Signy Romslo (86) ser tilbake på sykepleierlivet – minnes pliktåret og bygda

I en stue i Signy Romslo sitt store hus i Trondheim er det innredet på en måte som man kan forvente av en pensjonist – med varme og koselige detaljer. Lyset strømmer inn fra de store vinduene. Over et bord dekket med nystekte vafler, kaffe og smørbrød forteller Signy Romslo om beslutningen hun tok for mange år siden om å bli sykepleier. 

Som ung var Signy Romslo innlagt med blindtarmsbetennelse. Hun lå på rom med andre pasienter. Da hun følte seg bedre, hjalp hun sykepleierne med å hente og bære ting. 

– Jeg syntes det var koselig å hjelpe og bestemte meg der og da for å bli sykepleier. Og det har jeg ikke angret på en eneste dag, sier hun. 

Først tenkte Signy Romslo at hun ville jobbe i operasjonsstua, men med fem barn under ti år fikk hun ikke anledning til det.

Les nederst i saken listen over alle steder Romslo har jobbet.

Første gang på egne bein

Romslo hadde pliktåret på et sted hun ikke ønsker å navngi. Hun kaller stedet for «bygda». Historiene hun har skrevet om til Sykepleien, skjedde i denne bygda.

– Jeg hadde ikke vært sykepleier på egen hånd, for på sykehuset hadde jeg alltid noen å samarbeide med. Da jeg fikk beskjed om at jeg skulle til en person som hadde hengt seg, fikk jeg sjokk, sier Signy Romslo.

Kort tid etter denne hendelsen ble hun oppringt med beskjed om å stelle en avdød dame. Romslo forteller at hun ikke visste hvordan hun skulle få damen ned i kisten på egen hånd. Løsningen hennes ble å bruke et dynetrekk, få damen forsiktig inn i det, og så gå baklengs ned trappen med damen på ryggen. 

– På sykehuset var det portørene som la døde personer i kister. Jeg hadde ikke gjort det før, sier hun. 

Les hele historien til Signy Romslo her:

Flere historier fra bygda

Signy Romslo har flere historier fra pliktåret på bygda. Hun forteller om da hun syklet til en mann som trengte hjelp med stell og dusj. 

– Jeg kan ennå se for meg huset. Det var lite og lå ved veikanten. Jeg banket på døren, og han åpnet. Der sto den gamle mannen ren, fin og pyntet. Jeg skjønte ingenting. Han sa: «Velkommen, nå har jeg kjøpt masse mat til oss.» Han trodde jeg kom for å bo hos ham, sier Romslo. 

Hun måtte si til mannen at hun bare var der for å hjelpe ham, og at hun ikke skulle bo der. 

Da ble den gamle, pyntede mannen paff, men han ble ikke sint. Hun ble igjen hos ham en stund for å prate. 

– Men jeg kunne jo ikke rive av ham klærne og dusje ham, for han var jo allerede så fin og ren og nybarbert. 

Dette er et positivt minne, forteller Romslo, men et annet minne som hun beskriver som stusslig, er en av historiene hun nevner i teksten til Sykepleien. Historien om mannen som skulle dø og hans kone, som serverte henne kaffe fra en kopp der det tidligere hadde vært surmelk. 

Turte ikke å sykle hjem

Denne historien skjedde i et eldhus – en enkel bygning som blant annet ble brukt for å bake, for eksempel flatbrød, i gamle dager. Eldhuset det er snakk om her, var bygd om til et enkelt bosted.

– Det lå en syk mann i sengen. Konen hans hadde kommet hjem fra psykiatrisk klinikk for å ta farvel med sin mann. 

Kaffen hun fikk servert i den urene koppen, fristet ikke. 

– Det var ekkelt rett og slett. Jeg tømte kaffen i en krok på jordgulvet, og heldigvis merket konen ingenting. Jeg tenkte: «Herregud, hvis hun ser det, så blir hun helt fortvilet.»

Legen hadde fortalt Signy Romslo at mannen var veldig syk. Romslo satt og passet på den syke mannen om natten. Hun var alene med ham da han til slutt sovnet inn. Det var ennå ikke morgen. Den unge sykepleieren gikk til naboen og lånte telefonen for å ringe til legen og si at mannen var død. 

– Jeg måtte vente på at legen skulle komme, så jeg spurte naboen om jeg kunne sove der en stund. Det fikk jeg lov til. Jeg turte ikke å sykle hjem rett og slett. Om morgenen kom legen, som sjekket mannen og hadde med seg en kiste. Så stelte jeg mannen, forteller hun.

– Et år jeg aldri kommer til å glemme

Da Signy Romslo var ferdig med et halvt pliktår på bygda, fortsatte hun med pliktåret på Gjøvik sykehus.

– Jeg syntes folk lett klaget over ting på arbeidsplassen. Jeg husker da jeg kom tilbake til Gjøvik og sa: «Vi må ikke klage, vi har det så bra.» Det var jo etter det halve året jeg aldri kommer til å glemme. 

– Jeg burde sikkert ha sagt ifra om ting som skjedde på bygda. Men jeg var 23 år og skulle fullføre pliktåret og ville ikke lage noe bråk. Og det gikk jo på et vis, det gjorde jo det, konstaterer Romslo.

Ingen skrekk for døden

– Når jeg nå har kommet opp i årene, er jeg ikke redd for døden, det får gå sin gang. Jeg må jo prøve så godt jeg kan å være i bevegelse og ikke bli sittende. 

For elleve år siden kjente Signe Romslo en kul i brystet som viste seg å være brystkreft. Dette er noe hun er helbredet fra i dag. Hun forteller også at hun fikk slag med lammelse i venstre arm i 2017. Til tross for dette går 86 år gamle Romslo ofte tur. 

– Jeg er glad jeg kan klare meg selv her hjemme. Jeg er heldig tross alt, sier hun. 

To av døtrene til Romslo bor i Trondheim og besøker ofte sin mor. I stuen til Signy Romslo er en lang vinduskarm fylt med bilder i rammer. Hun har 5 barn, 16 barnebarn og 7 oldebarn. 

– Det åttende oldebarnet kommer nå i mai. 

Lange avstander

Under pliktåret bodde Signy Romslo hos en gammel lærerinne og datteren hennes på bygda. 

– Jeg la meg med en gang når jeg kom hjem, for jeg var alltid så trøtt. Jeg sov ikke så mange timer som jeg burde. Det var lange avstander. Jeg ble hentet med traktor og hestevogn hvis det var uvær. Jeg hadde på meg uniform den første dagen, etter det gikk jeg i bukse og frakk. Det gikk ikke å sykle med uniformen, sier hun.

Hos lærerinnen der hun bodde, var det en hustelefon i gangen. Når Romslo ikke var hjemme, ble det lagt igjen beskjeder til henne fra legen. 

– Jeg hadde lært meg om taushetsplikt, men det gikk jo ikke å overholde, minnes den pensjonerte sykepleieren.