Hvordan har det seg at vi fjernet oss fra en kontinuerlig dokumentasjon med ett språk som alle profesjoner leste og forsto? 

Etter innføringen av DIPS (Distribuert Informasjons og Pasientdatasystem i Sykehus) og behandlingsplan opplever jeg at jeg har sluttet å lese dokumentasjonen til mine kolleger. Jeg startet dagen min med å lese legejournalen, så eventuelle andre profesjoner. 

På en god dag leser jeg gjennom selve behandlingsplanen. Leser jeg den kontinuerlige sykepleierdokumentasjonen gir den jo ingen mening. Kodespråket krever en mastergrad for å kunne brukes eller forstås, og gutta ler av oss jenter som fremdeles pliktoppfyllende forsøker å bruke den lovpålagte dokumentasjonen. 

De få legene som tidligere leste det vi dokumenterte, spør etter hva vi har dokumentert fordi kodespråket har blitt ett stammespråk som bare søstrene forstår.

Kodespråket bryter ned felles forståelse i helsetjenesten

Hvem bestemte egentlig at vi skulle over i denne dokumentasjonsformen? Jeg er redd for at det er utviklet av kloke hoder med en mengde akademiske titler som ønsket seg noe nytt og spennende de kunne forske på. For det eneste som ikke kom ut av NIC og NANDA, var vel forskning … 

Det er ikke sånn at alt er dumt som skrives. Men sammenslåingen av to systemer, nemlig behandlingsplanen og den kontinuerlige dokumentasjonen, oppleves som dum siden den ikke kan leses som det dynamiske dokumentet det er. Ønsker vi å la brukeren få innsyn i sin egen journal må dokumentet være leselig for dem uten forkunnskaper. Når dokumentene ikke henger på problemet i behandlingsplanen, vil den virke usystematisk og uoversiktlig å lese for brukeren i ettertid. 

Jeg tror vi alle er enige om at vi trenger ett system som lar oss dokumentere pasientens behov og problemer på en tydelig måte. Samtidig trenger vi et sted der vi kan skrive ned de små observasjonene og hendelsene som ikke hører hjemme i behandlingsplanen. Språket bør være forståelig for alle, og dokumentasjonen bør være enkel å lese og følge. Og kodene – de kan fjernes.