Endelig tok pasienten telefonen. Det ga en spesiell følelse

Etter telefonsamtalen satt jeg en stund uten å kunne gjøre annet enn å kikke ut på den mørke og regnfulle himmelen. Jeg måtte samle meg og kjente på den helt spesielle følelsen som av og til kommer. Jeg tenkte på jobben min og det uforutsigbare med stadige endringer og overraskelser; ingen dag er lik, og som regel går heller ikke dagen etter planen, det er fascinerende. 

Som behandler i Legemiddelassistert rehabilitering (LAR) består det daglige arbeidet blant annet av samtaler med pasientene, og ofte utsettes man for trusler, press, manipulering og løgn. Det å være bevisst hvor ens egne grenser går er viktig, og faglig trygghet er av stor betydning for å kunne stå i de ulike utfordringene, dag etter dag, uke etter uke.

Sårbare mennesker

LAR er en langtids rusbehandling, og for de fleste gjerne livslang. Det er altså lange rehabiliteringsprosesser og behandlingsløp. I tillegg til tverrfaglig samarbeid er behandler- og pasientrelasjonen svært viktig for å lykkes. Vi arbeider med sårbare mennesker. Ofte har de ulike fysiske og psykiske utfordringer og trenger hjelp fra ulike instanser. Stabile relasjoner er spesielt viktig.

Det som beriker arbeidet, er når jeg møter pasienter som viser at de ønsker å slutte å ruse seg og vil endre livet, pasienter som er åpne og ærlige, og der man er en del av et vellykkede rehabiliteringsforløp. Pasientenes historier gir meg en dypere forståelse av det å være menneske, og det gjør noe med meg som medmenneske og sykepleier.

Pasientmøtet

For halvannet år siden skulle en av mine kolleger slutte, og jeg var med på et møte med en pasient som jeg skulle overta som behandler for. Min kollega hadde på forhånd informert meg om at pasienten var rusfri, men hadde utfordringer, spesielt med sosial angst.

Vi avtalte at jeg skulle ha en observerende og passiv rolle i møtet, en posisjon jeg fort skjønte at var den eneste riktige. Pasienten var tydelig preget gjennom hele møtet og svarte kortfattet på det som ble tatt opp av temaer. Avslutningsvis ble det avtalt et nytt møte fire måneder frem i tid, samt at møtet skulle være utendørs etter pasientens ønske. 

Forsiktig tilnærming

I neste møte ble det naturlig for meg å ha en forsiktig fremtreden overfor pasienten. Jeg hilste og ga ham et vennlig smil da vi møttes. Han hilste kort og usikkert tilbake.

Vi fulgte en kjerrevei gjennom skogen og praten gikk bedre enn ved siste møte selv om pasienten kun forholdt seg til sin kommunale oppfølger.

Jeg ble nysgjerrig og ville gjerne bli bedre kjent med ham. Jeg spurte før vi avsluttet møtet om det var greit at jeg ringte ham en gang eller to, mellom møtene, for å høre hvordan han hadde det og for å bli bedre kjent. Han svarte raskt at det var greit og at jeg måtte ringe på ettermiddagen. Han la til at han kanskje ikke kom til å svare første eller andre gangen jeg ringte, men at han så på det å ta imot og svare på telefonen som angsttrening.

Vil han svare i dag?

Jeg ringte pasienten en uke senere, men fikk ikke svar. Jeg ringte en gang til før neste møte, fire måneder senere, uten å oppnå kontakt.

Under møtet unnskyldte han seg for at han ikke hadde klart å ta telefonen. Jeg spurte om han ønsket å fortsette med å bli kontaktet på telefon, hvilket han var tydelig på at han ønsket for å utfordre seg selv.

De neste åtte-ni månedene ble møtene avlyst av ulike grunner, men jeg fortsatte å ringe tilnærmet ukentlig. Jeg fikk aldri svar.

På grunn av sommer og ferieavvikling ble det et opphold i telefonringingen på nesten fem uker før jeg en ettermiddag slo telefonnummeret hans rett før jeg skulle avslutte for dagen. Plutselig hører jeg «hallo» i den andre enden. Jeg ble så overrasket og glad for at han svarte meg og uttrykte dette umiddelbart, men jeg var dårlig forberedt. Jeg hadde ringt ham så uendelig mange ganger det siste året og tok for gitt at jeg ikke skulle får svar denne gangen heller.

Så ble vi kjent

Etter samtalen med pasienten, som varte i nesten en time, hadde jeg behov for å være alene og ta innover meg det som hadde skjedd. Han fortalte mye om hvordan sommeren hadde vært. Hans far hadde blitt alvorlig syk, og han selv måtte ta et ansvar han opplevde at han ikke var klar for eller kompetent til.

Han fortalte om gamle og nye bekymringer og delte tanker og følelser knyttet til det. Jeg vurderte det som en tillitserklæring at han delte så mye i vår første samtale. Han må ha opplevd å kunne stole på meg selv om han ikke kjente meg spesielt godt.

Den spesielle følelsen

Jeg ble bedre kjent med pasienten gjennom samtalen, og jeg velger å tro at det var gjensidig. Jeg velger også å tro at min stabilitet, det at jeg har holdt ord og vært tålmodig, har medvirket til at vi etter halvannet år har klart å oppnå kontakt. En rolig fremtoning og det at jeg ikke presser ham til noe, tror jeg også har medvirket til at jeg har fått pasientens tillit.

Kanskje vil han mene noe annet eller noe mer. Det er noe jeg vil spørre ham om en gang når relasjonen vår tillater det. 

Den spesielle følelsen fikk jeg etter denne samtalen, er en følelse som ikke kan beskrives godt nok med ett ord. Den rommer så mye og er på så mange nivåer. Det er blant annet følelsen av å ha vurdert noe riktig, følelsen av å ha fått tillit og følelsen av å ha betydd noe for et annet menneske. Det er følelsen av en slags berikelse. Og berikelse er en følelse det er verdt å vente på og bruke tid på å kjenne på.