Hopp til hovedinnhold

Hvilke andre steder enn på sykehus godtar vi å bli lagt på rom med flere vilt fremmede mennesker?

Bildet viser en pasient på sykehus

Det mest in­ti­me de­les; blei­er skif­tes, det ny­ses, grå­tes, ro­tes, sø­les, pra­tes og ro­pes, luft vil ut i beg­ge en­der og kom­mer ikke lyd­løst. Og hva med taushetsplikten oppi dette?

Med umid­del­bar fare for å opp­fat­tes som en sut­re­te og utakk­nem­lig pa­si­ent vil jeg straks sky­te inn at jeg også har man­ge år som sy­ke­plei­er på ba­ken. I til­legg har jeg opp­ar­bei­det en fyl­dig kom­pe­tan­se som pa­si­ent. Jeg vil på­stå at hel­se­per­so­nell har en pris­ver­dig evne til pro­fe­sjo­nell opp­tre­den, og de ut­strå­ler op­ti­mis­me og venn­lig­het tross ut­ford­ren­de ar­beids­for­hold.

Men sy­ke­sen­ga gir også ri­ke­lig an­led­ning til re­flek­sjo­ner: Hvor­dan kan det ha seg at vi i vårt Vel­stands-Norge, uten inn­si­gel­ser, fak­tisk god­tar å leg­ges på sy­ke­rom sam­men med fle­re and­re syke?

Vil­kårs­løst de­ler pa­si­en­ter rom, do og bad med and­re uten an­nen fel­les­nev­ner enn syk­dom.

Hvorfor godtas dette?

Yrket har gitt meg mang en ar­beids­dag med pa­si­en­ter på fler­sengs­rom. Jeg har med egne øyne og ører er­fart hvor tri­ve­lig det kan være, hvor ufat­te­lig tål­mo­di­ge og to­le­ran­te man­ge er med sine med­pa­si­en­ter. Men også hvor ukom­for­tab­le og pla­get en del er i sam­me si­tua­sjon. Hvor el­lers i sam­fun­net god­tas slikt? 

Sett bort ifra leir­sko­le og mi­li­tæ­ret, el­ler at fris­ke ven­nin­ner de­ler ho­tell­rom, hvem vil­le ak­sep­tert at ved an­komst til ho­tel­let så vis­te det seg at du skul­le dele ditt re­ser­ver­te rom med tre ukjen­te men­nes­ker? Hvor­dan har det blitt slik, nær­mest opp­lest og ved­tatt, at som syke så skal det selv­føl­ge­lig ak­sep­te­res at alt skal være på fellesen?

Det mest intime deles

Blei­er skif­tes, det ny­ses, grå­tes, ro­tes, sø­les, pra­tes og ro­pes, luft vil ut i beg­ge en­der og kom­mer ikke lyd­løst. WC er opp­tatt, og det er kø for å stel­le seg. Sånn er det nem­lig, uten den mins­te over­dri­vel­se.

Mitt bi­drag er snor­king, og mine med­pa­si­en­ter blir utvil­somt for­styr­ret. Den ene rom­ka­me­ra­ten har kan­skje lun­ge­be­ten­nel­se, med tung pust og hos­te som ikke tar pau­se. Stak­kars, hun prø­ver å hol­de igjen av hen­syn til de and­re, men det nyt­ter så lite. Og egent­lig har jeg vondt av de and­re rom­ka­me­ra­te­ne også. Den de­men­te i en-sen­ga fry­ser, mens den ved si­den av vil om­kom­me av var­me.

Dia­gno­se­ne på en flersengstue vil all­tid være av ri­ke­lig ut­valg: ut­red­ning for bryst­smer­ter, eks­tra­slag, høyt blod­trykk, blod i uri­nen, lun­ge­be­ten­nel­se, ny­opp­da­get dia­be­tes og så videre. Fasilitetene bur­de vært op­ti­ma­le, men i ste­det leg­ges det fire syke på sam­me rom. Alle med sine be­hov, in­gen er helt fris­ke. 

En vil pra­te, and­re øns­ker ro. Klok­ka 21 vil to sove, men ikke alle – for de and­re er nat­ta ennå noen kvar­ta­ler unna. Klok­ka tre om nat­ta tril­les ny pa­si­ent inn i fire-sen­ga, med skram­mel og brak. En time et­ter står me­di­si­ne­ring av to-sen­ga for tur, mens den tred­je rom­ka­me­ra­ten må føl­ges til WC, med både in­tra­ve­nøssta­tiv og gå­stol. Ek­semp­le­ne her er selv­opp­lev­de gjen­nom åre­ne i hel­se­ve­se­net, som an­satt og pa­si­ent.

Hva med taushetsplikten?

Og hva med taus­hets­plik­ten oppi det­te? Vil du be­sø­ke en tan­te og spør et­ter hen­ne i re­sep­sjo­nen, så må du stå til ret­te for re­la­sjo­nen din til ved­kom­men­de før du even­tu­elt får vite hvor hun lig­ger. Taus­hets­plik­ten må jo over­hol­des. Men når du først er på be­søk hos hen­ne el­ler en nabo, så får du kjapt inn­sikt i hvem and­re som lig­ger der og hvor­for. Og så vidt jeg vet, er ver­ken du, tan­tes med­pa­si­en­ter el­ler de and­res be­sø­ken­de bun­det av noen taus­hets­plikt i den si­tua­sjo­nen. I så fall kun mo­ralsk taus­het.

Med all for­stå­el­se for stram øko­no­mi og man­gel på hel­se­ar­bei­de­re, og det fak­tum at vi i 2025 fort­satt føl­ger en ufor­ståe­lig ut­da­tert prak­sis, så ten­ker jeg at ti­den er over­mo­den for end­ring. Det byg­ges sta­dig nytt på sy­ke­hus­fron­ten, og fler­sengs­rom bi­drar til re­duk­sjon av kost­na­de­ne. Men, det må pri­ori­te­res man­ge fle­re ene­rom – og ikke bare ene­rom i form av iso­la­ter for kjent smitt­som til­stand. Ene­rom er i seg selv godt smit­te­vern. Som pa­si­ent skal du be­skyt­tes og til­bys de bes­te for­hold.

Er det mu­lig å ha et håp?

5 Kommentarer

Innsendte kommentarer kvalitetssikres før publisering. Kvalitetssikringen skjer i vanlig arbeidstid.

Ragna

Pensjonert sjukepleiar
2 weeks 6 days siden

Veldig godt og poengtert innlegg. Eg er veldig einig med forfattaren. Det einaste eg kjem på som kan tale for fleirsengsrom er at ein kan observere fleire pasientar samstundes, og oftare enn om ein skulle gå inn på eitt og eitt rom. Og pasientane ‘passar litt på’ kvarandre også. Men det er veldig krevande når ein er sjuk. Som pasient har eg opplevd at det som tidlegare sjukepleiar kan vera vanskeleg å legge frå seg omsorgsrolla.Den fortrulege/ private samtalen med sjukepleiaren er vanskeleg når ein ligg saman med andre, men muleg den kan ta ‘for mykje tid’ viss alle ligg åleine.

Gunhild Rolandsen

pensjonert sjukepleiar
2 weeks 6 days siden

Eg er heilt samd med forfattar her. Einerom bør vere sjølvsagt i dagens samfunn. Sjølvsagt ikkje råd å få til over alt, men bør vere einaste alternativ ned nybygg.

Helga

Pensjonert sykepleier
2 weeks 6 days siden

Helt relevant innlegg. Skjønner og er enig i alt du skriver. Jeg tok opp kampen for at taushetsplikten skulle overholdes under legevisitten og andre fortrolige samtaler på "våre" firemannsrom. Flere leger syntes det var en overreaksjon. Men praksisen ble noe forandret; pasienter som skulle motta dramatiske nyheter ble trillet inn på legens kontor før samtalen. Senere har vi fått nytt sykehus i vår by. Der er det bare enmannsrom på sengepostene!

Cathrine

Sykepleier
2 weeks 6 days siden

Helt enig med deg Sissel Hauge!

Jeg er ofte innlagt på sykehus, er alvorlig syk og gråter mye. Mitt siste opphold på sykehuset var på 3-mannsrom. Èn dame ville prate konstant, kom bak forhenget mitt og snakket om hvor problematisk det var med både stomi og ryggsmerter… Den andre damen snakket ikke norsk og hadde med seg tolk og de hadde antagelig mye usnakket.
Og jeg? Jo, jeg gikk på do og gråt.

Legevisitten foregår inne på rommet og det er der, sammen med mine «samboere» jeg har fått beskjed om diagnoser og dårlige prognoser.
Jeg har følt meg så lite verd, at jeg bare er en av mange.

Spl skal tenke _helhetlig_, fysisk og psykisk og dette er ikke psykisk fremmende behandling!
Jeg har lyst til å skrike og si at jeg er i en svært sårbar situasjon og vil være alene! Jeg har nok med meg selv for å takle dette.

Kjære dere friske som sitter på pengesekken, arkitekter og utbyggere: ville du flyttet inn i et kollektiv? Tenk helhetlig!

Unni F

Sykepleier (pensj)
2 weeks 5 days siden

Er så enig i dette. Har selv jobbet som spl på sykehus, og opplevd det etisk betenkelig å skulle passe på 4 stk på samme rom. Men skjønner jo dette med økonomi og budsjetter, - bortsett fra at milliardene lett triller når det kommer til nye monstrøse digitale programmer! (som til alt overmål viser seg å skape store problemer) Min gamle far var en tid innlagt på Ullevål, - og måtte tilslutt be om å bli trillet ut på korridor for å få litt søvn om natten, av samme grunn som nevnt i dette innlegget.

Ledige stillinger

Alle ledige stillinger
Klinikksjef
Rådgiver
Kjøp annonse

Quiz

Annonse
Annonse