Da jeg var 18 år begynte jeg å jobbe som assistent på et sykehjem for mennesker med demens. Jeg hadde en aning om at jeg ville bli sykepleier. Etter et par somre, helger og ferier med å både bli imponert over kunnskapen og håndverket som ligger i god demensomsorg hos sykepleierne jeg jobbet med, startet jeg studiene. 

Som ferdigutdannet sykepleier var det akuttmedisin som ble veien de neste ti årene. Der ble synet mitt på prioriteringer og beredskap sterkt formet.

Jeg forlater akuttmottaket for å gå inn i politikken

Jeg hadde siste vakt i akuttmottaket sommeren 2023. Jeg følte på en altfor stor frustrasjon over hvordan og hva vi styrte mot både i helsevesenet og andre områder. Derfor ble jeg aktiv i politikken. I år stiller jeg til og med til stortingsvalg. Den så jeg ikke komme for bare få år siden. Jeg hadde jo egentlig tenkt å ta videreutdanning i anestesisykepleie.

Livsgrunnlaget vårt og naturen som vi er en del av er i ferd med å bli så ustabilt på måter som gjør at livene til alle som lever i dag, vil endre seg på måter vi ikke tenkte på da jeg var barn. Det er bare en trist, men en udiskutabel sannhet når det kommer til mikroplast og andre miljøgifter, tilgang på drikkevann og mat, ekstremvær som vil påvirke infrastruktur, økonomien og svinnende biologisk mangfold. Også for oss her i Norge fordi vi kjøper «nesten» alt vi bruker fra et annet sted i verden. 

Jeg vil gi fagfolk tillit og bedre arbeidsvilkår

Jeg elsker det offentlige helsevesenet, men det er mye som kan bli bedre. Fagfolk bør for det første få tillit til å utforme helsetilbudet i mye større grad. Sliten av fulltid og litt til i tredelt turnus? Ja, det ble jeg og. Litt for sliten. Jeg tror det blir veldig viktig å prøve redusert arbeidstid med full lønn og mer forutsigbar turnus for å få ned sykefravær og for å beholde de sykepleierne vi har. Det er elendig bærekraft i å slite ut folk. 

Jeg mener i likhet med sykepleierfilosof Kari Martinsen at vi må ta tiden tilbake i helsevesenet og at mye av hovedproblemet i omsorgsyrkene i dag kommer av at vi ser på omsorg med markedsmekanikk-briller. Helseforetaksmodellen er et problem. Helsetjenestene må finansieres etter behov og ikke etter helseforetakets økonomiske spillerom, og de må være tilgjengelig for alle, uansett størrelse på lommeboka.

Dette er noe av den aller viktigste beredskapen og investeringen vi kan gjøre. Selv om vi ikke kan måle «return on investment» til neste kvartal.

Jeg ser grønn helsepolitikk som veien til bedre folkehelse

Den gigantiske mismatchen mellom hverdagen til de aller fleste i dag og normale forutsetninger for balansert psykisk og fysisk helse er kanskje den aller viktigste grunnen til at grønn helsepolitikk gir aller mest mening for meg. 

Stress, press og hamsterhjul, absurde krav, kunstig mat og massevis av ting som gjør at vi ikke har tid til relasjonene våre, er ikke forenelig med god folkehelse. Det produserer bare masse skader og sykdom som må repareres og lindres i stedet for å ha tid til å helbrede og forhindre.

Verdiene og etikken jeg har med meg i NSF-ryggsekken gjør MDG til det åpenbart beste partiet for både folkehelsen og helsevesenet for meg.