Det var dagvakt, og Håkon Endal hadde vært sykepleier i rundt ett år. 

Han jobbet på en sengepost for barn, og det kom melding om et barn som skulle vurderes. Barnet, en liten gutt, kom sammen med foreldrene. Han var slapp, medtatt og hadde feber.

– Ordentlig pjusk, beskriver Håkon Endal.

Men det var ikke sånn at han opplevde at «her må jeg ringe etter hjelp med en gang».

– Det var mer sånn at «han her tar vi når det blir rom for det».

Den gangen brukte ikke avdelingen skåringsverktøy for å vurdere tilstand systematisk. Endal husker at han målte temperatur. Så kastet barnet opp. Han ryddet etter det og tror han tok noen flere vitale målinger. 

Nå nærmet det seg vaktskifte og han gikk for å gi rapport. Han fortalte om barnet, og sa at han opplevde ikke at dette hastet så veldig.

– Det var en erfaren sykepleier som skulle ta over, forteller han.

– Og det var et eller annet hun catchet.

For da rapporten var ferdig, gikk hun rett til rommet der gutten lå. Og der utløste hun assistansealarm.

Håkon Endal var ferdig med vakten, men fikk med seg at det skjedde noe.

– Og jeg skjønte at det var det barnet, forteller han.

Han husker at han tenkte «oi, shit!». Fremdeles trodde han at situasjonen ikke var så ille. En assistansealarm er heller ikke så dramatisk som en nødalarm. Men nå gikk det fort. For det viste seg at barnet var blitt så slapt og søvnig at det var blitt vanskelig å få kontakt med.

– Han ble flyttet til akuttrommet, og det var masse styr og ståhei for å få lagt inn perifert venekateter og startet væskebehandling, forteller Endal.

Barnet hadde vært dårligere enn det han hadde skjønt og gitt uttrykk for. Opplevelsen gjorde ham mer ydmyk. Men han ble ikke redd.

– Dette førte til at jeg skjønte at jeg trengte mer kunnskap, sier han. 

– Jeg utdannet meg til barnesykepleier så jeg kunne bli tryggere i slike situasjoner. Jeg ville ikke la meg skremme, selv om det var skummelt. I stedet snudde jeg på det og spurte meg selv hva jeg kunne ha gjort annerledes, og hva jeg må vite for å kunne ha handlet på en annen måte.

I ettertid tenker han at han burde reagert mer på det han den gangen beskrev som «slapp».

– Nå ville jeg kanskje heller sagt at han var somnmolent eller søvnig. Rett og slett utslitt.

Tiltakene som ble iverksatt, hadde effekt. Det gikk bra med barnet. Men Håkon Endal har tenkt på hva som kunne ha skjedd om det hadde vært tidligere på dagen, og om det ikke hadde vært vaktskifte.

– Hadde jeg klart å fange opp den forverringen, undrer han.

– Det er jeg ikke sikker på, med min naivitet, uerfarenhet og mangel på strukturelle verktøy.