Vant skrivekonkurranse med historie om livets siste stund

– Jeg har alltid likt å skrive. Når jeg får tankekaos, kan jeg skrive ned tankene, og så er jeg glad i språk og å lese. Det er noe med ord, sier Hovind.

Etter oppmuntring fra en venninne sendte hun inn en selvopplevd historie til Sykepleien og vant førsteplass i skrivekonkurransen. Historien hennes handler om da hun var i praksis og opplevde å være med på en pasients dødsleie for første gang.

– Han var så opptatt av katten sin

– Det var noe ved denne mannen som rørte meg. Han var så opptatt av katten sin, sier Hovind. 

Hun har selv vokst opp med dyr, og når hun snakker om mannen, hører man på stemmen hennes at hun blir trist. 

– Jeg er så lettrørt, sier hun. 

Hovind fortsetter å fortelle:

– Det er så ubegripelig det med døden, og vi er kanskje ikke flinke nok til å snakke om den. Han trodde at han skulle tilbake til katten sin. Han var midt oppi noe og tenkte at han skulle hjem og fortsette, men så fikk han aldri gjort det.

I Trondheim sentrum ligger kafeen Mormors stue. Anne Cathrine Hovind sitter ved et vindusbord, blant studenter som henger over PC-er og bøker. Hun deler sine erfaringer fra 21 år som sykepleier med Sykepleien.

Det Hovind forteller om, skjedde for 23 år siden. Hun forteller at mannen var en varm person, men hun synes det er vanskelig å sette ord på hva det var ved ham som rørte henne så sterkt.

– Første jeg stelte etter døden. 

– Jo eldre jeg blir, jo flere rundt meg blir syke eller dør. Historien har fulgt meg, og da faren min lå for døden, begynte tankene mine å vandre. Jeg tenkte på denne mannen og at det nå er jeg som er pårørende. 

Det er flere år siden faren til Anne Cathrine Hovind døde. Hun husker likevel at hun ble hypersensitiv på alle sykepleierne som gikk inn og ut av rommet.

Les hele teksten til Anne Cathrine Hovind her:

Hun fortsetter å fortelle om pasientens dødsleie:

– Det var ikke forventet at han skulle dø. Han var den første jeg fulgte hele veien til døden og den første jeg stelte etter døden, sier Hovind.

Hun forteller at hun ble møtt på morgenen av sin studentveileder som tok henne til siden og sa at mannen hadde død den natten. Hovind beskriver praksisplassen som veldig fin, og veilederen hennes som snill. 

– Som student tenkte jeg at det var uvanlig å få en reaksjon, men det er det jo ikke. Det er helt greit. Vi er bare mennesker.

– Ord er ikke alltid viktige

Hovind er opptatt av verdighet.

– Hva betyr verdighet for deg?

– At du viser respekt for at alle mennesker er forskjellige, og at de har forskjellig tro og situasjon, sier Hovind.

Hun sier at det er viktig å være til stede og ha en ro som sykepleier. Hun legger til: – Selv om du har vært med på en persons dødsleie, betyr det ikke at det vil oppleves likt neste gang. 

– Ord er ikke alltid viktige. Noen vil kanskje bare holde en hånd, andre vil bli lyttet til. Det kan også være fint med en slags stillhet. 

Hun setter ned glasset foran seg med et hardt dunk for å demonstrere at man skal unngå unødvendig høye lyder. 

Spurven

Hovind er en dyrevenn. En av tingene hun husker ved mannen, er at han aldri fikk komme hjem til sin pus. 

Selv er hun interessert i fuglekikking. 

– Når man går en tur i marka, kan man få en pause fra tanker når man står stille og lytter etter fugler, sier hun. 

Favorittfuglen til Hovind er spurv. 

– Man legger ikke merke til spurven. Den er en tøffing. Den holder ut i kulden, snøen og blåsten. Den er litt usynlig og grå, men så flott og fin. Og så er det så hyggelig med pludringa fra buskene. 

Hun liker å dra på foredrag og forteller om et foredrag hun var på som handlet om utroskap blant spurvene. Hun ler litt når hun forteller om det.

– Fint å kunne bety noe for noen

– Jeg har et øye for de engstelige pasientene. Dessverre er det aldri tid nok, det er det som er så forbasket. Man føler at man aldri strekker til. Men vi gjør vårt beste, high five til det!

Hovind har for det meste jobbet med eldre. Hun sier at grunnen til at hun etter hvert ble sykepleier, er omsorgen og det meningsfulle i yrket. Hun forteller at i en ideell verden hadde sykepleiere hatt mer tid til omsorg. 

– Jeg er stolt av å være sykepleier. Vi er en viktig del av samfunnet, som ofte møter folk som er i krise. Da er det fint å kunne bety noe for noen, selv om det bare er noen øyeblikk. 

– Hvordan er du som sykepleier?

– Jeg tror jeg er rolig og god til å støtte og lett å snakke med. Jeg er også en veldig nysgjerrig person som liker å lære nye ting, svarer hun.

Fra teater- til arkeologplaner til sykepleier

Anne Cathrine Hovind har ikke alltid visst at hun ville bli sykepleier.

– Jeg har vokst opp på Trøndelag Teater, der bestefar jobbet. 

Hun begynte å jobbe på teateret som 16-åring, og kombinerte jobben som kontrollør, som det het på den tiden, med videregående. 

Hun har studert arkeologi, psykologi, sosialantropologi og historie ved universitet.

– Det var egentlig meningen at jeg skulle bli arkeolog. Men så ble jeg daglig leder på teateret. I 1999 følte jeg at jeg var fastlåst, jeg hadde jo vært på teateret hele livet frem til da, sier Hovind.

Hun begynte på en frivillighetssentral der hun var hjemme hos eldre og hjalp dem med ting, som å dra til apoteket. Hun gikk med en kiosktralle på et sykehjem og drev en kafé hver mandag. 

– På det sykehjemmet ble jeg kjent med sykepleierne og følte: Dette har jeg jo mer lyst til! Det ble et stort kvantesprang å skulle begynne på sykepleien i Trondheim. 

Kjempet for arbeidsplassen

Hun fikk jobb på noe som het Trygghetsavdelingen. 

– Det var en fantastisk arbeidsplass. Et lavterskeltilbud for eldre der de selv kunne ringe døgnet rundt og få opphold i to uker. De kunne kontakte oss hvis de var ensomme, utrygge eller bare ville snakke. Det var et første skritt for mange, sier Hovind. 

Hun fortsetter med å si at hun møtte alle mulige mennesker med ulike problemer og situasjoner. 

Da Trygghetsavdelingen ble lagt ned, hadde Hovind og de ansatte kjempet for arbeidsplassen. 

– Det er så viktig at den eldre selv har kontroll. Det er fælt for de eldre som må sitte alene og være redde. Jeg tror det er derfor jeg er ekstra opptatt av engstelige pasienter. 

Anne Cathrine Hovind byttet arbeidsplass til et rehabiliteringssenter. Der tilbød de fortsatt noen trygghetsplasser.

Hun synes det er synd at Trygghetsavdelingen ble lagt ned, for hun mener at forebygging er veldig viktig. 

I dag er Hovind ikke i arbeid og vet ikke om trygghetsplasser fremdeles er et tilbud i kommunen.

Anne Cathrine Hovind avslutter med en hilsen til alle sykepleiere:

– Jeg vil ønske alle sykepleiere en riktig god jul!