Sepsis gjennom tidene
Sepsis er en eldgammel tilstand, og et gammelt mysterium.
Rundt 800 år før vår tidsregning:
Den greske dikteren Homer bruker ordet sepsis.
Rundt 400 år før vår tidsregning
Hippokrates, kalt legekunstens far, bruker begrepet sepsis i betydningen orråtnelse av vev.
Rundt år 1000
Ibn Sina eller Avicenna, kalt legenes prins, observerer at blodråte er forbundet med feber.
1700-tallet
Hermann Boerhave fremholder at sepsis skyldes skadelige stoffer i luften.
Begynnelsen av 1800-tallet
Justus von Liebig utvikler Boerhavers teori videre og hevder at sepsis er forårsaket av oksygen.
Rundt 1850
Ignaz Semmelweis har en antakelse om at «små lik som havner i blodårene» er årsaken til barselfeber.
Rundt 1860
Louis Pasteur oppdager at små encellede mikrober er årsak til råte og forråtnelse. Han antar at disse mikrobene kan gi sykdom.
1865
Joseph Lister begynner å desinfisere hud og instrumenter med karbolsyre. Det reduserer dødeligheten av sepsis hos amputerte pasienter.
1914
Hugo Schottmuller formulerer grunnlaget for en moderne definisjon av sepsis som en sykdom som skyldes at mikrober invaderer blodbanen.
Rundt 1915
Det oppdages at pasienter med sepsis har lavt blodtrykk.
1940-tallet
Antibiotika blir tatt i bruk og reduserer dødeligheten av sepsis.
1967
David G. Ashbaugh og teamet hans finner ut at pasienter med sepsis ofte får en komplikasjon i lungene, og denne komplikasjonen skyldes en inflammatorisk reaksjon aktivert av kroppen selv.
1980-tallet
Det blir klart at sepsis ikke bare skyldes infeksjon, men hvordan kroppen reagerer på infeksjon.
1989
Roger C. Bone legger grunnlaget for en moderne definisjon av sepsis.
1991
Den første konsensuskonferansen definerer sepsis som en systemisk reaksjon på infeksjon.
Tekst: Nina Hernæs
Illustrasjoner: Øyvind Hovland
Kilder: Sepsisfonden, Antibiotics, Journal of Cardiac Critical Care