– Denne historien måtte jeg bare fortelle

Stem­nin­gen var tryk­ket. 

Alle var et sted de ikke øns­ket å være. 

Så kom over­le­gen, sat­te seg til pia­no­et og end­ret alt.

For sy­ke­plei­er Hil­de Lil­le­ha­gen ble det en helt spe­si­ell jul­af­ten.

Sav­net de hjem­me

Den gan­gen var hun 22 år og as­si­stent på en luk­ket akutt­psy­kiat­risk av­de­ling. Hun had­de mot­vil­lig tak­ket ja til sen­vakt på jul­af­ten.

– Det var den før­s­te jul­af­ten jeg var på jobb, for­tel­ler hun i dag.

– Jeg had­de fei­ret jul helt likt i alle år, med fa­mi­li­en, og syn­tes det var stuss­lig at jeg ikke skul­le det den­ne kvel­den også.

På jobb for­søk­te de å gjø­re det ko­se­lig. 

– Det var et la­ger i kjel­le­ren, der det ble opp­be­vart ting og tang, og vi gikk ned og hen­tet det som kun­ne pas­se til fei­rin­gen, hus­ker hun.

– Det var ikke så ste­rilt i psy­kia­tri­en den gan­gen, som nå.

Men de klar­te ikke å pyn­te vekk at de var på en in­sti­tu­sjon, og at ma­ten var in­sti­tu­sjons­mat, selv om den var i form av rib­be, ris­krem og litt snacks.

– Vi plei­er­ne var vel pre­get for­di vi hel­ler vil­le være hjem­me. Og pa­si­en­te­ne var pre­get for­di de sav­net en jul de had­de hatt, el­ler kan­skje en jul de ald­ri had­de hatt, sier hun.

Så ble rom­met fylt med ju­le­sang og Prøy­sen-vi­ser.

Så mye å for­tel­le

Det var det­te øye­blik­ket Hil­de Lil­le­ha­gen tenk­te på da hun mer enn 20 år senere så at Sy­ke­plei­en in­vi­ter­te sy­ke­plei­e­re til å skri­ve.

Hen­nes bi­drag ble pre­mi­ert med and­replass og pre­mie på ti tu­sen kro­ner.

Les Lillehagens historie her: En ma­gisk jul­af­ten

– Jeg måt­te bare for­tel­le den his­to­ri­en, sier hun.

– Den har lig­get i bak­hol­det mitt i så man­ge år.

Med unn­tak av sine næ­rme­ste har hun ikke for­talt hva som skjed­de til noen før nå.

– Det er så utro­lig fint at sy­ke­plei­e­re får for­mid­le his­to­ri­e­ne sine på den­ne må­ten, me­ner hun.

– Vi er all­tid un­der­lagt taus­hets­plik­ten, og det er så mye vi ald­ri kan for­tel­le. Men det­te gir en mu­lig­het til å for­mid­le ting som har vært vik­tig for oss. 

Hun sier det er en mot­vekt til alt det ne­ga­ti­ve som skri­ves om det å være sy­ke­plei­er.

– For det er mye fint med det også, sier hun.

– Vi er del av et stort ma­ski­ne­ri, men på in­di­vid­ni­vå gjør vi en for­skjell, me­ner hun.

– Vi kan ut­ret­te mye med lite.

Gikk en an­nen vei først

Selv bruk­te hun fle­re år på å vel­ge yr­ket på or­dent­lig. 

– Da jeg var 17, be­gyn­te jeg på post­kjøk­ke­net på et psy­kia­trisk sy­ke­hus. Og da jeg var 18, be­gyn­te jeg å job­be som as­si­stent i av­de­lin­gen, for­tel­ler hun.

– Jeg tror det for­met meg vel­dig som men­nes­ke. At jeg kan­skje ble mer to­le­rant, ikke så redd for å møte men­nes­ker som er an­ner­le­des enn meg.

Li­ke­vel vil­le hun gå en an­nen vei.

Hun tok bache­lor i kom­mu­ni­ka­sjon og stu­der­te i Chi­ca­go. Be­gyn­te å job­be i pri­va­te be­drif­ter, klat­ret på kar­rie­re­sti­gen.

– Men det ga meg ikke så mye per­son­lig, for­kla­rer hun.

Der­for fort­sat­te hun å job­be på psy­kia­trisk sy­ke­hus ved si­den av. 

– Et­ter hvert inn­så jeg at folk rundt meg had­de hatt rett: Jeg bur­de bli sy­ke­plei­er.

33 år gam­mel var hun fer­dig au­to­ri­sert.

Gjor­de en for­skjell

Hun job­bet med psy­kisk utviklingshemmede og psy­kia­tri. 

Så kom pan­de­mi­en, og hun var vak­si­na­tør og vak­si­ne­ko­or­di­na­tor i Stan­ge kom­mu­ne.

– Da fikk jeg møte nes­ten alle kom­mu­nens inn­byg­ge­re, for­tel­ler hun.

– Det var vel­dig fint. Jeg job­bet med man­ge hyg­ge­li­ge og er­f­arne pen­sjo­nis­ter og føl­te at jeg gjor­de en for­skjell.

Så brakk hun en an­kel og måt­te slut­te å job­be kli­nisk.

I dag job­ber hun i Nav og tar vi­de­re­ut­dan­ning i psy­kis­ke hel­se, rus og av­hen­gig­het.

Tre på en av­de­ling

Gjen­nom åre­ne har hun job­bet fle­re jul­af­te­ner, og også på nytt­års­af­ten.

– En jul­af­ten var det bare én pa­si­ent i av­de­lin­gen, for­tel­ler hun.

Pa­si­en­ten krev­de to plei­e­re, så de var de tre.

– Han had­de in­gen på­rø­ren­de å fei­re med og in­gen ga­ver, hus­ker hun.

– Et­ter mid­da­gen spur­te han om å få leg­ge seg på so­fa­en. 

Nor­malt var ikke det til­latt, for det var en fel­les­stue for alle. Men de sa det var greit.

– Han la seg og sov ro­lig res­ten av kvel­den. 

Hun tror han føl­te seg trygg.

Viss­te ikke at han kun­ne spil­le

In­gen jul­af­ten har vært så spe­si­ell som da over­le­gen sat­te seg ved pia­no­et.

– Jeg viss­te ikke at han kun­ne spil­le, for­tel­ler hun.

– Men han var en vel­dig fin fyr, en det var lett å for­hol­de seg til.

Den gan­gen, på 1990-tal­let, var det mer hie­rar­ki, me­ner hun.

– Jeg var litt halv­redd for le­ge­ne, men han var en som fikk meg til å føle meg vel.

Ak­ku­rat den­ne kvel­den var det in­gen has­te­inn­leg­gel­ser i av­de­lin­gen, og han spil­te for pa­si­en­ter og plei­e­re i vel en time. 

Møt­tes igjen

– Et­ter­på gikk pif­fen litt ut av oss, på en måte.

De ryd­det litt, sat­te seg for å se litt på tv. Et par pa­si­en­ter åp­net ga­ver. Noen fikk rin­ge fra post­te­le­fo­nen.

Men Hil­de Lil­le­ha­gen er sik­ker på at de bar øye­blik­ket med seg len­ge.

Det tror hun også over­le­gen gjor­de.

– Man­ge år et­ter­på støt­te jeg på ham igjen, for­tel­ler hun.

– Jeg sa ikke noe, men han send­te meg et blikk.

Og så sa han: «Det var den jul­af­te­nen, ikke sant?»