Ikke la deg lure av OECD-tallene

Jeg tenker egentlig at det sier seg selv. For få folk på jobb gjør at arbeidsbelastningen på den enkelte blir for stor. Noe som igjen gjør at både sykehus og kommuner har en rekordhøy vikarbruk. At sykepleiere ikke klarer å stå lenge i yrket. Og at sykefraværet innen helse er høyt. 

Kort fortalt er underbemanning selvforsterkende. Likevel så klarer noen å konkludere med, gjerne via nevnte OECD-tall, at vi er for mange sykepleiere.

Det er virkelig et paradoks. For politikerne ønsker jo at vi skal ha en offentlig helsetjeneste i verdensklasse, med likeverdige helsetilbud over hele landet. Forstår de ikke at mangel på kvalifisert arbeidskraft til helsetjenestene henger svært tett sammen med dette? 

Nødvendig grunnbemanning betyr trygghet og sikkerhet for pasientene 

Forskere som Linda Aiken slår fast at for lavt antall sykepleiere på jobb henger tett sammen med pasientdødelighet. Kirsten Brubakks forskning bekrefter at arbeidsbyrden og dårlig arbeidsmiljø i helsetjenestene går på pasientsikkerheten løs. 

Jeg kunne nevnt flere eksempler, men det hersker ingen tvil om at kompetanse bør følges av pasientenes behov. Men den nødvendige kompetansen blir i økende grad en mangelvare. Vi lever lengre og med mer komplekse og avanserte sykdommer. 

Jeg har flere ganger trodd at vi har vunnet kampen om den virkeligheten en gang for alle. At beslutningstakerne forstår at sykepleiermangelen er stor, økende og at den får alvorlige konsekvenser. Men så hører jeg plutselig sentrale politikere betvile mangelen på helsepersonell, gjerne mens de kommer drassende med disse forbaskede OECD-tallene. 

Vi sammenlikner epler og pærer 

Jeg mener hovedproblemet med å bruke OECD-tallene for sykepleiere per pasient i en norsk sammenheng, er at vi sammenlikner epler og pærer. Vi har fått støtte fra eksperter, blant annet fra forsker Erling Holmøy i SSB (Statistisk sentralbyrå). Oversikten forholder seg ikke til landenes egenart. La oss bare se på utdanningsnivå og geografi. 

I Norge er sykepleierutdanningen tre år på høyskole eller universitet, og vi får bachelor i sykepleie. Sykepleier er en beskyttet tittel, og det krever en autorisasjon. Mange spesialiserer seg og tar en mastergrad etterpå. Jeg kan derfor møte internasjonale sykepleierkollegaer som i Norge ville fått titler som for eksempel helsefagarbeider. En sykepleier er ikke en sykepleier. 

Når vi sammenlikner sykepleiere internasjonalt, må vi vite at lengden på og innholdet i utdanningene er forskjellige fra land til land. Så før en eventuell spesialisering er alle våre sykepleiere oppe på et høyt akademisk nivå, sammenliknet med enkelte andre land. Det er slik vi har organisert utdanningen, og det gir mange kvaliteter med tanke på hvilket ansvar vi kan ha og hvilke oppgaver vi er i stand til å løse. 

Vi gjør grundige observasjoner, krevende vurderinger, iverksetter livreddende tiltak og evaluerer om tiltakene virker etter intensjonen. Og så har vi andre fantastiske yrker rundt oss som vi jobber med i team hver dag, men noen av de har titler som «practice nurse» istedenfor «trained nurse» og så videre i land vi sammenliknes med.   

Vi bor i et langstrakt land 

Så er faktisk geografi et poeng. Det er stor forskjell på Norge og land som Danmark eller Nederland. I Norge har vi høye fjell. Vi har dype og lange fjorder. Vi har ekstremt vær med tidvis tøffe forhold. Vi har satset på fisk og landbruk og bruker skattepenger på levende distrikter. Og vi har en distriktspolitikk som slår fast at vi skal ha levende samfunn i hele vårt langstrakte land. 

Det er et viktig prinsipp for beredskapen vår og har vært prioritert. Men valget om at vi om lag fem millionene menneskene som lever her, skal bo i hele landet, har noen konsekvenser. Skal vi fortsette å bo slik så må det faktisk også finnes velferdstilbud med kvalifisert helsepersonell i hele landet. Det er bemanningskrevende å ha levende distrikter med behov for og krav på like velferdstjenester, over alt. Det snakker ikke politikere så høyt om når de lover stadig mer, til alle. 

Det står allerede over 4000 sykepleierstillinger tomme ifølge Navs bedriftsundersøkelse fra mai i fjor. Samtidig forteller våre medlemmer oss at deres arbeidsplasser gir opp å lyse ut stillinger etter gjentatte runder uten søkere. Med andre ord er mørketallene store. Den ferske Perspektivmeldingen tegner også et dystert bilde; den bruker moderate tall når det slås fast at vi i 2060 vil mangle hele 180 000 helsepersonell om ikke noe gjøres. Blir tallet for stort og problemet for komplekst? 

Hva kan vi lære av klimakampen? 

Det er her jeg mener vi kan lære noe av miljøkampen. Vi spoler tilbake til tidlig 90-tall da vi hadde hull i ozonlaget og skjønte at det kunne fikses med nye regler for gjødsel, hårspray og liknende midler. Og så satte vi i gang, og etter relativt kort tid fikk vi resultater. Men så kom kampen mot klimaendringene, og Co₂-problemet fremsto mer uangripelig, komplisert og fremtidig. Konsekvensen av det ble manglende fremdrift og heller en pekelek og kamp om virkelighetsforståelsen. Det ble lettere for mange aktører å heller krangle om tall. 

La oss ikke gå i denne «tull med tall-fellen» når det gjelder mangelen på helsepersonell. Det er derfor jeg igjen advarer om de forbaskede OECD-tallene. Beslutningstakerne må slutte å la seg lure av dem; stopp sammenlikningen av epler og pærer. La heller alvoret synke inn så handlingsviljen blomstrer. 

For mangelen på helsepersonell er ikke et fremtidig problem. Den er her og nå. Og den rammer deg, meg og primært pasientsikkerheten.