Han vet ikke akkurat når hodepinen begynte, men at den ble verre utover dagen på 1. mai.

Nicholas Wilkinson satt i helse- og omsorgskomiteen på Stortinget for SV og skulle holde flere taler.

– Jeg husker at jeg holdt fire-fem taler, og at noen kjørte meg til og fra, sier han.

– Og at jeg falt sammen i bilen mellom talene. Men jeg ville ikke vise at jeg var syk.

Ringte mamma

Dagene gikk, og han ble ikke bedre. 16. mai følte han seg så dårlig at han, som var 30 år gammel, ringte mamma for å få hjelp. To ganger var han på legevakten. Der ble det først mistenkt migrene og så klasehodepine. Men på dagen 17. mai begynte han å bli forvirret. Faren ringte legevakten på nytt, mens sønnen stadig ble dårligere. 

Nicholas Wilkinson husker at han gikk til ambulansen og kravlet opp.

– Så husker jeg ingenting etterpå.

På Rikshospitalet ble det mistenkt infeksjon, gitt antibiotika og tatt MR av hodet som viste en cyste. Fordi man mistenkte at den var årsak til symptomene, ble cysten drenert. Under operasjonen ble det tatt prøver som viste at han hadde bakterier både i blod og spinalvæske.

Årsaken til at han var så syk, var verken migrene, klasehodepine eller cyste, men sepsis.

Ble veldig syk

Bakteriemien, altså bakteriene i blodet, gjorde at han fikk flere mikroslag i hjernen. Nicholas Wilkinson ble så syk at familien og kjæresten Sebastian ble forberedt på at han kunne dø. Eller at han ville trenge pleie resten av livet.

Men Sebastian sa: «Han er fortsatt der inne».

Nicholas Wilkinson våknet opp, men hadde mistet språket. 

– Jeg kunne forstå, ikke snakke, forteller han.

Det tok to måneder før han husket alt. Og flere måneder å lære seg å snakke på nytt. Men han satte seg et mål om å komme tilbake på jobb.

Og han valgte å være åpen om det som hadde skjedd.

En fantastisk medisin

– Jeg var politiker, og det var viktig å forklare hvorfor jeg ikke kunne holde lange og gode innlegg, forklarer han.

Han hadde også fått en annen innfallsvinkel til jobben.

– Jeg ble «pasienten» i helse- og omsorgskomiteen, og jeg brukte min personlige erfaring, forteller han.

Blant annet engasjerte han seg i antibiotikaresistens.

– Jeg hadde vært opptatt av det før også. Men etter å ha hatt sepsis selv forstår jeg hvor alvorlig det vil være for hele samfunnet om vi ikke lenger har antibiotika som virker, sier han. 

– Jeg lever fordi vi har denne fantastiske medisinen.

Hadde ikke feber

Men han tenkte på om han kunne ha sluppet et så dramatisk forløp og så store senskader hvis det ble avdekket at han hadde sepsis tidligere. Han valgte å søke pasientskadeerstatning og sier det ikke var for å få penger, men for å få erfaringen hans inn i et system.

Søknaden ble avslått. Begrunnelsen var blant annet at det ved de to besøkene på legevakt ble gjort adekvate undersøkelser som ikke ga grunn til å mistenke alvorlig sykdom.

Men Wilkinson håper likevel historien hans kan bidra til læring. Han tror en grunn til at man ikke tenkte på infeksjon med sepsis, var at han ikke hadde feber.

Feber ikke med i definisjon

På engelsk kalles det «cold sepsis».

– I Norge sier vi heller sepsis med fravær av feber, sier Erik Solligård, professor og overlege i anestesi og intensivmedisin og leder for Midtnorsk senter for sepsisforskning.

– Når det ikke foreligger feber, kan sepsis være vanskeligere å avdekke, påpeker han.

– Og det kan også være et dårlig tegn.

Han understreker at feber ikke er en del av definisjonen på sepsis. Men at sepsis kan gi forhøyet kroppstemperatur, altså feber, men at sepsis også kan gi lavere kroppstemperatur.

– Og det er det viktig å være klar over.

Tok febernedsettende

Årsaken kan variere.

– Det kan skyldes en veldig kraftig vasokonstriksjon, altså at blodårene trekker seg sammen. Da kan man bli kaldere perifert sånn at temperatur målt på huden, i øret eller under armhulen vil være lav, forklarer Solligård.

– Eller det kan skyldes en veldig svak immunrespons. For eksempel kan eldre pasienter eller pasienter på immunterapi ikke nødvendigvis få feber ved sepsis.

Han sier det er vanskelig å si hvor vanlig det er med sepsis uten feber.

– Blant annet fordi forløpet til en sepsispasient svinger. Og fordi temperatur gjerne ikke måles kontinuerlig, men typisk to ganger hver vakt, sier han.

– Det som er viktig å vite, er at man ikke kan utelukke sepsis selv om pasienten ikke har feber her og nå.

En faktor i Nicholas Wilkinson sitt tilfelle er at han tok paracetamol mot smertene i hodet. 

– Da Sebastian låste seg inn i leiligheten min, fortalte han at det lå Paracet-esker overalt, sier Wilkinson.

– På gulvet, på sofaen. Overalt.

I tillegg til å være smertestillende, har paracetamol en febernedsettende effekt.

Følte han var døende

Han har også tenkt på et moment til: At han ble så glad da han endelig kom til legevakten. 

– Jeg tenkte kanskje at nå var jeg på rett sted, og at dette ville løse seg. Jeg uttrykte kanskje ikke tydelig nok hvor syk jeg følte meg.

Hvordan sepsis føles synes han er vanskelig å beskrive.

– Det eneste jeg kan si, er at det kjentes som at jeg var døende, sier han.

– Jeg har aldri hatt den følelsen før. Det var som om kroppen forsøkte å fortelle meg at noe var ordentlig alvorlig.

Det sier Erik Solligård er en type beskrivelse helsepersonell må reagere på:

– Føler pasienten seg dårligere enn noen gang før i sitt liv, da skal man mistenke sepsis. 

Viktig å være tydelig

Erik Solligård sier helsepersonell trenger hjelp til å forstå hvor alvorlig situasjonen er. Og peker på at hvordan pasienter blir prioritert i sykehus i stor grad baserer seg på informasjon fra akuttmottak og legevakt.

– Og da er det viktig at de forteller om symptomer, sier han.

– Og at man ikke venter for lenge med å søke hjelp.

Wilkinson oppfordrer også leger og sykepleiere til å stille tydelige spørsmål. Og å være ekstra på vakt når det er unge mennesker som sjelden oppsøker legevakt.

– Når de først kommer, så har de kanskje en ekstra god grunn.

– Heldig som lever

I dag er han i full jobb som økonom i LO og ser på hver dag som en bonusdag.

– Jeg er heldig som lever, sier han.

Men Nicholas Wilkinson tror utfallet ville vært et annet om det ikke hadde vært for faren og stemoren. Det var de som reagerte da han begynte å bli forvirret, og som fikk han til sykehus.

– Uten dem ville jeg ha dødd, sier han.