Antallet mennesker som lever lenge med skrøpelighet, demens og flere sykdommer, øker. Behovene deres blir stadig mer komplekse. Likevel henger helsetjenestene våre igjen i en struktur som i stor grad ble bygget for en helt annen virkelighet – en virkelighet med færre eldre, mer sykehus, enklere forløp og mer tid.

Lappeteppe av tiltak

Som sykepleiere ser vi konsekvensene direkte. Vi møter mennesker som svinger mellom nivåer i helsevesenet. Det som skulle vært et sammenhengende forløp, blir et lappeteppe av tiltak, notater og skiftende ansvar. Vi ser hvordan små endringer i helsen kan få store ringvirkninger når ingen egentlig vet hvem som følger opp helheten. Og ikke minst: Vi ser familiene som forsøker å navigere i dette systemet, ofte alene og uten kart.

At demens fortsatt oppdages for sent, forsterker utfordringen. Når diagnosen kommer sent, mister både pasient og pårørende verdifull tid til å forstå sykdommen, planlegge og få støtte.

Mange pårørende forteller om år med uro og undring før noen setter navn på det de har levd med. Og akkurat her står vi i dag: midt mellom en demografisk utvikling vi ikke kan stoppe – og et tjenesteapparat som strever med å holde tritt.

Derfor trenger vi en ny vei videre. Jeg kaller den omsorgspartnerskap.

Pårørende skal slippe å bære alene

Omsorgspartnerskap handler om å ta det samarbeidet som i dag skjer tilfeldig – avhengig av ildsjeler, enkeltpersoner og gode intensjoner – og gjøre det til en strukturert måte å jobbe på. Det handler om at pasienten, pårørende og helsepersonell skal forme forløpet sammen, med åpenhet om behov, avklarte roller og en felles forståelse av hvem som gjør hva.

Men mest av alt handler det om å gi pårørende en tydelig og trygg plass i teamet. Mange ønsker å bidra, men bare når det skjer på egne premisser. Omsorgspartnerskap betyr ikke at pårørende skal bære mer. Det betyr at de skal slippe å bære alene – og slippe å føle seg ansvarlige for noe de ikke kan kontrollere.

Vi må tørre å dele noe av styringen

For at dette skal fungere, må vi som fagpersoner være villige til å flytte litt på grensene våre. Vi må gi rom for at pårørende kan bruke sin innsikt og sine ressurser – ikke som erstatning for fagkompetanse, men som et supplement som styrker helheten. Vi må tørre å være villig til å dele noe av styringen, fordi vi vet at det gir bedre støtte, mer kontinuitet og et tryggere forløp for alle involverte.

Når samarbeidet blir strukturert og forutsigbart, merker både pasienter, pårørende og helsepersonell forskjellen. Vi jobber ikke lenger rundt hverandre, men med hverandre. Pasientens historie blir hel, ikke delt opp i korte møter. Pårørende får forutsigbarhet, ikke tilfeldigheter. Og vi som sykepleiere får mulighet til å bruke vår kompetanse mer målrettet, i stedet for å fylle glipper i systemet.

Omsorg må ikke bygge på tilfeldigheter

Omsorgspartnerskap er ikke en idealistisk visjon. Det er en praktisk, realistisk og nødvendig måte å møte fremtidens omsorgsbehov på. Det gir oss muligheten til å skape tjenester som er både varme og faglig solide – og som ikke gjør oss avhengig av hvem som er på vakt, eller hvem som har ork igjen hjemme.

Vi som sykepleiere i eldreomsorgen står tett på både menneskene og konsekvensene av et system som ikke lenger strekker til. Nettopp derfor har vi også en unik mulighet til å være med på å forme noe nytt. Omsorg for personer med demens og flere sykdommer må bygge på fellesskap, ikke tilfeldigheter. På tydelighet, ikke usynlige forventninger. På respekt for både fagkunnskap og pårørendes erfaringer.

Det er dette omsorgspartnerskap handler om: å løfte omsorgen fra tilfeldigheter til fellesskap. Spørsmålet er derfor ikke om vi gir fra oss for mye – men om vi gir rom for at flere kan være med på laget.

Og dette er ikke bare ord. SESAM ved Stavanger universitetssjukehus er allerede i gang med å sette omsorgspartnerskap ut i livet. Erfaringene viser at små justeringer i måten vi samarbeider på, kan skape større trygghet for pasienter, mer forutsigbarhet for pårørende og en mer bærekraftig arbeidshverdag for oss som står i tjenesten.