«Avdelingssøster på barneposten er en eldre, myndig diakonisse som er barnas store skrekk!»
I to brev fra høsten 1964 forteller Astrid fra øyeavdelingen og lungeavdelingen. Høydepunktet var skjermbildefotografering av sjømenn på helserådet.
Les mer om Astrids bakgrunn nederst i saken
Oslo, 15-9-64
Kjære mor og far!
Takk for sist. Dere hadde kanskje ventet at jeg skulle komme hjem nå i helgen, men skal dessverre arbeide på søndag (akk, skjebne).
I dag er det torsdag, og for øyeblikket sitter vi i aulaen og venter på en lege fra Ullevål som skal undervise oss i epidemiologi. Som regel kommer han heseblesende i siste øyeblikk med svetteperler langt ned til fotsålene.
Nå har jeg bare en uke igjen av læretiden på øyeavdelingen. Det har vært en interessant og lærerik tid. Avdelingssøster på barneposten er en eldre, myndig diakonisse som er barnas store skrekk! Og så borti veggen konservativ! Alt skal være, og alt skal foregå på nøyaktig samme måte som for 40 år siden. Det ungdommelige innslag fra oss to elever, som er der for tiden, gjør henne fullstendig forvirret. Ofte sender hun Bodil og meg opp på operasjonsstuen – noe vi er meget glade for. Har sett veldig mange øyeoperasjoner nå. Særlig mange skader som kommer inn som øyeblikkelig hjelp fra alle kanter av landet.
I dag skal jeg og ei venninne på helserådet og ta pirquetprøve i anledning av at vi skal begynne på lungeavdelingen.
Gulp, det nærmer seg eksamen med raske skritt. 23. oktober er det våre kunnskaper i anatomi og fysiologi som skal testes. Senere følger det slag i slag.
Hils alle.
Beste hilsener Astrid
Natt til tirsdag 27-10-64
Kjære mor og far!
Tusen takk for brevet. Dere begynner vel å lure på hvor det blir av meg. Jeg kommer ikke hjem nå til helgen, men neste. Altså fredag kveld 6. november (har fri både lørdag og søndag). Marit kommer også. Vi får antakeligvis skyss med Helge, ellers haiker vi som vanlig. Ikke noe tog så lenge tommelen henger på, nei!
Nå er klokka 2.30 om natta. Forklaringen er at jeg har nattevakt. Akkurat for øyeblikket er alt stille og fredelig her – ellers pleier det å hoste og hoste bortover alle stuene så det gjaller i hodet, og en kan bli gal av å høre på det i lengden. Jeg fikk plutselig lyst til å løpe inn til den hostende pasienten og slå han i hodet med noe hardt for å få ham til å holde opp. En grusom tanke. I stedet for går jeg smilende inn på stuen og gir ham medisiner og eventuelt en sprøyte. Han skulle bare visst hva jeg tenkte!
I går natt var det en pasient som fikk kraftig blødning. Da jeg kom inn på stuen, satt han helt blå i ansiktet og gispet etter luft mens blodet rant i hele senga. Blødningen stanset imidlertid like fort som den kom, og alt gikk bra. Vi er helt alene på nattevakt her, så det er litt skummelt når det hender noe.
Ellers er det veldig koselig her på «lungen». Administrasjonen er helt ypperlig, og det er orden i hele systemet. Vi elevene får en utmerket undervisning og lærer mye. Får også komme på Oslo helseråd, tuberkuloseavdelingen, noen dager. Jeg var der tre dager forrige uke og hadde det riktig festlig – kom nemlig på sjømannsposten! Skal si det var mye rart å se, fra den frekkeste italiener til den mest beskjedne eskimo! Det formelig krydde av spanjoler, tyrkere, italienere, amerikanere, franskmenn – og bakerst i rekken en eneste liten, beskjeden eskimo – et pussig syn!
Det er skjermbildefotografering, vaksinering o.l. som foregår på sjømannsposten. Svært gøy å være der, da en får temmelig mange komplimenter, særlig fra italienerne (hmm).
Driver med eksamen for tida, så det er nok å gjøre. Fredag hadde vi anatomi og fysiologi – vet ikke hvordan det har gått ennå.
Håper at alt står bra til hjemme. Nå må jeg sette morgenmedisinen.
Hils alle. På gjensyn.
Astrid
Her er de øvrige brevene, i rekkefølge:
«I dag har vi fått uniformene. Dere kan tro vi ble fine!»
«Den formalinlukta forfølger meg alle steder»
«Pasientene kastet engstelige blikk på meg da jeg kom inn på sykeværelsene den første dagen»
«En kjempesvær ost blir puttet inn i et gapende uhyre»
0 Kommentarer