lege-dominerte Helsedirektoratet og politikerne på Stortinget som må ønske seg et klassifikasjonssystem skreddersydd for sykepleiere. Det må ønske det så pass sterkt at de vil legge tyngde bak i form av nasjonale pålegg. Om så skjer, er langt fra sikkert. Vi har hundre år bak oss med politikere og leger som har levd mer enn godt med det faktum at relativt dårlig betalte sykepleiere gjør dårlig definerte jobber som andre profesjoner ikke gidder å gjøre. Fristelsen til å gjøre minst mulig med dette, vil alltid være til stede.

Om alt likevel skulle gå veien, kan det vise seg at sykepleierne selv kan stå i veien for ideen om et felles kodesystem. ICNP er med sin mangel på fritekst-muligheter både presis, logisk, konsistent óg rigid på samme tid. Det kan bli en utfordring for alle dem som ser på sykepleie fra et holistisk perspektiv, der alt har å gjøre med alt. Å bryte ned faget i dokumenterbare, målbare enkeltdeler, kan vise seg å være en god, men upopulær idé.

LES OGSÅ:

Språk og smykke

NSF er optimistiske med tanke på fremtiden

Sykepleiernes notater og rapporter har likevel altfor lenge vært preget av uklar prosa.
Barth Tholens

0 Kommentarer

Innsendte kommentarer kvalitetssikres før publisering. Kvalitetssikringen skjer i vanlig arbeidstid.

Ledige stillinger

Alle ledige stillinger
Kjøp annonse
Annonse
Annonse