Med umid­del­bar fare for å opp­fat­tes som en sut­re­te og utakk­nem­lig pa­si­ent vil jeg straks sky­te inn at jeg også har man­ge år som sy­ke­plei­er på ba­ken. I til­legg har jeg opp­ar­bei­det en fyl­dig kom­pe­tan­se som pa­si­ent. Jeg vil på­stå at hel­se­per­so­nell har en pris­ver­dig evne til pro­fe­sjo­nell opp­tre­den, og de ut­strå­ler op­ti­mis­me og venn­lig­het tross ut­ford­ren­de ar­beids­for­hold.

Men sy­ke­sen­ga gir også ri­ke­lig an­led­ning til re­flek­sjo­ner: Hvor­dan kan det ha seg at vi i vårt Vel­stands-Norge, uten inn­si­gel­ser, fak­tisk god­tar å leg­ges på sy­ke­rom sam­men med fle­re and­re syke?

Vil­kårs­løst de­ler pa­si­en­ter rom, do og bad med and­re uten an­nen fel­les­nev­ner enn syk­dom.

Hvorfor godtas dette?

Yrket har gitt meg mang en ar­beids­dag med pa­si­en­ter på fler­sengs­rom. Jeg har med egne øyne og ører er­fart hvor tri­ve­lig det kan være, hvor ufat­te­lig tål­mo­di­ge og to­le­ran­te man­ge er med sine med­pa­si­en­ter. Men også hvor ukom­for­tab­le og pla­get en del er i sam­me si­tua­sjon. Hvor el­lers i sam­fun­net god­tas slikt? 

Sett bort ifra leir­sko­le og mi­li­tæ­ret, el­ler at fris­ke ven­nin­ner de­ler ho­tell­rom, hvem vil­le ak­sep­tert at ved an­komst til ho­tel­let så vis­te det seg at du skul­le dele ditt re­ser­ver­te rom med tre ukjen­te men­nes­ker? Hvor­dan har det blitt slik, nær­mest opp­lest og ved­tatt, at som syke så skal det selv­føl­ge­lig ak­sep­te­res at alt skal være på fellesen?

Det mest intime deles

Blei­er skif­tes, det ny­ses, grå­tes, ro­tes, sø­les, pra­tes og ro­pes, luft vil ut i beg­ge en­der og kom­mer ikke lyd­løst. WC er opp­tatt, og det er kø for å stel­le seg. Sånn er det nem­lig, uten den mins­te over­dri­vel­se.

Mitt bi­drag er snor­king, og mine med­pa­si­en­ter blir utvil­somt for­styr­ret. Den ene rom­ka­me­ra­ten har kan­skje lun­ge­be­ten­nel­se, med tung pust og hos­te som ikke tar pau­se. Stak­kars, hun prø­ver å hol­de igjen av hen­syn til de and­re, men det nyt­ter så lite. Og egent­lig har jeg vondt av de and­re rom­ka­me­ra­te­ne også. Den de­men­te i en-sen­ga fry­ser, mens den ved si­den av vil om­kom­me av var­me.

Dia­gno­se­ne på en flersengstue vil all­tid være av ri­ke­lig ut­valg: ut­red­ning for bryst­smer­ter, eks­tra­slag, høyt blod­trykk, blod i uri­nen, lun­ge­be­ten­nel­se, ny­opp­da­get dia­be­tes og så videre. Fasilitetene bur­de vært op­ti­ma­le, men i ste­det leg­ges det fire syke på sam­me rom. Alle med sine be­hov, in­gen er helt fris­ke. 

En vil pra­te, and­re øns­ker ro. Klok­ka 21 vil to sove, men ikke alle – for de and­re er nat­ta ennå noen kvar­ta­ler unna. Klok­ka tre om nat­ta tril­les ny pa­si­ent inn i fire-sen­ga, med skram­mel og brak. En time et­ter står me­di­si­ne­ring av to-sen­ga for tur, mens den tred­je rom­ka­me­ra­ten må føl­ges til WC, med både in­tra­ve­nøssta­tiv og gå­stol. Ek­semp­le­ne her er selv­opp­lev­de gjen­nom åre­ne i hel­se­ve­se­net, som an­satt og pa­si­ent.

Hva med taushetsplikten?

Og hva med taus­hets­plik­ten oppi det­te? Vil du be­sø­ke en tan­te og spør et­ter hen­ne i re­sep­sjo­nen, så må du stå til ret­te for re­la­sjo­nen din til ved­kom­men­de før du even­tu­elt får vite hvor hun lig­ger. Taus­hets­plik­ten må jo over­hol­des. Men når du først er på be­søk hos hen­ne el­ler en nabo, så får du kjapt inn­sikt i hvem and­re som lig­ger der og hvor­for. Og så vidt jeg vet, er ver­ken du, tan­tes med­pa­si­en­ter el­ler de and­res be­sø­ken­de bun­det av noen taus­hets­plikt i den si­tua­sjo­nen. I så fall kun mo­ralsk taus­het.

Med all for­stå­el­se for stram øko­no­mi og man­gel på hel­se­ar­bei­de­re, og det fak­tum at vi i 2025 fort­satt føl­ger en ufor­ståe­lig ut­da­tert prak­sis, så ten­ker jeg at ti­den er over­mo­den for end­ring. Det byg­ges sta­dig nytt på sy­ke­hus­fron­ten, og fler­sengs­rom bi­drar til re­duk­sjon av kost­na­de­ne. Men, det må pri­ori­te­res man­ge fle­re ene­rom – og ikke bare ene­rom i form av iso­la­ter for kjent smitt­som til­stand. Ene­rom er i seg selv godt smit­te­vern. Som pa­si­ent skal du be­skyt­tes og til­bys de bes­te for­hold.

Er det mu­lig å ha et håp?