De ansatte og jeg sto sammen om å skape trygghet i en krevende eldreomsorg

Jeg er en pensjonert avdelingssykepleier, opprinnelig fra Filippinene. Før jeg kom til Norge, jobbet jeg som sykepleier på det amerikanske sykehuset i Beirut i tre år.

Jeg ønsker å dele min opplevelse som sykepleier og leder. Jeg elsket jobben min og alt som hørte med. Det som derimot var vanskelig, var å finne balansen mellom jobb og fritid. 

Det var vanskelig å ta upopulære avgjørelser og få gjort jobben i henhold til lover og regler. Noen ganger ga jeg nesten opp fordi jeg følte at jeg gjorde en dårlig jobb og ikke strakk til. Men jeg fikk det til takket være den herlige, dedikerte og omsorgsfulle gjengen på avdelingen min.

Min første jobb i Norge

Jeg måtte lære norsk før jeg kunne begynne å jobbe. Jeg gikk derfor på norskkurs mens jeg forsøkte å finne meg en jobb. Det var ikke lett. I denne perioden opplevde jeg diskriminering. Og jeg som trodde at det ikke eksisterte i Norge. Likevel elsket jeg Norge fra første stund jeg satte føttene mine her. Men den første vonde opplevelsen er likevel vanskelig å glemme.

Jeg begynte å jobbe i 1985 på et sykehjem som lå i Storgata 36. Det var et nydelig sted midt i travleste Oslo. Jeg begynte som pleieassistent mens jeg ventet på å bli godkjent som sykepleier. Og jeg ble avdelingssykepleier etter to år på dette stedet. 

Etter hvert ble det omorganisering og flytting i stedet for å gjøre noe med de gamle sykehjemmene. Beboere og ansatte flyttet fra sentrum og til et nyere og mer moderne sykehjem som tilbød enerom med vask og bad for beboerne. De gamle sykehjemmene hadde 3–4 mannsrom, felles bad og toalett på gangen. 

Det var luksus å jobbe i de nye lokalene, og vi hadde nok pleiepersonale til å ta vare på beboere. I tillegg hadde vi tid å tilbringe tid sammen med beboerne uten for mye stress.

Vi fikk faglig påfyll

Under omorganisering av eldreomsorgen, ble en del sykehjem lagt ned. Jeg har opplevd å bli flyttet fra institusjon til institusjon i Oslo kommune flere ganger i løpet av min karriere som avdelingssykepleier. Å flytte er slitsomt. 

Før vi klarte å etabler oss på den nye avdelingen, kom ny beskjed om at sykehjemmet skulle legges ned. For vår avdeling skjedde det også noe veldig positivt under disse prosessene. Vi ble veldig sterke – sammen.

Så godt som ingen på avdelingen sluttet. Da pasienter og pårørende ble orientert om at det ikke ble endringer i staben, bare det bygningsmessige og lokasjon, var de aller fleste positive. Vi beholdt samme personalet, de samme rutinene og tradisjonene som var bygget opp fra før.

Uansett hvilken institusjon vi havnet på, så holdt vi fast ved de samme målene. Ansatte måtte ha faglig kompetanse. De fikk påfyll av kurs om ernæring, sårbehandling, ABC for demens, og de fikk opplæring i hvordan de skulle kommunisere med mennesker med demens ved bruk av validering. Noen ansatte begynte som pleieassistent og videreutdannet seg til faglig personell etter hvert. 

Sammen lyktes vi

Under alle flytteprosessene tenkte jeg for meg selv: «Blir de ikke lei?» De hadde tross alt friheten til å slutte og finne arbeid et annet sted fremfor å følge flyttelasset av mennesker. Men de ble.

Jeg beundret deres lojalitet, pågangsmot og engasjement. De sa: «Vi blir med deg og beboere. Vi har blitt glad i dem, og vi kjenner dem godt.» Én ting personalet var flinke til, var å tilpasse seg fort. Før jeg visste ordet av det, så var de i gang med alle rutiner.

Jeg har vært heldig som har hatt gode medarbeidere. De har vært lojale og engasjert på jobb. Og de har vært dedikert og inspirerende. De har gitt meg styrke til å holde det gående som leder selv om jeg noen ganger hadde lyst til å gi opp. Men de stolte på meg og var trygge, og sammen gjorde vi jobben. Og vi lyktes.

Beboerne ble stimulert

Hvorfor lyktes vi? Vi arrangerte ulike aktiviteter for beboerne. Vi hadde påskefest, høstfest, sommer- og grillfest og julefrokost. Og vi fokuserte på aktiviteter og trivsel og kommuniserte jevnlig med pårørende.

Vin og god mat, kake og kaffe til alles glede ble servert. Og vi merker at beboere ble veldig glade, pratsomme og spiste bedre. Vi hadde sang og dans. De som klarer å stå, kunne virkelig danse. 

Når vi hadde hatt fester, merket nattvakten at beboerne ble roligere på nettene. De trengte ikke medisiner for for å sove og bli roligere. Da sov de godt og lengre enn de pleide.

Vi må ha det gøy i alt stresset

Oslo kommune har sin personalhåndbok som sier: «Ansatte som er tilknyttet til humanitær organisasjon, kan søke permisjon for oppdrag av organisasjonen som trenger ekspertise på bestemte områder.» 

Jeg benyttet meg av dette tilbudet og fikk anledning til å dra ut på oppdrag når jeg ble innkalt. Denne erfaringen fra feltet er svært givende for meg som sykepleier.

Jeg har fortsatt kontakt med mine gamle kolleger og personale. Jeg husker fortsatt en gang på bursdagen min. Da jeg skulle åpne kontoret mitt, var det døren vanskelig å åpne. Men jeg klarte det til slutt. Innenfor døren var rommet fylt med ballonger i forskjellige størrelser og farger. Kort tid etter kom alle ansatte, nattvakt og dagvakt som hadde planlagt denne overraskelse. For en god start på dagen. 

Det er deilig og fint at vi kan ha det morsomt og le på jobb til tross for det daglige stresset.