Mange vil dø hjemme. Da må sykepleiere snakke om det

Jeg er eneste sykepleier på kveldsvakt. En kollega i hjemmetjenesten ringer meg. Hun er hos en eldre mann som er dårlig og ønsker at sykepleier kommer for å gjør en vurdering. Hun gir meg en kort rapport om situasjonen. Telefonsamtalen avsluttes. Jeg trekker pusten og setter meg i bilen for å kjøre hjem til mannen. 

Vil ikke på sykehuset

Situasjonen er uoversiktlig. Mannen har nevnt til en kollega av meg at han ikke ønsker flere sykehusinnleggelser. Innleggelsene er slitsomme, og han ønsker å være hjemme. Jeg tenker: Hva betyr det for videre behandling av sykdom? Har noen snakket med ham og pårørende om dette? Er fastlegen gjort oppmerksom på dette? Har fastlegen gjort seg noen tanker om videre behandlingsplan som jeg burde vite om? Kan mannen ivaretas i hjemmet slik situasjonen er nå? Hva trenger vi for å gjøre dette, og klarer jeg å organisere det på kort varsel? Hva er god sykepleie i denne situasjonen? 

Lege må koples på. Det er kveld, og fastlegen er ikke på jobb. Jeg ringer legevakten. Legevaktlegen får et øyeblikksbilde av situasjonen og må gjøre en vurdering. Det sendes ut ambulanse. 

Jeg setter meg ned hos mannen. Tar ham i hånden og klemmer den, og sier: 

– Jeg har snakket med legen, og vi tenker at det er lurt at du reiser inn på sykehuset for en sjekk. Ønsker du at jeg ringer noen i familien for deg? Mannen løfter blikket og ser på meg. 

– Hvis dere tenker at det er best, er det greit for meg, sier han. – Du må gjerne ringe min datter. Takk for at du sitter her hos meg. Det er så trygt med kjente folk rundt meg. 

Jeg smiler: – Bare hyggelig, jeg skal sitte her hos deg til ambulansen kommer.

Samme kveld får jeg telefon fra datteren. Hun ønsker å informere om at faren døde på sykehuset. Hun ønsker å takke hjemmesykepleien for god pleie og stell over flere år. 

Det går kaldt nedover ryggen min. Har jeg gjort det beste for pasienten min? Tenk om han hadde ønsket å dø hjemme?

Alle fortjener verdighet

I Stortingsmelding 24 (2019–2020) Lindrende behandling og omsorg – Vi skal alle dø en dag. Men alle andre dager skal vi leve. er målet at alle skal oppleve en verdig avslutning på livet, i tråd med egne ønsker og verdier. 

Får å få til dette er det viktig at personer med uhelbredelig sykdom får en palliativ plan. En slik plan inneholder:

• Pasientens ønsker for livets siste fase.
• Pårørendes ønske om deltakelse i omsorgen.
• Plan for videre behandling.
• Ansvarsfordeling hos helsepersonell i videre behandling. 

Planen lages i samarbeid med pasient, pårørende, lege og annet aktuelt helsepersonell. Den skrives ned i pasientjournalen. Det sikrer at alt helsepersonell som arbeider med pasienten er informert om planen. 

Palliativ plan prøves nå ut flere steder i Norge. Blant annet skal kommunene Sirdal, Lyngdal og Evje og Hornnes nå gjøre dette i samarbeid med Utviklingssenter for sykehjem og hjemmetjenester Agder (vest).

Sykepleieren må snakke om ønsker og verdier

Min erfaring som sykepleier i hjemmetjenesten er at vi kan tilrettelegge for å kunne dø hjemme. Men ofte kjenner vi ikke personens ønsker for livets siste fase. Ved bruk av palliativ plan tror jeg at historien over kunne vært annerledes. Da hadde jeg kjent mannens ønsker for livets slutt og kunne brukt ressursene mine bedre overfor ham, de pårørende og mine kolleger. 

Sett fra vår side som ansatte, må vi derfor spørre våre brukere og pårørende om deres ønsker og verdier for den siste tiden. Slik at når tiden kommer, kan vi stå ved deres side å hjelpe med å oppfylle disse ønskene. Palliativ plan kan være et verktøy for å jobbe systematisk med dette, og bidra til at alle som samhandler rundt brukeren sitter med samme informasjon. Slik kan den siste tiden bli fylt med mest mulig ro, forutsigbarhet og trygghet.