– Jeg er fremdeles ikke sikker på om det var jeg som tok livet av ham

– Han var så seig, forteller Lasse Johan Thue.

– Jeg var så sikker, flere ganger, på at nå var det slutt. Men så var det ikke det. 

At døende pasienter holder i livet usedvanlig lenge, er ikke uvanlig.

– Dette var femti prosent mer enn det. Vi var sikre på at han kom til å dø tirsdag, og jeg tror ikke han døde før søndag, sier han.

Men det er det spesielle dødsøyeblikket Thue bærer med seg.

En siste desperat kamp

Dette øyeblikket, og minuttene før og etter, var det han ville fortelle om da Sykepleien inviterte sykepleiere til å skrive. Historien, med grep for å ivareta taushetsplikt og med litt pålagt dramatikk, ble premiert med tredjeplass.

Les historien her: Den siste tjenesten

Den foregikk for noen år siden.

Lasse Johan Thue kjente pasienten godt etter mange måneder med behandling. De siste dagene var han inne på rommet vakt etter vakt, i tolv timer av gangen.

Pasienten var ikke lenger kontaktbar, og han hadde flere ganger forberedt pårørende på at døden var nært forestående.

Så begynte pusten å gå langsomt og stoppet helt opp for så å tilta i styrke. Med det gikk pasienten inn i det Thue beskriver som en siste desperat kamp.

– Jeg sto ved fotenden av sengen og så på, jeg så at det bygde seg opp fra vanlig agonal respirasjon til dyp stønning og hiving etter pusten. Og jeg sto der og kjente at nå må dette slutte, forteller han.

– Noe vi må snakke om

De pårørende så på ham, han merket at det nærmet seg noe som var ugreit for dem. Han kunne ikke la det gå lenger.

– Jeg hadde vide forordninger, og jeg satte en god dose morfin, forteller han.

Men den hadde ikke effekt.

Så satte han mer, fremdeles innenfor forordning. 

« ... så plutselig, trekvart ned i sprøyta, bråstoppet han midt i et dypt åndedrag, åndet ut og alt ble helt stille», skriver han i historien.

Der skriver han også om spørsmålet han måtte stille seg: Var det sprøyten han hadde satt som førte til at pasienten døde? Eller var det kroppen hans som etter en lang og hard kamp selv satte stopp?

– Jeg er ikke i tvil om at jeg gjorde det riktige, sier han i dag. 

– Men det er noe med det prinsipielle i dette som vi ikke skal snakke om.

For uansett hvor barmhjertig den handlingen er, mener han, så må man si de ordene høyt: Tok jeg livet av ham? 

– Og når spørsmålet er stilt, så spiller det ikke så stor rolle for meg hva svaret er.

– Ikke aktiv dødshjelp

Thue presiserer at han ikke er noen pådriver for aktiv dødshjelp.

– Dette var ikke aktiv dødshjelp, understreker han. 

– Jeg satte morfin for å lindre, for å roe symptomene. Men ved å gjøre det, så kan det være at jeg samtidig, teknisk sett, tok livet av ham. Selv om det aldri var en tanke hos meg at jeg skal avslutte dette livet. 

Han ville roe det ned, så naturen skulle få gå sin gang.

Etter at pasienten var død, lot han de pårørende få være alene med ham. Så gikk Thue rett til en av overlegene og bad om en samtale. Han fikk full støtte for at det han hadde gjort var rett.

Han var også med i etterlattesamtalen med de pårørende.

– Vi lurte litt, og fisket etter hvordan de hadde opplevd situasjonen, forteller han. 

– De syntes det hadde vært en fin avslutning. At det hadde tatt tid, men de uttrykte ikke at det hadde bygget seg veldig opp mot slutten.

– Den stormen som herjet hardt inni meg, hadde ikke smittet over på dem, sier han.

– Og det er fint. For hadde jeg sklidd i den situasjonen, så hadde alle sklidd.

Viser frem usikkerhet

Lasse Johan Thue har også delt opplevelsen med sykepleieren som fulgte pasienten mot slutten like tett som ham. Og med venner som ikke er sykepleiere.

– Jeg synes det er viktig å skissere hva vi står i innimellom, sier Thue.

– Fordi jeg tror det er lettere å bære hvis andre vet hva du bærer. Ikke nødvendigvis fordi man trenger hjelp til å bære det, men jeg synes det er fint å belyst hva vi står i.

Reaksjoner er han ikke redd for.

– Jeg tror de fleste sykepleiere vil kunne kjenne seg igjen i situasjonen, sier han. 

Thue synes heller ikke det er farlig å vise frem usikkerhet.

– På det tidspunktet var jeg en av sykepleierne med mest erfaring og høyest formell kompetanse. Likevel opplevde jeg å nesten miste kontrollen.

Hadde han ikke klart å hindre situasjonen i å utvikle seg, tror han at han ville mistet den.

– Og jeg tror det er sunt å åpne opp om, sier han.

– At det, til tross for mye erfaring, kan oppstå situasjoner man ikke er helt forberedt på.

Ser de rundt

Som sykepleier har Lasse Johan Thue stått ved mange dødsleier.

– Særlig som nyutdannet tenkte jeg at det var så fundamentalt stort, både positivt og negativt, sier han.

– Det er voldsomt og reiser spørsmål som «hvorfor får jeg lov til å være her?» og «hvem kommer til å være der når det er min tur?». «Kommer jeg til å være alene, kommer jeg til å være gammel?» «Hva skjer etter at jeg er død?».

– De tankene får jeg hver gang jeg har vært med på et dødsfall.

Han sier at det er en stund siden nå, men at det har hendt at han har gått i begravelsen til pasienter han har fulgt lenge.

– Jeg vet mange reagerer på at man gjør det som helsepersonell, sier han.

– Men for meg har det vært viktig og fint fordi det danner et bilde av hva vi egentlig holder på med.

– Jeg får være der

– Når pasienten er inne hos oss, og pasienten dør, så er det pasienten og meg der og noen pårørende. 

Men når han er i begravelsen, ser han de enorme bølgene i nettverket rundt.

– Da ser jeg hvor mange som berøres av det som skjer inne på det lille rommet, der jeg får lov til å være. Det er så svært. Det kan være fullstappet kirke, særlig når unge folk dør, forteller han.

– Det kan være så fullt at ikke alle får plass. Og så får jeg, som står helt på siden, være den som står og holder i hånden når alt tar slutt.

Han ser litt opp.

– Det er et hårete og teit begrep, men det er bare en så utrolig stor ære å få være der. Å være en av få i verden som har noe å bidra med i en sånn situasjon, sier han.

– Det er stort. Og det må vi snakke om.