Det er fascinerende hva som skjer når man faktisk når gjennom ekkokamrene. I år traff vi i NSF Østfold hardt, tydelig og visstnok provoserende nok til at flere menn tok seg bryet med å forsikre oss om at de i hvert fall ikke taper noe på likelønn. Reaksjonene spenner fra misforståelser til regelrett forakt.

Eksempler på kommentarer vi fikk, og de er mange flere: 

«Kvinner har ikke fått til stort gjennom historien, menn er best.»

Dette sitatet sier mer enn hundre SSB-tabeller. Det viser hvorfor vi fortsatt trenger likestillingsarbeid. Når noen i 2025 oppriktig mener dette, er det ikke lønnstallene som er problemet. Det er holdningene.

Vi møter misforståelser

Eksempler på kommentarer vi fikk, og de er mange flere: 

«Kvinner har ikke fått til stort gjennom historien, menn er best.»

Dette sitatet sier mer enn hundre SSB-tabeller. Det viser hvorfor vi fortsatt trenger likestillingsarbeid. Når noen i 2025 oppriktig mener dette, er det ikke lønnstallene som er problemet. Det er holdningene.

«Sykepleierforbundet hater menn.»

At et forbund som organiserer både kvinner og menn, og som ber om bedre vilkår for et yrke der mange menn faktisk jobber, skulle «hate menn», det er imponerende logisk akrobatikk. Men igjen: når likestillingsdebatten oppleves som et personlig angrep, sier det noe om temperaturen og ikke saken.

«Når jeg kommer med kommentarer om manglende likestilling på 8. mars, får jeg beskjed om å bruke mannsdagen til det. Hva er forskjellen når feministene bruker mannsdagen til sin propaganda?»

Denne kommentaren treffer et feilspor i likestillingsdebatten: forestillingen om at likestilling bare kan snakkes om på spesifikke dager og at slike dager tilhører «det ene» eller «det andre» kjønn. Det som er annerledes her, er ganske enkelt:

Vi brukte mannsdagen og likelønnsdagen til å snakke om menns og kvinners strukturelle utfordringer. Ikke til å avfeie menns erfaringer, men til å løfte hele bildet. Å si at dette er «feministisk propaganda» er å lese hele budskapet gjennom en konfliktlinse som ikke finnes i teksten eller innleggene våre. Tar du en titt i kommentarfeltet vårt finner du flere eksempler. 

Debatten sporer av

Men dette er egentlig ganske lærerikt. For kommentarfeltet viser nettopp hvorfor likelønnsdagen fremdeles trengs.

Likelønnsdagen handler ikke om at to kollegaer på samme avdeling får forskjellig lønn for samme jobb. Likelønnsdagen handler om noe langt større: At arbeid som oftest gjøres av kvinner, verdsettes systematisk lavere enn arbeid som oftest gjøres av menn. Det handler om sektorer, ikke kolleger. Om strukturer, ikke naboskiftet. Om verdsetting, ikke om en fiktiv kamp mellom kjønnene.

Ser man ikke den forskjellen, blir resten av debatten en runddans av «jeg tjener ikke mer enn min kvinnelige kollega. Altså finnes ikke problemet». Det er litt som å argumentere med at klimaendringer ikke finnes fordi det snør i dag.

Det er fascinerende hvor provoserende det er for enkelte at likelønnsdagen falt på samme dag som mannsdagen. Som om to ulike strukturelle problemer ikke kan eksistere samtidig. Som om menn mister noe fordi kvinners arbeid verdsettes rettferdig. Som om likestilling er et nullsumspill og ikke nettopp et fellesprosjekt. Vi skrev et innlegg i Dagsavisen om nettopp dette i anledning at mannsdagen og likelønnsdagen falt på samme dag.

Likestilling er et fellesprosjekt

Menn taper ikke på at kvinnedominerte yrker får den verdien de fortjener. 

Kvinner taper ikke på at menn får mer rom for sårbarhet, valg, omsorg og tilrettelegging der de trenger det.

Vi taper på hverandres begrensninger, ikke på hverandres frihet.

Derfor synes vi egentlig kommentarfeltet er nyttig. Ikke fordi det er saklig. Det er det stort sett ikke. Men fordi det viser oss hvor frontlinjene i likestillingsdebatten går i 2025. Ikke i statistikken, ikke i utvalgsrapportene, men i følelsene. I mytene. I refleksreaksjonene. 

Hvis vårt engasjement kan vekke både støtte og sinne, betyr det at vi treffer et ømt punkt. Det punktet der forandring skjer. Vi fortsetter med å markere både mannsdagen og likelønnsdagen. Ikke fordi det overbeviser alle, men for å holde samtalen levende. For likestilling er ingen kamp mellom kjønn. Men av og til ser det ut til at kommentarfeltet trenger en vennlig påminnelse om nettopp det.