Flere vil dø hjemme, men hjemmesykepleien er ikke rustet til det

Flere vil dø hjemme, skrev Liv Bjørnhaug Johansen i fagbladet Sykepleien i 2021. Hun viste til en undersøkelse som ble gjort hvor halvparten av oss svarte at vi helst vil dø hjemme.

Vi vil dø i eget hus, hjemme med alle minner, med de nærmeste og hjelp fra kompetent helsepersonell. Med en varm hånd, tid for en samtale, enten med deg eller en venn. Som ser, som lytter og er varsom.

Er hjemmesykepleien rustet til dette? spurte Johansen. Det var i 2021. Da vi ropte varsko, streiket og ba politikerne lytte til oss. Slik vi har gjort i mange år. Kanskje har de blitt så vant til det at det nærmest kjeder dem. 

Jeg er rådløs

I årene før pandemien døde 13 prosent av befolkningen i eget hjem. Inkludert denne prosentandelen, finner vi begåtte selvmord og ulykker. De utgjør 7 prosent. 6 prosent døde hjemme, planlagt. Vi ligger lavest i Europa. Lille Norge. Et av verdens rikeste land. Det beste landet å bo i.

Det tallet vil bli lavere med den politikken som føres og politikere med hørselvern. Jeg er rådløs, for jeg vet ikke om vi noen gang når dem. Før det brenner fra alle kanter og det er for sent og de endelig ser oss i øynene, resignerte, og sier «dere hadde rett».

Jeg er rådløs fordi det nedbemannes. Jeg er rådløs fordi landet har pengene. Jeg er rådløs fordi helseministeren ikke tar grep, men legger skylden på andre fremfor å brette opp ermene.

Jeg er rådløse fordi jeg så gjerne vil. Jeg er rådløs fordi flere ikke orker mer. Jeg er rådløs fordi flere eldre, syke rammes av stadig mer alvorlig sykdom. Og det forventes at vi ikke skal rekke å spise, gå på do og ivareta oss selv før vi ivaretar andre. Avanserte arbeidsoppgaver oppå alt annet som skal gjøres skyves over på kommunen, og når kommunen ber om hjelp, kommer svaret «bli mer effektive.»

Hvem passer på politiet, hvem klipper frisøren, og hvem fører verdig politikk for befolkningen?

Hvor langt skal vi strekke strikken?

En undersøkelse Sykepleien sendte ut til sykepleiere med ansettelse i hjemmetjenesten i 2019, avslørte at hjemmesykepleien mange steder har svært krevende arbeidsforhold. Respondentene fortalte om knappe tidsrammer, utstrakt bruk av ufaglærte, vanskelig tilgang på legehjelp, utstyr og medikamenter, dårlige kanaler for veiledning fra spesialisthelsetjenesten og marginal bemanning i helger og ferier.

Det var i 2019. Hvor langt skal man strekke strikken før den ryker? Stadig kommer det flere saker i mediene fra helsepersonell, pasienter, pårørende og debattanter. Stadig svarer regjeringen «vi skal sette i gang en kommisjon». En kommisjon som avsettes når en ny regjering blir valgt. Millionene renner ut av regjeringen på en så tragisk måte at det er latterlig.

I 2020, ett år etter ferdig utdannelse og ikke helt sikker på hva det var jeg virkelig ble med på, ble jeg ressurssykepleier i hjemmetjenesten. For desto mer jeg har lest og undersøkt, desto mer kan jeg svare spørsmålet Johansen stilte, om hjemmesykepleien er rustet.

Mitt svar er «Nei. Vi er ikke rustet».

Vi er kanskje rustet til å la folk dø hjemme om man ikke er så opptatt av forsvarlighet, nærhet, tid og ivaretakelse. Vi gjør så godt vi kan, men hvis du ønsker å dø hjemme, håper jeg du rekker det før politikerne lar helsetjenesten gå til grunne. For tiden begynner å bli knapp. Helse betyr industri, og pasienter koster penger.