fbpx – Sykepleien burde ikke ha publisert denne artikkelen Hopp til hovedinnhold

– Sykepleien burde ikke ha publisert denne artikkelen

Espen Gade Rolland, NSFs Faggruppe for sykepleiere innen psykisk helse og rus, Sentralt fagforum i NSF
TAR AVSTAND: NSFs faggruppen innen psykisk helse og rus skriver at de er opptatt av kunnskapsbasert praksis. Derfor tar de avstand fra en fagartikkel Sykepleien har publisert som de hevder ukritisk viser til referanser som er av utgått karakter. Avbildet: Espen Gade Rollan, leder av NSFs faggruppe for sykepleiere innen psykisk helse og rus.  Foto: Marit Fonn

– I sommer publiserte Sykepleien en fagartikkel om dissosiativ identitetslidelse. Vi kan ikke la denne passere uten å komme med våre innspill og standpunkt, skriver NSFs faggruppe for sykepleiere innen psykisk helse og rus.

Etter at Tidsskriftet sykepleien valgte å publisere innlegget «Dissosiativ identitetsforstyrrelse: Spiller noen skuespill?» som en fagartikkel, har vi som faggruppe i etterkant fått mange innspill både fra brukermiljø, fagmiljø innen sykepleie og ulike nasjonale faglige miljø både innen traumefeltet og innen andre fagfelt.

Først og fremst vil vi ta avstand fra påstander, diskriminerende holdninger og stigmatiserende utsagn som artikkelen målbærer. Som spesialsykepleiere med lang samlet erfaring og kompetanse innen fagfeltet, er dette ikke noe vi kjenner oss igjen i. Vi kan med sikkerhet si at det ikke representerer sykepleiefagets standpunkt, og vi mener det strider med yrkesetiske retningslinjer for sykepleiere.

Vi er bekymret

For det andre er vi som faggruppe opptatt av kunnskapsbasert praksis – både å utvikle, men også å presentere kunnskap innebærer et høyt ansvar. Derved tar vi avstand fra artikkelens ukritiske bruk av referanser i tillegg til bruk av referanser som er av utgått karakter.

Bekymringen er stor for om sykepleiere anser artikkelen som kunnskap og faglig tilførsel.

Bekymringen er stor for om sykepleiere – fremtidige sykepleiere og andre samarbeidende yrkesgrupper – anser artikkelen som kunnskap og faglig tilførsel. Vi mener dette er langt derifra. I Tidsskriftet Sykepleiens retningslinjer for fagartikler står det: «En fagartikkel kan ha til hensikt å gjøre ny kunnskap kjent eller vise hvordan kunnskap er tatt i bruk i praksis. Fagartikler skal ha praktisk eller teoretisk relevans for sykepleiefaget».

Vurderte sykepleieetiske retningslinjer

Styret i SPoR vurderte at artikkelen bryter med flere av sykepleieetiske retningslinjene, blant annet kravet om oppdatert kunnskap (Yrkesetisk retningslinjer punkt 1.4, 5.2 og 6.6) og holdninger overfor mennesker vi er satt til å hjelpe (Yrkesetiske retningslinjer punkt 2.8 og 6.2).

På bakgrunn av de nevnte henvendelsene og etterfølgende reaksjoner – både på Sykepleien.noVG.no og granskingsartikkelen til Hagen og Barbosa – rettet styret i SPoR en henvendelse til Rådet for sykepleieetikk i Norsk Sykepleierforbund med følgende spørsmål:

SPoR ønsker at Rådet for sykepleieetikk vurderer to aspekter ved den publiserte artikkelen:

1. SPoR ønsker en reell vurdering av om forfatteren bryter yrkesetiske retningslinjer for sykepleiere ved å skrive og publisere artikkelen.

2. Vi ønsker en vurdering av det etiske ansvaret Tidsskriftet Sykepleien har for å godkjenne og kvalitetssikre artikler som fagartikler. Spesielt knyttet opp mot Tidsskriftet Sykepleiens formål: Tidsskriftet Sykepleien skal utøve saklig, uavhengig og kritisk journalistikk forankret i NSFs formålsparagraf, redaktørplakaten og pressens Vær Varsom-plakat.

En tydelig konklusjon

Rådet for sykepleieetikks mandat er å fremme etisk standard i sykepleiepraksis- og utdanning. Konklusjonen etter henvendelsen til Rådet for sykepleieetikk er tydelig:

«Sykepleie og publikasjoner innen sykepleie skal være kunnskapsbasert. Rådet for sykepleieetikk finner at holdningene formidlet i fagartikkelen strider mot Sykepleiens grunnlag, sentrale punkter i Yrkesetiske retningslinjer for sykepleiere, NSFs formålsparagraf, redaktørplakaten og pressens Vær Varsom-plakat. Rådet for sykepleieetikk støtter SPoR i at denne fagartikkelen ikke skulle vært publisert».

Artikkelen burde ikke vært publisert som fagartikkel.

Konklusjonen fra Rådet for sykepleieetikk er svært tydelig og understøtter både styrets oppfatning samt mange av innspillene og debattanters perspektiver. Artikkelen burde ikke vært publisert som fagartikkel selv om redaktøren lever godt med å ha trykket på publiseringsknappen. Det er nettopp her noe av essensen er, nemlig forskjellen mellom kvalitetssikret fagartikler og meninger presentert som fag. Her bør redaksjonen i Sykepleien i større grad og i fremtiden sørge for bedre kvalitetssikring også av fagartikler.

Bør være mer kritisk

Styret i SPoR er klar over at dette er en fagartikkel og ikke en vitenskapelig publikasjon og at kravene for publikasjon er ulike. Mange av faggruppens medlemmer publiserer forskning i internasjonale tidsskrifter og må forholde seg til fagfellevurderinger før en publikasjon finner sted.

Utøvelse av sykepleiefaget innen psykisk helse og rus kan være en krevende øvelse hvor man må navigere i de ulike delene av kunnskapsbasert praksis: Forskningsbasert-, erfaringsbasert- og brukerkunnskap. Det er vår forståelse at fagutvikling også må forholde seg til samme kriterier for kunnskapsbasert praksis for å kunne tilføre ny kunnskap.

Styret i SPoR har stor forståelse for at det vil være tilnærmet umulig å ha fullgod oversikt over sykepleiefeltet og alle dets mange ulike grener for fagredaktører i tidsskriftet, og nettopp derfor bør man søke eksperthjelp omkring artikler som omhandler et annet fagfelt enn ens «eget».   

Redaktøren i Sykepleien etterspør i lederartikkel 11.09.20 flere artikler som omhandler psykisk helse og rus. Kanskje noe av grunnen til manglende tilfang av artikler nettopp gjør seg gjeldende fordi nivået på artikler ikke tilfredsstiller fagområdets krav.

Spesialsykepleiere innen psykisk helse og rus har høy kompetanse, en stor andel har mastergrad, og det er mange med doktorgrad. Dette bør Sykepleien ta inn over seg nettopp for å tiltrekke seg artikler av høy kvalitet.

Les også:

DID-debatten: – Det må være lov å mene noe annet enn de fleste gjør

Barth Tholens, redaktør i Sykepleien.
FAGLIG MANGFOLD: Sykepleie er ikke et fag der sannheten er hugget i stein, like lite som det er i medisinsk vitenskap. Vi må derfor av og til ta sjansen på å publisere artikler som av noen vil oppfattes som kontroversielle, skriver Sykepleiens redaktør. Foto: Erik M. Sundt

Noen hadde gjerne sett at Sykepleien hadde dratt i nødbremsen da vi fikk en fagartikkel til vurdering som ville opprøre mange som jobber i psykisk helsevern. Men som tidsskrift må vi av og til også ta andre hensyn, skriver Barth Tholens.

Det har vært en til dels opphetet debatt i kjølvannet av en artikkel om dissosiativ identitetsforstyrrelse (DID) skrevet av psykiatrisk sykepleier Kathrine Benedikte Larsen, som ble publisert på sykepleien.no i slutten av forrige måned. I artikkelen hevder Larsen blant annet at DID er en diagnose som ofte simuleres, fordi gevinsten ved lidelsen av noen pasienter oppfattes som så stor at de later som om de er syke.

Mange har reagert på denne fremstillingen.

Målfrid J. Frahm Jensen med flere skriver i et innlegg at «artikkelen har vekket harme hos flere av oss, og vi mener den kan legge sten til byrden for mange pasienter som strever med lidelsene [Larsen] omtaler».

Psykologspesialist Arne Blindheim mener at «Larsens artikkel er fylt av misforståelser, udokumenterte påstander og manglende faglig forståelse, og uttrykker så stor mangel på respekt for mennesker med store lidelser at den er både vond og opprørende å lese».

I kommentarfeltet på Facebook og via henvendelser direkte til redaksjonen har andre igjen gitt uttrykk for at Larsens holdninger er betenkelige, provoserende og diskriminerende mot en sårbar pasientgruppe.

Faget utvikles gjennom uenighet

Også Sykepleien har fått kritikk for i det hele tatt å ha publisert artikkelen. Flere mener at redaktøren burde ha dratt i nødbremsen, og at artikkelen aldri burde ha sluppet gjennom fagredaksjonens nåløye.

Som redaktør i Sykepleien tar jeg kritikken som har kommet, på alvor. Vi er ikke ufeilbare, og vi lærer av andres synspunkter. Likevel kan jeg godt leve med at flere vil ha det til at vi skal ha forsømt oss grovt da vi trykket på publiseringsknappen.

Sykepleiefaget utvikles ikke bare gjennom konsensus.

En viktig oppgave for tidsskriftet er at det skal bidra til fagutvikling blant sykepleiere. Men sykepleiefaget utvikles ikke bare gjennom konsensus. Kritikk er minst like viktig. Faget utvikles også gjennom diskusjon og faglig uenighet.

Sykepleien jobber for å holde sykepleiere oppdatert om faget sitt, men artikler som setter spørsmål ved allmenne oppfatninger, har også en viktig plass. Sykepleie er ikke et fag der sannheten er hugget i stein, like lite som det er i medisinsk vitenskap. Vi må derfor av og til ta sjansen på å publisere artikler som av noen vil oppfattes som kontroversielle.

Omstridt

Larsens artikkel inneholder synspunkter som uten tvil er omstridte. Artikkelen er skrevet i en stil som provoserer mange. Innvendingene mot artikkelen har til dels vært velbegrunnede, men noen har også tolket henne slik at alle pasienter med DID simulerer.

Det er det etter vår oppfatning ikke belegg for å hevde. Larsen skriver derimot at det er sannsynlig at det finnes pasienter som simulerer denne alvorlige lidelsen, og at disse risikerer å få feil behandling hvis apparatet rundt ikke er oppmerksom på en slik mulighet.

Man trenger ikke å være enig i dette. Men standpunktet, og det faktum at hun har en provoserende stil, er i seg selv ikke et argument for at hun skal hindres i å bli hørt. Selv om Larsen tilhører en minoritet blant psykiatriske sykepleiere, og selv om hun ikke representerer det gjengse synet på hvordan man i dag skal vurdere pasienter med DID, er hun like fullt meningsberettiget.

Sky av enighet

Vi valgte derfor å gi grønt lys for denne fagartikkelen fremfor å refusere den. Som regel er det også bedre å synliggjøre bestemte oppfatninger enn å gjemme dem bak en falsk sky av faglig enighet.

Når vi har godtatt Larsens bidrag som en fagartikkel, innebærer det at vi har vurdert det slik – etter vårt beste faglige skjønn – at vi mener at Larsen bidrar til å belyse en faglig problemstilling som det er legitimt å diskutere.

Vi lever i en tid der nye diagnoser innen psykisk helse får mye oppmerksomhet i mediene. Disse vil avgjort hjelpe de pasientene det gjelder, men Larsen er ikke alene om å frykte at nye diagnoser også kan føre til økende etterspørsel.

Flere kan nå ta standpunkt til de premissene som Larsen la opp til.

Debatten som har kommet i kjølvannet av Larsens artikkel, viser at dette er et følsomt tema. Pasienter med DID kan føle seg mistenkeliggjort, og mange sykepleiere deler derfor ikke Larsens oppfatninger.

Disse synspunktene, i form av godt begrunnede innlegg på sykepleien.no, bidrar til å utvikle faget. Flere kan nå ta standpunkt til de premissene som Larsen la opp til.

Forfatteren har også selv fått anledning til å forsvare seg mot den massive kritikken hun er blitt møtt med.

Dempe stilen

Også Sykepleien har imidlertid godt av kritikk. Vi kunne kanskje ha gjort en bedre jobb med å dempe den unødvendig provoserende stilen som Larsens opprinnelige artikkel hadde. Da hadde kanskje også poengene hennes kommet bedre frem.

Å vite hvor vi skal legge lista for fagutviklingsartikler i Sykepleien, er likevel ingen eksakt vitenskap. Vi må ofte veie ulike hensyn mot hverandre. Enkelte ganger har en forfatter mye viktig på hjertet, men en penn som gjør det vanskelig å få øye på det. Andre ganger sitter både språket og begrepene, mens poengene er billige og/eller selvsagte.

Å vurdere hva som skal slippes gjennom, og hva som skal refuseres, er til syvende og sist en sak som handler om skjønn – i motsetning til forskningsartikler, som skal vurderes etter helt konkrete kriterier.

Ikke ufeilbarlig

Kritikken som Sykepleien har fått for at vi publiserte Larsens fagartikkel, bidrar til at vi utvikler oss som tidsskrift.

Når vi publiserer en artikkel, påtar vi oss et stort ansvar. Vi er ikke ufeilbarlige, og innspill fra sykepleiere i helsetjenesten utvider grunnlaget for de diskusjonene vi har internt i forkant av publisering.

Her må leserne imidlertid huske at tidsskriftet også har andre hensyn enn at sykepleierne skal slutte rekkene i faglige spørsmål.

Om vi bare hadde publisert artikler som «alle» kunne skrevet under på, hadde vi ikke bare blitt veldig grå og kjedelige, men vi hadde også forsømt det som er vår viktigste oppgave: å være en kanal for fri sykepleiefaglig meningsbrytning.