fbpx Gi pasienten eierskap til egen bedring Hopp til hovedinnhold

Gi pasienten eierskap til egen bedring

Sykepleiere er for raske til å gi råd. Se heller vår rolle som lyttende veiledere.

Ved å invitere til dialog hjelper vi pasientene til å få eierskap til valgene som påvirker helsen. Da gjør vi gode investeringer. Pasientene får opplevelser av hva som er riktig for dem, og får verdifull erfaring med å mestre utfordringer i livet.

Brukeren har de beste rådene

Som sykepleiere møter vi praksisfeltet med kunnskap vi er svært lystne på å dele. Tre års utdanning med kunnskapsbasert praksis setter oss i en posisjon der vi har gode råd å komme med. I min yrkesutøvelse i psykisk helsearbeid har jeg kjent på trang til å gi effektiv hjelp, og behov for raskt å komme med råd. I ettertid har jeg erkjent at jeg har gitt råd før de har blitt etterspurt, og før det har vært nødvendig. Det er ikke effektivt. Jeg har opplevd at pasientene nærmest alltid har de beste rådene selv, når de gis tid og mulighet til å oppdage disse.

I jobben min i et ambulant akutt team tar jeg ofte imot telefoner fra mennesker som er i en krise. En samtale var med en dame som lenge hadde slitt med panikkangst. Jeg hørte at hun var oppkavet, og foreslo med en gang at hun skulle fokusere på pusten. Jeg opplevde at hun ble frustrert over å få et råd hun hadde fått mange ganger før, uten at hun selv fikk satt ord på hva hun trengte. « Har du noen erfaring med hva som hjelper når du har angst?», ville ha innledet en dialog om hva som kunne ha hjulpet henne.

Lytte og veilede

Hvorfor lytte og veilede om vi vet hva som skal til? Med å veilede mener jeg at sykepleieren tar utgangspunkt i pasientens historie og situasjon, og starter en dialog om behovet for hjelp etter å ha hørt historien. Vi må ha tro på at pasienten selv har de beste forutsetningene for å finne den veien som er riktig for ham eller henne. Å lytte og veilede kan synes som en omvei hvis vi allerede mener å kunne se de gode løsningene på pasientens problemer. Men om vi ikke ser eller hører hvor pasienten er, kan vi heller ikke vite om våre løsninger er passende.

Tid og tillit

Å veilede kan i all enkelhet være å lytte, og gi rom for pasienten til å tenke nye tanker om sin situasjon. Å investere tid i en slik dialog setter oss i en bedre situasjon til å se hva som er viktig for pasienten. Slik blir det tydelig om pasienten trenger våre råd, eller ikke. Tiden det tar å bygge tillit er verdt det. Tilliten er helt avgjørende for hvordan rådene våre blir mottatt av pasienten.

Som sykepleier er jeg opptatt av resultater. Jeg mener at jeg ved å veilede kan hjelpe pasienten til å tenke nytt om egen situasjon, og se nye veier mot bedring. Når hjelperen tar seg tid til å lytte før man veileder, får pasientene eierskap til egne valg. Dermed får pasienten støtte i å ta selvstendige avgjørelser. Denne tilnærmingen fungerer etter min mening godt enten det er snakk om mennesker som sliter psykisk, eller om det er en KOLS-pasient som skal ta valg rundt egen livsstil.

Ingen regel uten unntak

Som ansvarlige sykepleiere driver vi kunnskapsbasert praksis. Vi mener ofte vi vet hva som kan hjelpe. I noen tilfeller må vi avvike fra den gode regelen om å lytte så mye, og heller være tidlig ute med råd. Eksempler er i den akutte delen av sykdomsforløpet, eller for å avverge skade. Det er heller ikke alltid pasientene er klare eller villige til å gå i en dialog med oss. Jeg mener likevel at den beste hjelpen sjelden kommer som tidlige råd. Den kommer oftere i samtaler der pasienten selv kan oppdage hva som hjelper. 

Å veilede kan i all enkelhet være å lytte, og gi rom for pasienten til å tenke nye tanker om sin situasjon.

0 Kommentarer

Annonse
Annonse