Denne kronikken er skrevet fra et forsvarsperspektiv, men er særlig relevant for helsevesenet. Når krisen rammer, er det ikke bare Forsvaret som må stille opp.

Under pandemien ble det tydelig for alle hvor avgjørende helsepersonell er for at samfunnet skal fungere – og hvor sårbart det blir når mange samtidig blir syke, overarbeidet eller selv har omsorgsforpliktelser hjemme. 

Akkurat som Forsvaret er sykepleiere og annet helsepersonell uunnværlige i en krisesituasjon. Begge yrkesgrupper har roller som ikke kan settes på pause og utgjør en vital del av ryggraden i Norges beredskap.

Pandemien var en erfaring og en advarsel

Pandemien viste oss hvor fort samfunnet vårt kan settes under enormt press når institusjonene som ivaretar barna våre på dagtid, stenger, samtidig som behovet for arbeidskraft i kritiske funksjoner må økes. Fremtidige kriser, spesielt de av en mindre fredelig art, kan stille oss overfor enda mer krevende scenarioer. 

Vi har en uadressert utfordring i norsk beredskap: Vi har flere og flere familier hvor begge foresatte har roller i totalforsvaret, enten i helsevesenet, i Forsvaret eller i andre kritiske funksjoner. Når krisen rammer, står disse i et umulig dilemma: Skal de stille opp for samfunnet eller for barna sine? 

Hvordan løser vi ivaretakelsen av barna våre når krisen faktisk oppstår, og hvor ligger ansvaret for å organisere denne? Forsvaret har flere to-forsvarsfamilier hvor begge er styrkedisponert, og flere ansatte hvis sivile partnere har en samfunnskritisk stilling. Den første kategorien har vi (eller bør vi ha) oversikt over selv. Det bør dermed skapes bevissthet rundt hvordan barna skal ivaretas dersom de foresatte må rykke ut på kort varsel i uviss varighet. Dette er en utfordring flere av oss møter eksempelvis under øvelser, hvor barnepass må organiseres i god tid slik at begge foresatte samtidig skal kunne øve sin stridsfunksjon. 

Dette er kanskje ikke så ofte en utfordring for ansatte hvis sivile partner inngår som en del av totalforsvaret, fordi det dessverre er en sjeldenhet at totalforsvaret øves (samtidig) her i landet.

Utfordringen «hva gjør vi med barna?» er ikke ny

1. september 1939, to dager før Storbritannia erklærte krig mot Tyskland, iverksatte de operasjon Pied Piper, hvor primært barn ble evakuert vekk fra byene for å beskytte dem mot de forventede tyske bombetoktene.

Barna ble sendt med buss eller tog ut til landsbygda uten foreldre (de fleste voksne trengtes der de var), men ofte med lærere eller eskortert av flere tusen frivillige, som oftest kvinner. Der ble de innlosjert hos frivillige familier, alt koordinert av de britiske myndighetene. 

Operasjonen evakuerte over halvannen million innbyggere i løpet av andre verdenskrig og regnes som den inntil da største logistikkoperasjonen av sitt slag. I løpet av krigen ble 25 prosent av befolkningen i London alene evakuert ut. Planleggingen av Pied Piper ble påbegynt i etterkant av første verdenskrig som følge av de store sivile tapene bomber forårsaket allerede da.

I Ukraina vedtok myndighetene i 2023 obligatorisk evakuering av familier med barn fra kampsonene. Barna må evakueres med en foresatt eller verge, og de foresatte kan ikke nekte evakuering. Hvordan de har løst dette der begge foreldre har en rolle i Forsvaret eller opprettholdelsen av landet, er ikke beskrevet, men behovet for å evakuere barna er godt dokumentert.

Vi mangler en systematisk plan for familien

Regjeringens liste over kritiske samfunnsfunksjoner, utarbeidet i forbindelse med pandemien, viser at det er mange yrkesgrupper som trengs for å holde samfunnet i gang under en krise: helse, forsvar, IKT, vann og avløp, matforsyning, politi og transport, for å nevne noen. På tross av at funksjonene er identifisert, mangler vi en systematisk plan for hva som skjer når to mennesker i samme familie har slike funksjoner samtidig når en krise oppstår. Hva hvis begge trengs på jobb samtidig?

De fleste organisasjoner innen helse og beredskap har planer for vaktordninger, ekstra bemanning og hvordan de skal løse en krisesituasjon på arbeidsplassen. Men svært få av disse inkluderer konkrete tiltak for å støtte de ansatte i sitt omsorgsansvar. Hver familie blir overlatt til å løse dette på egen hånd. Det tas for gitt at man har besteforeldre, naboer eller fleksible løsninger i bakhånd – men dette er ikke virkeligheten for alle.

Det er fravær av barneperspektivet

Norge har per dags dato ikke en tilstrekkelig ivaretakelse av mindreårige barn i et krise- eller krigsperspektiv som en eksplisitt og integrert del av totalforsvaret. Det finnes ingen nasjonal plan som konkret tar for seg norske barns behov i krise eller krig. Barn som pårørende, barn i evakuering og barn i institusjon er sjelden nevnt i sivile beredskapsplaner. Kommunal beredskap inngår i totalforsvaret, men det er lite som indikerer at barn ivaretas særskilt i kommuneplanene eller beredskapsplanene. Barneperspektivet er forankret i internasjonal lov (barnekonvensjonen) og prioriteres i norsk bistand, men perspektivet er fraværende i våre totalforsvarsplanverk og øvelser.

Det finnes ikke offentlig tilgjengelige tall på hvor mange to-forsvarsfamilier vi har med mindreårige barn, ei heller hvor mange vi har av kombinasjonen forsvarsansatt/styrkedisponert med sivil partner i samfunnskritisk stilling. Det er trolig flere av siste kategori, men i løpet av de siste 20 årene har Forsvaret fått markant flere to-forsvarsfamilier.

Avhengig av hvor bredt man definerer «samfunnskritisk», kan vi grovt estimere at minst en halv million mennesker i Norge jobber i en samfunnskritisk stilling det vil være behov for å opprettholde i krig. Mange finner sin partner på arbeidsplassen, og om lag 40 prosent av befolkningens registrerte par har barn. Vi kan dermed trygt anta at vi har en god del mennesker her i landet hvor begge i parforholdet har både samfunnskritiske stillinger og mindreårige barn.

Vi må planlegge for barna før krisen oppstår

Så, hvordan løser vi ivaretakelse av barna våre når krisen faktisk oppstår, og hvor ligger ansvaret for å organisere denne? For mange av oss er løsningen under øvelser å se til barnas besteforeldre for støtte, noe som trolig også vil være løsningen dersom vi blir angrepet. Dette var også en løsning for flere ansatte i både Forsvaret og helsevesenet under pandemien. 

Samtidig er det ikke alle som har besteforeldre tilgjengelig, eller har besteforeldre som har mulighet til å stille opp 24/7 i flere uker. Mange av oss bor og jobber langt unna egen familie og sosialt nettverk. Da er mulighetene for støtte til barnepass på kort varsel betraktelig færre. Ivaretakelse av de mindreårige barna til ansatte hvor begge inngår som en del av totalforsvaret, vil være en større utfordring den dagen det smeller.

2026 er totalforsvarsåret hvor sivilsamfunnet, Forsvaret og våre allierte planlegger jobber og øver sammen for å kunne håndtere alvorlige kriser og i ytterste konsekvens krig. Jeg håper mine gode kolleger i Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap og ved Forsvarets operative hovedkvarter, som i dag jobber med planleggingen av øvelsene som skal gjennomføres neste år, tar med seg denne utfordringen inn som et reelt øvingsmoment. 

Det hjelper lite med styrkedisponert forsvarspersonell i toppform dersom ingen har tenkt på hva som skjer med barna deres når krisen oppstår. Hvem gjør hva når begge foreldre trengs i uniform, uavhengig av om uniformen tilhører Forsvaret, Sivilforsvaret, helsevesenet eller en annen del av totalforsvaret? Det er en forskjell på å sikre oppfølging av barn hvis foreldre trengs til innsatsen og på å evakuere alle barna fra en utsatt landsdel til en mindre utsatt landsdel ved et eventuelt angrep.

Det er på høy tid at barneperspektivet får en tydelig plass

Bør ansvaret fullt og helt ligge hos foreldrene? Er dette i så fall klart for dem det gjelder? Burde dette eksempelvis være et fast samtalepunkt i medarbeidersamtalen? Hvor realistisk er det å belage seg på støtte fra naboer og nettverk i områder der de fleste man kjenner jobber i – eller i tilknytning til – Forsvaret eller det lokale sykehuset? Hver enkelt aktør i totalforsvaret bør vurdere hva denne utfordringen betyr for egne ansatte og organisasjon og hvordan den best kan løses.

Skal vi være bedre forberedt, må vi erkjenne at barnas omsorgsbehov er en del av totalforsvaret. Når vi unnlater å planlegge for de mest sårbare blant oss – barna – setter vi ikke bare deres trygghet på spill, men også selve totalforsvarets robusthet og evne til å stå imot kriser. 

Dette handler om å anerkjenne at en av styrkene i forsvaret av landet vårt også ligger i tryggheten for de som er igjen hjemme. Derfor bør planleggingen av fremtidens beredskap inkludere ordninger som sikrer barneomsorg når begge foreldre trengs på jobb – slik at de som holder Norge i gang, faktisk har mulighet til å gjøre det. 

Denne teksten ble først publisert på Stratagem.no og er omskrevet for publisering i Sykepleien.