– Frykter det blir en tyngre bør for pårørende

Loven åpnet fra 1. september for at personer med samtykkekompetanse får økt selvbestemmelse, også der helsepersonell mener det er svært uheldig ikke å behandle den psykiske lidelsen.

Atle Utkilen er bekymret for følgene av denne endringene i psykisk helsevernloven.

– Statistikk viktigst?

Han frykter at mange med gjentakende og behandlingstrengende psykoser nå vil bli sendt hjem – uten oppfølgingstilbud.

– Jeg er ikke mot å jobbe for å få ned bruken av tvang. Det er viktig, og jeg støtter det arbeidet. Men vi pårørende bærer en tung bør fra før. Denne blir nå tyngre, sier Atle Utkilen. 

– Min bekymring er at lovendringen bare har fokus på målbart å redusere tvang i statistikker. Hvordan det går med brukeren, og den ekstra belastningen dette påfører pårørende, er tydeligvis mindre viktig.

Les mer om endringene rundt tvangsbruk her

<<Psykiatrien er gjort tilnærmet kraftløs>>

I et innlegg i Aftenposten forteller pårørende til en ung psykisk syk person om sin opplevelse av lovendringen.

Da innlegget ble publisert i begynnelsen av august, opplevde de at helsepersonell allerede jobbet etter det nye lovverket, selv om endringene ikke trådte i kraft før 1. september:

«Psykiatrien er gjort tilnærmet kraftløs overfor noen av de mest sårbare pasientene: De som er alvorlig sinnslidende og uten sykdomsinnsikt, og som har beholdt evnen til å spille frisk i de minuttene som trengs for å oppvise samtykkekompetanse og motsette seg behandling» skriver de, og beskriver en situasjon hvor de som pårørende «tvinges til å la hjemmet sitt bli et galehus», hvor barnet deres blir sykere og sykere, mens behandlingspersonell argumenterer som lovendringen tilsier: «Det er ikke forbudt å ta dårlige valg».

Atle Utkilen har lest innlegget, og mener det er en beskrivelse mange pårørende kan kjenne seg igjen i.

– Må se behovene etter utskrivelse

– Det er vanskelig å vurdere samtykkekompetanse. Lovverket sier noe om hvordan det skal vurderes, og hva som skal tas hensyn til opp mot pasienten. Dessverre sier ikke lovverket noe om krav til å vurdere hvilke behov for tjenester brukeren har når han eller hun kommer ut. For eksempel om behovene for tjenester er avklart og på plass, samt hvilke belastninger og konsekvenser det blir for pårørende og nettverket rundt, sier han.

– Pårørende får heller ikke i dag hjelp når vi spør, sier han.

Les mer:Slik kan samtykkekompetansen vurderes

– Vi må stå på til vi ikke orker mer, og det ender i mange tilfeller med at vi må legge de vi er mest glad i inn på tvang.

– Det gjør noe med deg som person å ikke makte å holde ut. Ingen som ser deg, den krevende og urimelige situasjonen du står i, sier Utkilen, som frykter at det blir enda vanskeligere å få hjelp.

– Må gjøres konkrete grep for å forebygge

Utkilen tror lovendringen vil føre til flere svingdørspasienter.

– Lovendringen har som formål å forebygge og få ned bruken av tvang. Dersom dette ikke bare er en endring for å pynte på tvangsstatistikken, må det gjøres konkrete grep for å forebygge at folk blir så syke at tvang er eneste mulighet.

Det må gjøres noe med forebygging, ettervern og rehabiliteringstilbud i kommunene.

– Det er stor variasjon mellom kommunene på hva som finnes av slike tilbud: Kunnskap om tema, kapasitet, økonomi og ikke minst vilje, sier Utkilen.

– De som bestemmer at en bruker ikke skal tvangsbehandles, kan gå hjem når dagen er slutt. Vi som pårørende risikerer å gå døgnvakt, uten avlastning. Det hjelper jo ikke å spørre om hjelp. Krisen må komme først, sier Utkilen.

– Brukere og pårørende vil i praksis få mer behandlingsansvar. Det vil bli krevende, sier han.

Les også: – Må følge med på hvilken retning dette tar

– Vanskelige avveininger

Gitte Huus, avdelingsdirektør for psykisk helsevern og rus i Helsedirektoratet medgir at lovendringene kan få konsekvenser for pårørende:

– Endringene skjer etter vanskelige avveininger, skriver hun i et svar per epost.

– Man har landet på økt selvbestemmelse, selv om dette kan medføre at pasienter som trenger helsehjelp i større grad kan takke nei, og at dette kan medføre en større belastning på pårørende. Det er viktig at ulempene som lovendringene kan føre med seg, avhjelpes i størst mulig grad, skriver hun og viser til rundskrivet som følger lovendringen.

Der blir det blant annet presisert at helsetjenesten fremdeles skal tilby behandling og støtte, selv om pasienten ikke ønsker den behandlingsformen som anbefales. I rundskrivet vises også til at det er viktig at pårørende involveres og får den informasjon og støtte de har krav på, og det henvises til veilederen for pårørende i helse- og omsorgstjenesten.