Hvor mye skal frontfagsmodellen bety for sykepleiernes lønn?

Helt siden Norsk Sykepleierforbund (NSF) ble opprettet i 1912, har organisasjonen stått i skvis mellom samtidens arbeidsliv, ulike meninger internt og virkeligheten for sykepleierne. Mange, også innad i forbundet, mente sykepleierne ikke burde stille krav, fordi sykepleiernes kall ble regnet som grunnlaget for arbeidet. Man fryktet at kallet ville forsvinne om sykepleie ble likestilt med annet arbeid (1). Lønnsdebatt ble også regnet som en uthuling av kallet. 

Kontrasten til i dag er med andre ord stor (2). I løpet av 1930-årene hevet flere kritikere stemmen internt i forbundet, og alternative organisasjoner ble dannet i protest mot NSF. Det tvang frem endringer. Forbundets kamp for å inkludere sykepleiere i arbeidervernloven av 1935 kan regnes som en markant dreining vekk fra tanken om sykepleie som et kall (3).

NSF ville markere avstand

Etter krigen hadde NSF forhandlingsrett med Oslo kommune – og fra 1947 også med Norges Byforbund og Norges Herredsforbund, som var forløperne til KS. Av frykt for å miste forhandlingsretten på grunn av politiske endringer gikk NSF i 1952 sammen med Funksjonærenes Sentralorganisasjon (FSO). NSF ønsket å opprettholde status og markere avstand til ufaglærte og ville derfor ikke å gå inn i en fellesorganisasjon med tilknytning til arbeiderbevegelsen. 

I 1962 ble NSF ekskludert av FSO. Det skjedde fordi NSF ikke ønsket å oppgi sin egen forhandlingsrett for å gi FSO rett til forhandlinger med Oslo kommune. NSF ble etterpå kritisert for manglende solidaritet og forståelse for organisasjonens forpliktelser til samfunnet (4). 

I 1972 hadde kravet om en lønn å leve av vokst frem, og forholdene lå til rette for et godt lønnsoppgjør. En av forklaringene på at NSF likevel ikke fikk gjennomslag, er at de forhandlet alene (4). En gruppe lite fornøyde sykepleiere dannet sykepleieraksjonen, som samlet like mange sykepleiere som NSF hadde medlemmer.

Den frittstående posisjonen viste seg som svak

I august 1972 gikk sykepleiere ved sju sykehus på Østlandet ut i sykepleiernes første streik. Den ulovlige streiken synliggjorde nye krefter blant sykepleierne, og de forventet en ny lønnspolitikk (5). Med streiken i 1972 viste sykepleierne seg som en yrkesgruppe med evne og vilje til å danne samling. Streiken fungerte som et varsel om en ny tid med søkelys på lønnstakerpolitikk og nye tanker rundt forhandlingssystemet (4). 

I årene etter streiken skjedde det en desentralisering og politisering av NSF. Det vokste frem en forventning om at lokalpolitikk skulle forvaltes lokalt. Lokale tillitsvalgte fikk opplæring i forhandling, og både den sentraliserte ledelsen og distriktene ble profesjonalisert (6).

Etter hvert ble det tydelig at den frittstående posisjonen NSF hadde etter å ha blitt ekskludert fra FSO, var svak. Lønnsoppgjørene var dårlige også etter sykepleieraksjonen i 1972. Det store spørsmålet var hvem man skulle samarbeide med. Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS) hadde lenge ønsket å få inn i NSF som medlem. Det var uinteressant for NSF, som mente medlemskap i YS verken bygget profesjonen eller styrket foreningens forhandlingsgrunnlag (7). 

Sammenslutningen NSF så seg mest tjent med, var Akademikernes Fellesorganisasjon (AF). NSF søkte medlemskap i 1984, men ble ikke tatt inn. Begrunnelsen var sykepleiernes lave lønn og relativt korte utdanningstid (6). NSF ble møtt med de samme argumentene de selv hadde mot andre sammenslutninger. Etter dette opprettet Sykepleierforbundet et samarbeid med LO for å sikre egen forhandlingsposisjon (8).

Uenighetene kom til overflaten

Etter kun få år kom uenighetene mellom Sykepleierforbundet og andre forbund til overflaten, og samarbeidet med LO ble avsluttet i 1987. NSF søkte igjen medlemskap i AF og ble tatt inn i 1988. AFs medlemsstruktur ble endret ved at det kom inn mange kvinner med lavere lønn enn de fleste andre i organisasjonen. 

For NSF var kravet om lik lønn for lik utdanningslengde viktig. Denne definisjonen av likelønn har Sykepleierforbundet holdt på siden. Det var et omstridt tema i AF, særlig hos medlemmer med tilsvarende utdanningslengde og høyere lønn enn sykepleierne (8). Det representerer også en klar forskjell fra LOs definisjon av likelønn, som hadde og har søkelys på utjevning av høytlønnede og lavtlønnede yrkesgrupper, uavhengig av utdanningslengde. 

I 1996 meldte Den norske legeforening seg ut av AF, og sistnevnte ble oppløst i 2001. Sykepleierforbundet sto igjen med spørsmål om hvilken hovedsammenslutning de skulle tilhøre. LO var fortsatt utelukket på grunn av manglende forenlighet med profesjonspolitikken NSF ønsket å gjennomføre. Sammen med en annen kvinnedominert gruppe som kjempet for likelønn med tilsvarende definisjon som NSF, lærerne, etablerte de Utdanningsgruppenes Hovedorganisasjon (dagens Unio) (9).

I Unio møtte NSF enighet i synet på likelønnspolitikken og frontfagsmodellen. På tross av gode lønnsoppgjør utover 2000-tallet ble forskjellene mellom kvinnedominerte og mannsdominerte yrkesgrupper opprettholdt. Likelønnskommisjonen konkluderte i 2008 med at forskjellen var størst blant yrkesgrupper med inntil fire års utdanning (9). Unio mente frontfagsmodellen hindret lønnsutviklingen til de ansatte i offentlig sektor.

Er frontfagsmodellen løsningen eller problemet?

Unio er opptatt av det som kan kalles horisontal segregering av yrker. Det innebærer at de typiske «kvinneyrkene», hvor en overvekt av gruppene arbeider innenfor offentlig sektor, har lavere lønn enn typiske «mannsyrker», på tross av et like stort krav til kompetanse og utdanning. 

Et begrep NSF bruker for å forklare det samme, er verdsettingsdiskriminering. Problemet er ulik verdsetting av ulike yrker. NSF mener likelønn kun kan oppnås ved at myndighetene går aktivt inn for å minske lønnsgapet og ved at offentlig sektor får et høyere løft enn privat sektor (11, 12). Påstanden er at siden frontfagsmodellen utelukkende har søkelys på lønnsutvikling og ikke gapet mellom ulike yrker, vil modellen videreføre gapet over tid (13). 

LO mener at siden kvinner er overrepresentert i lavlønnsyrker, kan man løfte kvinner ved å løfte yrkene (14). NSFs påstand er at frontfagsmodellen bygger på LOs definisjon av likelønn, og at likestillingen mellom offentlig og privat sektor må vike på grunn av denne tankegangen. Siden lønnsforskjellene mellom kjønnene i stor grad kommer fra denne forskjellen, må også likestillingen mellom kjønnene vike (13).

2020: Helsevesenet fikk prosentvis lavere lønnsvekst

I lønnsoppgjøret i 2020 forkastet et enstemmig forbundsstyre i NSF resultatet fra forhandlingene med KS, på tross av at den samlede rammen var nøyaktig lik frontfaget: 1, 7 prosent. Utdanningsforbundet sa også nei til det samme resultatet (16). LO-forbundet Fellesorganisasjonen (FO), som hovedsakelig organiserer ansatte med tre års høyere utdanning i kvinnedominerte yrker, sa på sin side klart ja. 

Budskapet var at medlemmene forsto den vanskelige økonomiske situasjonen landet var i. Det ble også uttalt at det ville vært problematisk om NSF fikk et annet resultat enn frontfagene. Et av argumentene var å opprettholde lik lønn for likeverdig kompetanse. NSF endte med den samme rammen som øvrige forbund (17, 18).

Da året var over, viste det seg at lønnsveksten for frontfagene i 2020 endte betraktelig høyere enn rammen. Helsevesenet forholdt seg til den foreskrevne rammen og endte dermed med en betraktelig lavere prosentvis lønnsvekst. Forbundsleder Lill Sverresdatter Larsen i NSF uttalte: «Det er latterlig å snakke om solidaritet etter dette» (19). Utdanningsforbundets leder Steffen Handal angrep frontfagsmodellen på samme grunnlag. Praksisen må endres dersom tilliten til modellen skal opprettholdes, mente han.

Påstanden var at modellen gjør offentlige lønnstakere til lønnstapere fordi de blir akterutseilt i forhandlingene (20). LO-forbundene opprettholdt på sin side støtten til frontfagsmodellen. De så de som lite sannsynlig at store deler av frontfaget ville få en lønnsøkning som var betraktelig større enn rammen, men at problemet derimot var bonuser i enkelte bransjer (19). Frontfagsdebatten fortsatte inn i lønnsoppgjøret i 2022. Unio kritiserte bruken av rammen som tak i lønnsoppgjørene i 2020 og 2021 og mente rammen måtte sprenges. 

SSB: Velferdsyrker kommer dårligere ut

Mens arbeidsgiverorganisasjonene manet til moderasjon, sto sykepleierne og lærerne på barrikadene for høyere lønn etter en lengre periode med arbeid under pandemien. FOs leder Mimmi Kvisvik ville derimot ikke gå ut mot frontfagsmodellen som lønnsmodell (22). 

Hun trakk frem at de også ønsket uttelling for kompetanse og kritiske samfunnsfunksjoner under pandemien. Kvisvik holdt likevel på LOs linje om en solidarisk likelønnspolitikk der man ikke trekker frem spesielle yrkesgrupper, men løfter hele den kvinnedominerte sektoren (23). 

Unio og NSF argumenterer for at LOs måte å tenke likestilling i lønnskampen på, fører til en sammenpresset lønnsstruktur i offentlig sektor. Det gjør igjen at uttellingen for utdanning er svært mye lavere enn i privat sektor. SSB-rapporten «Forskjeller i livsløpsinntekt mellom utdanningsgrupper» (25) fant at i yrkeslivet sett under ett er det velferdsyrkene med krav om høyere utdanning i offentlig sektor som kommer dårligst ut lønnsmessig. 

På tross av at det generelt er en klar fordel med høyere utdanning når man ser på livsløpsinntekten, kommer disse yrkene dårligere ut enn mange yrker med kun krav til videregående utdanning (24).

Hvordan blir veien videre?

NSF har blitt kritisert for å kun kreve likelønn for sine egne medlemmer, i motsetning til den klassiske arbeiderbevegelsen, som i stor grad har vært opptatt av å heve hele laget. Sannsynligvis er det også denne ulike forståelsen som kommer frem i diskusjonen om frontfagsmodellen. LOs forståelse bygger på synspunktet om at det er i arbeidstakernes interesse å sikre konkurranseevnen i norske bedrifter, og at det innvirker på blant annet arbeidsledighet og fungerer som en sikring av velferdsstaten. 

Modellen er en del av arbeidstakerens solidaritet med samfunnet. Det er en forståelse Unio og NSF ikke deler. De føler at frontfagsmodellen binder dem til en lavere lønnsvekst enn de ville hatt ellers, og de føler de fortjener mer enn de har fått de siste årene. Denne oppfatningen ble styrket i løpet av pandemiårene. Unio uttalte at organisasjonens grupper i offentlig sektor kom svært mye dårligere ut enn store grupper i privat sektor, på tross av et stort søkelys på de samfunnskritiske oppgavene de utførte.

Status i dag er at sykepleie ikke lenger er et lavlønnsyrke. Sykepleiere har hatt en kraftigere lønnsvekst enn flere sammenliknbare grupper. Mange i NSF vil mene at det er nå kampen starter. De vil mene at å være en del av en gruppe som er vanskelig å rekruttere, bør bety at man også fortjener mer lønn enn andre grupper. 

Ser vi på historien og forbundets uttalelser de siste årene, er det ingen grunn til å tro at NSF kommer til å være opptatt av å heve andre kvinnedominerte yrker samtidig som de hever seg selv. Hvordan NSF går frem for å oppnå lønnsheving, har også endret seg med årene. 

Tidligere ønsket de sentrale forhandlinger som ledd i likelønnskampen. Begrunnelsen var at dersom noen sykepleiere skulle få tillegg, skulle alle få. Nå ønsker man i større grad å gjennomføre forhandlingene som gir mest uttelling. Hvordan det vil slå ut for sykepleieryrket og andre kvinnedominerte yrker fremover, vil tiden vise.