fbpx Hjemmedød: – Mor døde i egen stue slik hun ønsket Hopp til hovedinnhold

Hjemmedød: – Mor døde i egen stue slik hun ønsket

Hjemmedød

– Hadde mor strevd mer med å dø, hadde det vært annerledes for meg, sier Astrid Rønsen. – Grunnen til at det gikk så fint, var at hun var så rolig.

«Mor døde rett før jul. Hjemme slik hun ønsket. Godt å få være der.»

Dette skrev datter Astrid på Facebook 30. desember.

Kari Rønsen var en av de rundt 5 000 som døde hjemme i 2019. Mange dør plutselig og uventet. Men for Kari var det planlagt.

– Jeg har alltid trodd og ment det jeg har sagt om hjemmedød. Men nå er det 150 prosent sant, sier Astrid Rønsen når Sykepleien tar kontakt.

Det er som et kjært smykke å tenke på.

– Jeg er så takknemlig for at vi fikk det til. Det er som et kjært smykke å tenke på. Vi var så heldige, for det landa så godt. Det kunne blitt en krevende død, men sånn ble det ikke for mor.

Astrid var der, ved hennes side. Akkurat som hun hadde håpet på.

– Vi fikk det som vi ville. Det var som å vinne i lotteri, sier hun.

For ingen vet når døden kommer.

Fakta
Astrid Rønsen
  • Ble sykepleier i 1981.
  • Førstelektor ved NTNU i Gjøvik. Fagansvarlig for tverrfaglig videreutdanning i palliativ omsorg.
  • Styreleder i Hospiceforum Norge.
  • Var med i det regjeringsoppnevnte utvalget som i 2017 leverte NOU-rapporten om palliasjon til alvorlig syke og døende. Der tok hun dissens.
  • Har arbeidet for en bedre omsorg for alvorlig syke og døende i snart 40 år.

Har regien selv

En uke etter bisettelsen treffes vi. Astrid Rønsen har akkurat fått bildene fra begravelsesbyrået. Hun har pc-en oppslått på kafébordet.

Men først tilbake til hennes nye erfaring:

– Hva er det du alltid har trodd om hjemmedød?

– Når noen dør hjemme, så har man regien sjøl. Du kan gjøre det som kjennes riktig, uten å være avhengig av andres godkjenning. Er du på sykehus eller sykehjem, er du alltid på noen andres arenaer. De har sine rutiner og ritualer. Hjemme er ikke det noe tema. Det er på ens egen grunn alt skjer.

Astrid Rønsen er ingen novise i møte med døden. Hun er leder av Hospiceforum, en ideell og livssynsåpen organisasjon som arbeider for en verdig død. Som sykepleier og lærer har hun lang erfaring med palliativ behandling.

Astrid Rønsen

«Tror ikke jeg overlever natten»

Kari Rønsen var klar og våken til det siste. Den tidligere sykepleieren og bestyreren på gamlehjemmet ble 90 år.

– Visste du på forhånd når din mor ville dø?

– Jeg tror jeg er god til å vurdere klinisk når døden er nær. Men det er helt umulig å vurdere sine egne. Jeg har stått for nær, sier datteren Astrid Rønsen.

Hun hadde vært mye hos moren den siste tiden. Sov ofte over.

18. desember drar hun hjem etter noen dagers besøk, uvitende om at døden er rett rundt hjørnet.

Neste kveld får hun telefon fra moren: «Jeg tror ikke jeg overlever natten.» Astrid setter seg i bilen. Sent på kvelden er hun på plass igjen.

Morgenen etter, 20. desember klokken 9.45, er det slutt.

– Hun overlevde natten, men det var godt tippa, sier Astrid Rønsen.

Legen kom og lyttet. Om kvelden ble kisten hentet.

– Da var vi ferdige. Det var jo jul. Alle hadde vært der. Barn. Svigerbarn. Barnebarn.

Hjemmedød

Har mengdetrening

Moren døde i eneboligen på Skreia, der hun hadde bodd i 45 år, de siste 11 årene som enke. Astrids yngste bror sov i huset den natten. Selv satt hun på sengekanten natten igjennom.

– Ingen fortalte meg hvordan vi skulle gjøre det.

– Men du er jo profesjonell selv?

– Det var en fordel å ha mengdetrening, ja. Men nå har jeg opplevd det i praksis. Jeg kan bekrefte hvor viktig og riktig det er å la den døende få være hovedpersonen.

Les også portrettintervju med Astrid Rønsen:Døden tar sin tid

Kroppslig uro

Kari Rønsen ble hjerteoperert for 25 år siden. For sju år siden fikk hun kreft. Hun trodde ikke det var lenge igjen.

– Det manglet ikke på diagnoser. Det store problemet den siste tiden var nok hjertesvikten. Men til å være så definert syk, var hun utrolig oppegående og frisk. Hva hun døde av? Jeg vet ikke, sier datteren.

– Hadde hun smerter på dødsleiet?

– Ikke så vondt at det var vanskelig. Men hun var kvalm, og hadde litt av den typiske uroen. Kroppslig uro.

Marmorerte føtter

Den siste natten fikk hun marmorerte føtter.

– Når jeg så hvor marmorerte de var, skjønte jeg at det var sant. At hun skulle dø.

Astrid tok på leggene hennes: «Kjenner du dette?» Moren skjønte hva hun drev med: «Ja. Jeg er kald oppover til knærne og varm over». Sykepleieren i moren var med hele veien.

Blåmarmorerte føtter og hender er tegn på at hjertepumpen er i ferd med å gi seg.

De hadde ingen medisiner tilgjengelig, medikamentskrin var ikke etablert.

– Men vi hadde det viktigste: Hverandre, sier Astrid.

– Hva hvis hun hadde fått smerter?

– Da måtte vi ringt legevakten. Hadde vi hatt medisiner, ville jeg gitt. Mot kvalme og uro. I stedet hjalp jeg henne opp så hun fikk rugget litt på seg. Da roet hun seg.

Kledd i bomull

Ro. Tillit. Ømhet. Slik beskriver hun stemningen.

Moren valgte selv hva hun skulle kles i for siste gang. En hvit pyjamas, som hun bare hadde brukt én gang.

– Den var i bomull, et materiale som passet fint, mente hun, hun skulle jo kremeres, forteller datteren.

– Det beskriver hvor konkret hun var. I det lå det også en klar forventning om at det var jeg som skulle stelle og kle henne. Da far døde, stelte jeg og mor ham sammen.

Denne gangen ble hennes eldste bror med på stellet.

– Det ble vår siste kjærlighetshandling til mor, sier Astrid.

Mor viste vei helt frem

– Da mor ringte den kvelden, prøvde jeg å forberede meg på at dette var starten på slutten. Hun sluttet aldri å være den som viste vei. Da hun ble urolig, fulgte jeg henne. Det er noe med å følge takten til den andre. Være var for hva som er behovet. Jeg satt på sengekanten, hun ble etter hvert avhengig av fysisk støtte.

– Kastet hun opp?

– Nei, men jeg vet at hun mislikte å være kvalm.

– Hadde hun gudstro?

– Ikke noe hun plaget oss med. Det ble ikke snakket mye om. Men hun hadde én bekymring: Hun var redd hun ville streve med å puste. Det gjorde hun ikke. Men pusten endret seg.

Hun så meg inn i øynene, veldig direkte. Så plutselig – ingen kontakt.

– Pustet hun bare ut til slutt?

– Nei. Hun så meg inn i øynene, veldig direkte. Så plutselig – ingen kontakt. Og noen sammentrekninger i kroppen.

Men rett før søkte blikket hennes i rommet.

– Hun festet blikket på noe vi andre ikke kunne se.

– Hallusinasjoner?

– Nei, noe den som dør ser. Jeg har sett det før. Jeg vet ikke hva det er. Vi snakker lite om slike opplevelser.

– Engler og basuner?

– Nei, tror ikke det.

Hjemmedød

Heldig med fastlegen

– Hadde mor strevd mye mer, ville det vært annerledes for meg. Grunnen til at det gikk så fint, var at hun var så rolig.

Astrid Rønsen understreker at det trengs gode støttepersoner for å få det til.

– Mor var heldig, hun hadde fastlege som ville bli kontaktet. Dette er på bygda.

Hjemmesykepleie hadde hun bare de siste månedene.

Selv bor Astrid Rønsen en drøy times kjøretur unna morens hjem. Det var hun som fulgte moren når hun skulle til legen.

Mor var hovedpersonen.

– Det er godt å ha hjemmesykepleiere, men hun var vår mor, bestemor, oldemor. Hun var hovedpersonen. For oss var det godt å få hjelpe henne, ingen kjente henne bedre enn oss. Det blir fort noe annet når andre tar over.

Det handler om holdninger til det å dø, mener hun:

– Fra dem som yter tjenester. Ekspertene. Tenkningen må snus på hodet. Man er så hudløs i den fasen, det er så lett at noe blir feil for oss som står nærmest.

Gode naboer, fetter i nærheten

Astrid Rønsen spør seg selv: Hva gjorde det mulig at mor kunne leve hjemme?

Og svarer:

– Hun og vi klarte å lage et tett nettverk. Hun hadde gode naboer. En som vasket for henne. Vår fetter bor like ved. Det offentlige helsevesenet kan ikke erstatte de naturlige, nære relasjoner som er skapt gjennom et langt liv. Vi som familie kunne planlegge for å prøve å møte mors ønske om å være hjemme.

– Når ble hun klar over at hun var døende?

– Mor forberedte seg på å dø i årevis på grunn av kreften. Hun sa i flere år at «dette er siste julen». Vi har vært forberedt lenge, for kreften kunne jo røre på seg. Heldigvis fikk hun flere juler.

Hun innså gradvis sine begrensninger. Skjønte at hun ikke kunne ha gjester i julen.

– Da jeg bakte julekaker hos henne for å lage julestemning, viste hun ingen interesse. Men hun var opptatt av å få pakket inn julegavene og få skrevet julekort til en venninne.

– Hovedjobben er å roe

– Har du vært sliten?

– Nei, men det går opp for meg hvor mye oppmerksomhet jeg har hatt om hennes ve og vel. «Kommer noen innom henne i dag», har jeg tenkt. Men mor belastet meg aldri med dårlig samvittighet.

Astrid Rønsen har kunnet jobbe og skjøtte sine verv.

– Runden med mor har lært meg hvor mye overskudd det gir å snakke om det som er. Hadde mye vært usagt og skjult, ville hele situasjonen blitt mye vanskeligere.

– Hvilke råd har du til andre?

– Hovedjobben er å roe. Av og til er det den som dør, som er urolig. Av og til er det de rundt som er urolige. Vær trygg på at det er normalt å dø. Ta med barna, vis at dette er udramatisk.

Det ble fint for oss. Ikke minst etterpå.

Astrid Rønsen ser på saken i et folkehelseperspektiv:

– Hvis vi gir døden tilbake til familiene og skaper trygge rammer, vil vi forebygge både komplisert sorg og langtidssykmeldinger, mener hun.

– Det ble fint for oss. Ikke minst etterpå. Døden blir mer naturlig når det skjer i naturlige rammer, i vårt tilfelle hjemme.

Rønsen slår et slag for hospice:

– En verdig avslutning på livet innebærer trygge rammer. Det er grunn til å spørre hvorfor så få dør hjemme. Vi klarer ikke å skape trygghet. Folk har reelt sett ikke en valgmulighet slik helsetjenestene fungerer i dag.

Ville ikke på sykehus

– Det mor fryktet mer enn noe, var å bli lagt inn på sykehus. Men hun ville ikke ønsket å være hjemme hvis hun ikke hadde følt det trygt.

I Norge dør de aller fleste på sykehus eller sykehjem.

– Det største sviket mot alvorlig syke og døende i dag er at så mange blir flyttet rundt den siste tiden.

– Hva kan vi gjøre med det? Akutte ting kan alltid oppstå?

– Det mest uverdige som fins, er all flyttingen, ikke å gi ro noe sted, sier Rønsen.

Hjemme lå det én beskjed til hjemmesykepleierne: «Skjer det noe med mor, snakk med Astrid.»

– Mor stolte på at jeg visste hva hun ville. Hun sa at hvis vi fant henne på badegulvet eller nederst i trappen, så skulle vi vite at det er greit. Vi hadde en stilltiende overenskomst. Samtidig merket jeg at ensomhetsfølelsen tok større plass etter hvert. Hun ville at hjemmesykepleierne kikket innom om natten siste uken.

Ville helst sovne inn

– Når du er mett av dage, kan behandlingstilbud oppleves som en trussel, ikke som hjelp. Mor sa: «For guds skyld, ikke gjør noe med meg.»

Når du er mett av dage, kan behandlingstilbud oppleves som en trussel.

Drømmen hennes var å sovne og ikke våkne igjen.

– Da ville du følt deg snytt?

– Ja, men jeg ville ha forsonet meg med det.

Rønsen ønsker ikke å fremstå som om hun har oppskriften på den gode død.

– Det som driver meg, er at jeg synes det er trist at så mange blir fratatt muligheten til gode opplevelser på slutten av livet. Det er ikke så veldig mye som skal til, sier hun.

– Jeg kunne det fordi relasjonen til mor var som den var. Er mye uforløst, er det mer utfordrende. Men da er det godt å ha trygge, gode støttespillere.

Den siste natten spurte hun moren: «Skal vi ringe Karin?»

Det vil si fastlegen.

«Hun kan ikke gjøre noe nå, vet du», sa mor.

«Kan jo hende vi skulle hatt noen medisiner i bakhånd?»

«Ja, hvis du trenger det, så»

Fakta
Hospiceforum Norge
  • En livssynsåpen, frivillig og ideell organisasjon.
  • Etablert i 2008.
  • Arbeider for å bedre forholdene for alvorlig syke og døende, og de som skal leve videre.
  • Ønsker flere selvstendige hospice og hospice-enheter. Målet er 250 hospiceplasser.

Kilde: hospiceforum.no

0 Kommentarer

Annonse
Annonse