Skolehelsetjenesten har et tydelig samfunnsoppdrag: å fremme helse, forebygge sykdom og bidra til trygge oppvekstvilkår. Vi skal møte barn, unge og deres foreldre i alt fra samtaler om søvn og tannpuss til saker knyttet til alvorlig sykdom, vold, rus eller annen type krise. Oppgavene spenner bredt, og sakene blir stadig mer komplekse.

Helsesykepleier er til stede på skolen – med åpen dør for både barn og foreldre. Det er en styrke, for vi er tilgjengelige, trygge og nær, og vi kan fange opp både små og store bekymringer tidlig. Men det fører også med seg et dilemma. Vi har ikke mulighet til å si nei.

Helsesykepleiere må ta imot alle

Andre tjenester kan avslå søknader eller henvise videre, mens vi som står i førstelinjen, må ta imot alle som banker på døra. Konsekvensen er at vi stadig må prioritere hvem vi rekker å hjelpe, vel vitende om at utsatte barn og familier risikerer å falle mellom stolene. 

Når kapasiteten sprenges, mister vi muligheten til å forebygge. Da flyttes innsatsen til langt dyrere nivåer – spesialisthelsetjenesten, Nav og barnevern. 

Fra vår hverdag ser vi tydelig hvordan mangel på ressurser og svekkede tjenester får konsekvenser:

• Flere barn med vektutfordringer. Tidligere kunne vi henvise familier til frisklivssentraler eller ernæringsfysiologer. Nå er disse tilbudene borte i mange kommuner. Foreldre vender seg til skolehelsetjenesten for hjelp, men vi har verken tilstrekkelig tid eller det faglige apparatet rundt oss til å gi god nok oppfølging.
• Familier med behov for barnekoordinator. I stedet får de en helsesykepleier som forsøker å navigere i systemer som Nav og avlastningsordninger – uten nødvendig tid eller kompetanse til oppgaven. Samtidig vet vi at familiens øvrige barn ofte er søsken som pårørende, med egne behov for støtte og oppfølging.
• Ufrivillig skolefravær. Når familier roper om hjelp, er skolehelsetjenesten et naturlig sted å henvende seg. Men uten ressurser til oppsøkende arbeid og tett oppfølging, rekker vi ikke å forebygge før situasjonen eskalerer og krever mer omfattende tiltak.
• Skolestartsamtaler som avdekker sårbarhet. Hvert år møter vi familier som strever med økonomi, helse, psykiske vansker eller utfordringer i samspillet. Disse samtalene gir en unik mulighet til tidlig innsats – gjennom foreldreveiledning og samarbeid med andre tjenester. Men også her er tid og ressurser avgjørende, og vi må stadig prioritere hvem som skal få hjelp først. 

Presset øker og forebyggingen forsvinner først

Dette er ikke enkeltsaker, men hverdagen. Og jo mer vi presses til å være brannslukkere, desto mindre får vi forebygget. Når problemer først har utviklet seg, koster det mer – både menneskelig og økonomisk. Forventninger hviler på oss om å levere mer, raskere og smartere, samtidig som ressursene står stille. 

Når frisklivstilbud og ernæringsfysiologer forsvinner, havner tidkrevende oppfølging av vektproblematikk hos oss. Når store kommuner kun har én barnekoordinator, kan oppgaven falle på helsesykepleier – på toppen av alt annet. Vi ser også at lavterskeltilbudene for barn og unges psykiske helse er under press med ventelister og begrenset kapasitet. Skolehelsetjenesten blir siste buffer når andre tjenester kuttes. 

Jeg skriver dette som en som har ansvar for en gruppe helsesykepleiere som må holde stillinger vakante og samtidig jobbe med å få ned sykefraværet. Jeg ser daglig hvor dedikerte, kompetente og varme de er. Jeg ser hvordan de strekker seg langt for barn og familier. Men jeg ser også hva det koster. 

Helsesykepleiere er mennesker. Når de hver dag skal løse stadig flere og tyngre oppgaver uten at ressursene følger med, blir belastningen uholdbar. Taket er nådd. Vi står midt i en stille krise: Vi vet hva som skal til, men vi gis ikke rammer til å utføre det.

Skolehelsetjenesten er ikke en luksustjeneste. Den er grunnmuren i folkehelsen. Når grunnmuren sprekker, blir konsekvensene store – både for enkeltmennesker og for samfunnet. Det er derfor på høy tid at myndigheter, fagmiljøer og beslutningstakere stiller spørsmålet: Hvilket oppdrag skal skolehelsetjenesten faktisk ha? Og hvilke ressurser trengs for å løse det?