Hvilke andre steder enn på sykehus godtar vi å bli lagt på rom med flere vilt fremmede mennesker?
Det mest intime deles; bleier skiftes, det nyses, gråtes, rotes, søles, prates og ropes, luft vil ut i begge ender og kommer ikke lydløst. Og hva med taushetsplikten oppi dette?
Med umiddelbar fare for å oppfattes som en sutrete og utakknemlig pasient vil jeg straks skyte inn at jeg også har mange år som sykepleier på baken. I tillegg har jeg opparbeidet en fyldig kompetanse som pasient. Jeg vil påstå at helsepersonell har en prisverdig evne til profesjonell opptreden, og de utstråler optimisme og vennlighet tross utfordrende arbeidsforhold.
Men sykesenga gir også rikelig anledning til refleksjoner: Hvordan kan det ha seg at vi i vårt Velstands-Norge, uten innsigelser, faktisk godtar å legges på sykerom sammen med flere andre syke?
Vilkårsløst deler pasienter rom, do og bad med andre uten annen fellesnevner enn sykdom.
Hvorfor godtas dette?
Yrket har gitt meg mang en arbeidsdag med pasienter på flersengsrom. Jeg har med egne øyne og ører erfart hvor trivelig det kan være, hvor ufattelig tålmodige og tolerante mange er med sine medpasienter. Men også hvor ukomfortable og plaget en del er i samme situasjon. Hvor ellers i samfunnet godtas slikt?
Sett bort ifra leirskole og militæret, eller at friske venninner deler hotellrom, hvem ville akseptert at ved ankomst til hotellet så viste det seg at du skulle dele ditt reserverte rom med tre ukjente mennesker? Hvordan har det blitt slik, nærmest opplest og vedtatt, at som syke så skal det selvfølgelig aksepteres at alt skal være på fellesen?
Det mest intime deles
Bleier skiftes, det nyses, gråtes, rotes, søles, prates og ropes, luft vil ut i begge ender og kommer ikke lydløst. WC er opptatt, og det er kø for å stelle seg. Sånn er det nemlig, uten den minste overdrivelse.
Mitt bidrag er snorking, og mine medpasienter blir utvilsomt forstyrret. Den ene romkameraten har kanskje lungebetennelse, med tung pust og hoste som ikke tar pause. Stakkars, hun prøver å holde igjen av hensyn til de andre, men det nytter så lite. Og egentlig har jeg vondt av de andre romkameratene også. Den demente i en-senga fryser, mens den ved siden av vil omkomme av varme.
Diagnosene på en flersengstue vil alltid være av rikelig utvalg: utredning for brystsmerter, ekstraslag, høyt blodtrykk, blod i urinen, lungebetennelse, nyoppdaget diabetes og så videre. Fasilitetene burde vært optimale, men i stedet legges det fire syke på samme rom. Alle med sine behov, ingen er helt friske.
En vil prate, andre ønsker ro. Klokka 21 vil to sove, men ikke alle – for de andre er natta ennå noen kvartaler unna. Klokka tre om natta trilles ny pasient inn i fire-senga, med skrammel og brak. En time etter står medisinering av to-senga for tur, mens den tredje romkameraten må følges til WC, med både intravenøsstativ og gåstol. Eksemplene her er selvopplevde gjennom årene i helsevesenet, som ansatt og pasient.
Hva med taushetsplikten?
Og hva med taushetsplikten oppi dette? Vil du besøke en tante og spør etter henne i resepsjonen, så må du stå til rette for relasjonen din til vedkommende før du eventuelt får vite hvor hun ligger. Taushetsplikten må jo overholdes. Men når du først er på besøk hos henne eller en nabo, så får du kjapt innsikt i hvem andre som ligger der og hvorfor. Og så vidt jeg vet, er verken du, tantes medpasienter eller de andres besøkende bundet av noen taushetsplikt i den situasjonen. I så fall kun moralsk taushet.
Med all forståelse for stram økonomi og mangel på helsearbeidere, og det faktum at vi i 2025 fortsatt følger en uforståelig utdatert praksis, så tenker jeg at tiden er overmoden for endring. Det bygges stadig nytt på sykehusfronten, og flersengsrom bidrar til reduksjon av kostnadene. Men, det må prioriteres mange flere enerom – og ikke bare enerom i form av isolater for kjent smittsom tilstand. Enerom er i seg selv godt smittevern. Som pasient skal du beskyttes og tilbys de beste forhold.
Er det mulig å ha et håp?
5 Kommentarer
Ragna
,Veldig godt og poengtert innlegg. Eg er veldig einig med forfattaren. Det einaste eg kjem på som kan tale for fleirsengsrom er at ein kan observere fleire pasientar samstundes, og oftare enn om ein skulle gå inn på eitt og eitt rom. Og pasientane ‘passar litt på’ kvarandre også. Men det er veldig krevande når ein er sjuk. Som pasient har eg opplevd at det som tidlegare sjukepleiar kan vera vanskeleg å legge frå seg omsorgsrolla.Den fortrulege/ private samtalen med sjukepleiaren er vanskeleg når ein ligg saman med andre, men muleg den kan ta ‘for mykje tid’ viss alle ligg åleine.
Gunhild Rolandsen
,Eg er heilt samd med forfattar her. Einerom bør vere sjølvsagt i dagens samfunn. Sjølvsagt ikkje råd å få til over alt, men bør vere einaste alternativ ned nybygg.
Helga
,Helt relevant innlegg. Skjønner og er enig i alt du skriver. Jeg tok opp kampen for at taushetsplikten skulle overholdes under legevisitten og andre fortrolige samtaler på "våre" firemannsrom. Flere leger syntes det var en overreaksjon. Men praksisen ble noe forandret; pasienter som skulle motta dramatiske nyheter ble trillet inn på legens kontor før samtalen. Senere har vi fått nytt sykehus i vår by. Der er det bare enmannsrom på sengepostene!
Cathrine
,Helt enig med deg Sissel Hauge!
Jeg er ofte innlagt på sykehus, er alvorlig syk og gråter mye. Mitt siste opphold på sykehuset var på 3-mannsrom. Èn dame ville prate konstant, kom bak forhenget mitt og snakket om hvor problematisk det var med både stomi og ryggsmerter… Den andre damen snakket ikke norsk og hadde med seg tolk og de hadde antagelig mye usnakket.
Og jeg? Jo, jeg gikk på do og gråt.
Legevisitten foregår inne på rommet og det er der, sammen med mine «samboere» jeg har fått beskjed om diagnoser og dårlige prognoser.
Jeg har følt meg så lite verd, at jeg bare er en av mange.
Spl skal tenke _helhetlig_, fysisk og psykisk og dette er ikke psykisk fremmende behandling!
Jeg har lyst til å skrike og si at jeg er i en svært sårbar situasjon og vil være alene! Jeg har nok med meg selv for å takle dette.
Kjære dere friske som sitter på pengesekken, arkitekter og utbyggere: ville du flyttet inn i et kollektiv? Tenk helhetlig!
Unni F
,Er så enig i dette. Har selv jobbet som spl på sykehus, og opplevd det etisk betenkelig å skulle passe på 4 stk på samme rom. Men skjønner jo dette med økonomi og budsjetter, - bortsett fra at milliardene lett triller når det kommer til nye monstrøse digitale programmer! (som til alt overmål viser seg å skape store problemer) Min gamle far var en tid innlagt på Ullevål, - og måtte tilslutt be om å bli trillet ut på korridor for å få litt søvn om natten, av samme grunn som nevnt i dette innlegget.