Han står i veldig mange situasjoner med sepsis. Men denne skiller seg ut. 

– Kanskje fordi det var julaften kveld, sier Daniel Wergeland.

– Og kanskje fordi pasienten var veldig hardt rammet av mukositt, en sårdannende betennelsestilstand i munnen som er vanlig når man får cellegift.

Han er avansert klinisk allmennsykepleier og vikarierende enhetsleder på hematologisk sengepost på Rikshospitalet. De fleste pasientene her har leukemi og får hard behandling. Mange får nye stamceller.

Han husker at pasienten ikke klarte å spise og måtte få all næring intravenøst. Han hadde åpne sår i munnen og måtte sitte oppreist i sengen for å få ut slim og blod.

– Han var i dyp aplasi, det vil si at hans egne blodceller var slått ned av cellegift og de nye stamcellene ikke hadde begynt å produsere blodceller ennå. Han var ekstremt sårbar for infeksjon.

Fordi cellegift gir skader i hud og tarm, og behandlingen krever sentralt venekateter, var det mange brudd i kroppens barrierer. Og mange innganger for mikrober.

Sykepleieren forteller at uten immunforsvar har pasientene gjerne heller ikke de klassiske tegnene på infeksjon, som varme, hevelse og rødhet.

Det første tegnet er ofte feber. 

– Rutinemålingene klokken seks viste kroppstemperatur på 39 grader og litt lavere blodtrykk enn tidligere på dagen, forteller han.

Sykepleierne ringte etter lege, tok blodkultur, ga antibiotika og intravenøs væske. Men pasienten ble mer og mer sliten.

Han slimet og slet med pusten. Så falt han i metning og fikk oksygen. Med væske holdt blodtrykket seg oppe et par timer, så begynte det å falle.

– Og da kom vi over i en annen situasjon, sier Wergeland.

Lege ble tilkalt, og flere sykepleiere kom til. Pasienten, som var svært medtatt, sovnet og haken falt litt frem. En sykepleier måtte holde kjevegrep så blod og slim skulle renne ut og ikke ned i luftveiene. Det ble besluttet å flytte pasienten til intensiv. 

Wergeland husker turen dit som veldig spesiell.

– Vi trillet pasienten gjennom gangene mens vi holdt kjevegrep og ga oksygen og væske. 

På julaften.

For han er stormende sepsisforløp, som dette, noe av det han frykter mest på jobb. Det kan komme veldig akutt og kan bli veldig alvorlig. 

– Men vi er veldig drillet på å jobbe i team, og det gjør det trygt, understreker han. 

– Vi vet hva vi skal gjøre og jobber veldig godt sammen.

Ofte er de så raske med tiltak at de klarer å bremse utviklingen. Men det går ikke alltid bra, det er pasienter som dør av septisk sjokk.

– Men i denne situasjonen så tok vi det i tide.

For etter fire-fem dager kom pasienten tilbake fra intensiv og kom seg videre gjennom transplantasjonen og ble skrevet ut.

Men Daniel Wergeland vet dette:

– Klarer vi ikke å være pasientens hjelper og å starte antibiotika, gi væske og sende videre til intensiv støttebehandling, så går det dårlig.