Jeg har sett norsk eldreomsorg fra alle vinkler. Både som pleieassistent som skiftet bleier, som medisinstudent på demensavdelinger, korttidsavdelinger og i hjemmetjenesten, og på sykehus, på intensiv og som fastlege. Og jeg sier det rett ut:

Altfor ofte overbehandler vi mennesker i livets sluttfase.

Ikke fordi det er best for pasienten. Men fordi systemet belønner handling fremfor klokskap. Fordi vi er redde for klager. Redde for tilsyn. Redde for å stå i stillheten og si det som er sant. At mer behandling ikke alltid er mer omsorg.

Pasienter lider når behandling fortsetter

Jeg har sittet med pasienter som har mistet livsgleden, og hvor kroppen sier stopp. Biologien har gitt beskjed. Kroppen er i ferd med å gi opp. Mange er dypt ensomme. Mange har mistet livsgleden for lenge siden. Og mange uttrykker, når de endelig blir spurt på ordentlig, at de ikke ønsker mer. At de vil få slippe.

Likevel fortsetter vi ofte med antibiotika, væske, nye prøver og innleggelser. Ikke fordi det hjelper pasienten, men fordi det hjelper systemet å føle at vi har gjort noe. Det ser aktivt ut. Det ser profesjonelt ut. Det ser trygt ut i ettertid. Men for pasienten betyr det ofte flere døgn med dyspne, kvalme, delir, smerte og forvirring. Flere runder i ambulanse. Flere netter på et fremmed rom. Mer tap av verdighet.

Vi skaper ro når vi forklarer og lytter til pasienten

Når jeg faktisk tar meg tid. Når jeg setter meg ned. Når jeg forklarer, rolig og ærlig, hva som skjer i kroppen når organene svikter. Når jeg legger bort fagspråk og skjuler meg bak realiteten. Når jeg lytter til pasienten, ikke bare til prøvesvarene. Ja, da er svaret ofte det samme.

Jeg orker ikke mer.

Jeg vil ha fred.

Jeg har opplevd nesten hallelujastemning blant sykepleiere når en lege endelig tar den samtalen. Ikke fordi de er følelsesløse. Tvert imot. Fordi de står i lidelsen hver eneste dag. De ser pusten bli tyngre time for time. De ser angsten i øynene om natten. De ser hvordan pasientene blir mer forvirret etter hver runde med behandling. De holder hånden. De vasker kroppen. De er der når mennesker dør. Vi leger er ofte bare kort innom på visitt. Vi noterer. Vi går videre. Pleien står igjen med konsekvensene av beslutningene våre.

Pårørende forstår situasjonen når vi tar oss tid 

Når jeg har tatt meg tid til å snakke med pårørende på ordentlig. Forklart biologien. Forklart hva behandling faktisk innebærer i denne fasen. Ikke med glatte formuleringer, men med ærlighet. Da har jeg ofte sett noe skifte. Panikk blir til forståelse. Kamp blir til ro. Mange pårørende har aldri blitt fortalt at mer behandling i denne fasen sjelden betyr mer liv, men ofte mer lidelse. Når de ser situasjonen gjennom pasientens øyne, forstår de at det mest omsorgsfulle vi kan gjøre, er å stoppe.

Jeg lærte dette på den hardeste måten da min egen mor døde av kreft. Å si stopp var ikke å gi opp. Det var å ta ansvar. Det var å velge verdighet fremfor flere prosedyrer. Det var den siste, viktigste medisinske handlingen vi kunne gjøre for henne. Å gi en verdig død er også behandling.

Vi er ikke her for å holde prosesser, skjemaer og prosedyrer i gang. Vi er her for mennesket.

En versjon av denne teksten ble først publisert på innleggsforfatterens Facebook-side.