fbpx Hjemmedød: – Mor døde i egen stue slik hun ønsket Hopp til hovedinnhold

Hjemmedød: – Mor døde i egen stue slik hun ønsket

Hjemmedød
SISTE SAMLING: Barn og barnebarn tar farvel med Kari Rønsen hjemme i hennes egen stue på Skreia. Astrid Rønsen og mannen hennes til venstre.  Foto: Laeskogen begravelsesbyrå

– Hadde mor strevd mer med å dø, hadde det vært annerledes for meg, sier Astrid Rønsen. – Grunnen til at det gikk så fint, var at hun var så rolig.

«Mor døde rett før jul. Hjemme slik hun ønsket. Godt å få være der.»

Dette skrev datter Astrid på Facebook 30. desember.

Kari Rønsen var en av de rundt 5 000 som døde hjemme i 2019. Mange dør plutselig og uventet. Men for Kari var det planlagt.

– Jeg har alltid trodd og ment det jeg har sagt om hjemmedød. Men nå er det 150 prosent sant, sier Astrid Rønsen når Sykepleien tar kontakt.

Det er som et kjært smykke å tenke på.

– Jeg er så takknemlig for at vi fikk det til. Det er som et kjært smykke å tenke på. Vi var så heldige, for det landa så godt. Det kunne blitt en krevende død, men sånn ble det ikke for mor.

Astrid var der, ved hennes side. Akkurat som hun hadde håpet på.

– Vi fikk det som vi ville. Det var som å vinne i lotteri, sier hun.

For ingen vet når døden kommer.

Astrid Rønsen
  • Ble sykepleier i 1981.
  • Førstelektor ved NTNU i Gjøvik. Fagansvarlig for tverrfaglig videreutdanning i palliativ omsorg.
  • Styreleder i Hospiceforum Norge.
  • Var med i det regjeringsoppnevnte utvalget som i 2017 leverte NOU-rapporten om palliasjon til alvorlig syke og døende. Der tok hun dissens.
  • Har arbeidet for en bedre omsorg for alvorlig syke og døende i snart 40 år.

Har regien selv

En uke etter bisettelsen treffes vi. Astrid Rønsen har akkurat fått bildene fra begravelsesbyrået. Hun har pc-en oppslått på kafébordet.

Men først tilbake til hennes nye erfaring:

– Hva er det du alltid har trodd om hjemmedød?

– Når noen dør hjemme, så har man regien sjøl. Du kan gjøre det som kjennes riktig, uten å være avhengig av andres godkjenning. Er du på sykehus eller sykehjem, er du alltid på noen andres arenaer. De har sine rutiner og ritualer. Hjemme er ikke det noe tema. Det er på ens egen grunn alt skjer.

Astrid Rønsen er ingen novise i møte med døden. Hun er leder av Hospiceforum, en ideell og livssynsåpen organisasjon som arbeider for en verdig død. Som sykepleier og lærer har hun lang erfaring med palliativ behandling.

Astrid Rønsen
VET ALDRI: – Vi fikk det som vi ville. Det var som å vinne i lotteri, sier Astrid Rønsen om mors hjemmedød. Det er en uke etter bisettelsen. Foto: Marit Fonn

«Tror ikke jeg overlever natten»

Kari Rønsen var klar og våken til det siste. Den tidligere sykepleieren og bestyreren på gamlehjemmet ble 90 år.

– Visste du på forhånd når din mor ville dø?

– Jeg tror jeg er god til å vurdere klinisk når døden er nær. Men det er helt umulig å vurdere sine egne. Jeg har stått for nær, sier datteren Astrid Rønsen.

Hun hadde vært mye hos moren den siste tiden. Sov ofte over.

18. desember drar hun hjem etter noen dagers besøk, uvitende om at døden er rett rundt hjørnet.

Neste kveld får hun telefon fra moren: «Jeg tror ikke jeg overlever natten.» Astrid setter seg i bilen. Sent på kvelden er hun på plass igjen.

Morgenen etter, 20. desember klokken 9.45, er det slutt.

– Hun overlevde natten, men det var godt tippa, sier Astrid Rønsen.

Legen kom og lyttet. Om kvelden ble kisten hentet.

– Da var vi ferdige. Det var jo jul. Alle hadde vært der. Barn. Svigerbarn. Barnebarn.

Hjemmedød
VIDERE: Kari Rønsen bæres ut fra huset der hun har bodd i 45 år, av sine etterkommere.  Foto: Laeskogen begravelsesbyrå

Har mengdetrening

Moren døde i eneboligen på Skreia, der hun hadde bodd i 45 år, de siste 11 årene som enke. Astrids yngste bror sov i huset den natten. Selv satt hun på sengekanten natten igjennom.

– Ingen fortalte meg hvordan vi skulle gjøre det.

– Men du er jo profesjonell selv?

– Det var en fordel å ha mengdetrening, ja. Men nå har jeg opplevd det i praksis. Jeg kan bekrefte hvor viktig og riktig det er å la den døende få være hovedpersonen.

Les også portrettintervju med Astrid Rønsen: Døden tar sin tid

Kroppslig uro

Kari Rønsen ble hjerteoperert for 25 år siden. For sju år siden fikk hun kreft. Hun trodde ikke det var lenge igjen.

– Det manglet ikke på diagnoser. Det store problemet den siste tiden var nok hjertesvikten. Men til å være så definert syk, var hun utrolig oppegående og frisk. Hva hun døde av? Jeg vet ikke, sier datteren.

– Hadde hun smerter på dødsleiet?

– Ikke så vondt at det var vanskelig. Men hun var kvalm, og hadde litt av den typiske uroen. Kroppslig uro.

Marmorerte føtter

Den siste natten fikk hun marmorerte føtter.

– Når jeg så hvor marmorerte de var, skjønte jeg at det var sant. At hun skulle dø.

Astrid tok på leggene hennes: «Kjenner du dette?» Moren skjønte hva hun drev med: «Ja. Jeg er kald oppover til knærne og varm over». Sykepleieren i moren var med hele veien.

Blåmarmorerte føtter og hender er tegn på at hjertepumpen er i ferd med å gi seg.

De hadde ingen medisiner tilgjengelig, medikamentskrin var ikke etablert.

– Men vi hadde det viktigste: Hverandre, sier Astrid.

– Hva hvis hun hadde fått smerter?

– Da måtte vi ringt legevakten. Hadde vi hatt medisiner, ville jeg gitt. Mot kvalme og uro. I stedet hjalp jeg henne opp så hun fikk rugget litt på seg. Da roet hun seg.

Kledd i bomull

Ro. Tillit. Ømhet. Slik beskriver hun stemningen.

Moren valgte selv hva hun skulle kles i for siste gang. En hvit pyjamas, som hun bare hadde brukt én gang.

– Den var i bomull, et materiale som passet fint, mente hun, hun skulle jo kremeres, forteller datteren.

– Det beskriver hvor konkret hun var. I det lå det også en klar forventning om at det var jeg som skulle stelle og kle henne. Da far døde, stelte jeg og mor ham sammen.

Denne gangen ble hennes eldste bror med på stellet.

– Det ble vår siste kjærlighetshandling til mor, sier Astrid.

Mor viste vei helt frem

– Da mor ringte den kvelden, prøvde jeg å forberede meg på at dette var starten på slutten. Hun sluttet aldri å være den som viste vei. Da hun ble urolig, fulgte jeg henne. Det er noe med å følge takten til den andre. Være var for hva som er behovet. Jeg satt på sengekanten, hun ble etter hvert avhengig av fysisk støtte.

– Kastet hun opp?

– Nei, men jeg vet at hun mislikte å være kvalm.

– Hadde hun gudstro?

– Ikke noe hun plaget oss med. Det ble ikke snakket mye om. Men hun hadde én bekymring: Hun var redd hun ville streve med å puste. Det gjorde hun ikke. Men pusten endret seg.

Hun så meg inn i øynene, veldig direkte. Så plutselig – ingen kontakt.

– Pustet hun bare ut til slutt?

– Nei. Hun så meg inn i øynene, veldig direkte. Så plutselig – ingen kontakt. Og noen sammentrekninger i kroppen.

Men rett før søkte blikket hennes i rommet.

– Hun festet blikket på noe vi andre ikke kunne se.

– Hallusinasjoner?

– Nei, noe den som dør ser. Jeg har sett det før. Jeg vet ikke hva det er. Vi snakker lite om slike opplevelser.

– Engler og basuner?

– Nei, tror ikke det.

Hjemmedød
90 ÅR: Kari Rønsen hadde sykepleieren i seg til det siste. Konkret og praktisk.  Foto: Laeskogen begravelsesbyrå

Heldig med fastlegen

– Hadde mor strevd mye mer, ville det vært annerledes for meg. Grunnen til at det gikk så fint, var at hun var så rolig.

Astrid Rønsen understreker at det trengs gode støttepersoner for å få det til.

– Mor var heldig, hun hadde fastlege som ville bli kontaktet. Dette er på bygda.

Hjemmesykepleie hadde hun bare de siste månedene.

Selv bor Astrid Rønsen en drøy times kjøretur unna morens hjem. Det var hun som fulgte moren når hun skulle til legen.

Mor var hovedpersonen.

– Det er godt å ha hjemmesykepleiere, men hun var vår mor, bestemor, oldemor. Hun var hovedpersonen. For oss var det godt å få hjelpe henne, ingen kjente henne bedre enn oss. Det blir fort noe annet når andre tar over.

Det handler om holdninger til det å dø, mener hun:

– Fra dem som yter tjenester. Ekspertene. Tenkningen må snus på hodet. Man er så hudløs i den fasen, det er så lett at noe blir feil for oss som står nærmest.

Gode naboer, fetter i nærheten

Astrid Rønsen spør seg selv: Hva gjorde det mulig at mor kunne leve hjemme?

Og svarer:

– Hun og vi klarte å lage et tett nettverk. Hun hadde gode naboer. En som vasket for henne. Vår fetter bor like ved. Det offentlige helsevesenet kan ikke erstatte de naturlige, nære relasjoner som er skapt gjennom et langt liv. Vi som familie kunne planlegge for å prøve å møte mors ønske om å være hjemme.

– Når ble hun klar over at hun var døende?

– Mor forberedte seg på å dø i årevis på grunn av kreften. Hun sa i flere år at «dette er siste julen». Vi har vært forberedt lenge, for kreften kunne jo røre på seg. Heldigvis fikk hun flere juler.

Hun innså gradvis sine begrensninger. Skjønte at hun ikke kunne ha gjester i julen.

– Da jeg bakte julekaker hos henne for å lage julestemning, viste hun ingen interesse. Men hun var opptatt av å få pakket inn julegavene og få skrevet julekort til en venninne.

– Hovedjobben er å roe

– Har du vært sliten?

– Nei, men det går opp for meg hvor mye oppmerksomhet jeg har hatt om hennes ve og vel. «Kommer noen innom henne i dag», har jeg tenkt. Men mor belastet meg aldri med dårlig samvittighet.

Astrid Rønsen har kunnet jobbe og skjøtte sine verv.

– Runden med mor har lært meg hvor mye overskudd det gir å snakke om det som er. Hadde mye vært usagt og skjult, ville hele situasjonen blitt mye vanskeligere.

– Hvilke råd har du til andre?

– Hovedjobben er å roe. Av og til er det den som dør, som er urolig. Av og til er det de rundt som er urolige. Vær trygg på at det er normalt å dø. Ta med barna, vis at dette er udramatisk.

Det ble fint for oss. Ikke minst etterpå.

Astrid Rønsen ser på saken i et folkehelseperspektiv:

– Hvis vi gir døden tilbake til familiene og skaper trygge rammer, vil vi forebygge både komplisert sorg og langtidssykmeldinger, mener hun.

– Det ble fint for oss. Ikke minst etterpå. Døden blir mer naturlig når det skjer i naturlige rammer, i vårt tilfelle hjemme.

Rønsen slår et slag for hospice:

– En verdig avslutning på livet innebærer trygge rammer. Det er grunn til å spørre hvorfor så få dør hjemme. Vi klarer ikke å skape trygghet. Folk har reelt sett ikke en valgmulighet slik helsetjenestene fungerer i dag.

Ville ikke på sykehus

– Det mor fryktet mer enn noe, var å bli lagt inn på sykehus. Men hun ville ikke ønsket å være hjemme hvis hun ikke hadde følt det trygt.

I Norge dør de aller fleste på sykehus eller sykehjem.

– Det største sviket mot alvorlig syke og døende i dag er at så mange blir flyttet rundt den siste tiden.

– Hva kan vi gjøre med det? Akutte ting kan alltid oppstå?

– Det mest uverdige som fins, er all flyttingen, ikke å gi ro noe sted, sier Rønsen.

Hjemme lå det én beskjed til hjemmesykepleierne: «Skjer det noe med mor, snakk med Astrid.»

– Mor stolte på at jeg visste hva hun ville. Hun sa at hvis vi fant henne på badegulvet eller nederst i trappen, så skulle vi vite at det er greit. Vi hadde en stilltiende overenskomst. Samtidig merket jeg at ensomhetsfølelsen tok større plass etter hvert. Hun ville at hjemmesykepleierne kikket innom om natten siste uken.

Ville helst sovne inn

– Når du er mett av dage, kan behandlingstilbud oppleves som en trussel, ikke som hjelp. Mor sa: «For guds skyld, ikke gjør noe med meg.»

Når du er mett av dage, kan behandlingstilbud oppleves som en trussel.

Drømmen hennes var å sovne og ikke våkne igjen.

– Da ville du følt deg snytt?

– Ja, men jeg ville ha forsonet meg med det.

Rønsen ønsker ikke å fremstå som om hun har oppskriften på den gode død.

– Det som driver meg, er at jeg synes det er trist at så mange blir fratatt muligheten til gode opplevelser på slutten av livet. Det er ikke så veldig mye som skal til, sier hun.

– Jeg kunne det fordi relasjonen til mor var som den var. Er mye uforløst, er det mer utfordrende. Men da er det godt å ha trygge, gode støttespillere.

Den siste natten spurte hun moren: «Skal vi ringe Karin?»

Det vil si fastlegen.

«Hun kan ikke gjøre noe nå, vet du», sa mor.

«Kan jo hende vi skulle hatt noen medisiner i bakhånd?»

«Ja, hvis du trenger det, så»

Hospiceforum Norge
  • En livssynsåpen, frivillig og ideell organisasjon.
  • Etablert i 2008.
  • Arbeider for å bedre forholdene for alvorlig syke og døende, og de som skal leve videre.
  • Ønsker flere selvstendige hospice og hospice-enheter. Målet er 250 hospiceplasser.

Kilde: hospiceforum.no

Les også:

Sonja vil dø hjemme

Sonja og Gunnar Rognbakken hjemme
MÅ TA AVSKJED: Sonja og Gunnar Rognbakken ble kjærester da de var 14 år. Nå er de 74. Snart blir Gunnar alene.  Foto: Marit Fonn

Sonja vil være hjemme den siste tiden. For der er ektemannen Gunnar. Nå legger helsetjenesten til rette for det.

Nå behandler vi ikke kreften ­lenger, sa legen i august. Da var­ ikke ekteparet Rogndokken­ i tvil: Sonja må få dø hjemme. Hvis det er mulig.

Nå – et par måneder senere – åpner Gunnar­ Rogndokken døren til den lyse leiligheten i Oslo.­ Tom Rodell Marthinsen fra pleietjenesten i Fransiskushjelpen kommer på hjemme­besøk, slik han har gjort så mange ganger før. Han er hjelpepleier med videreutdanning i kreft og palliasjon.

På soverommet innenfor stuen ligger Sonja­ i sengen som har madrass med luftsirkulasjon.­ Hun er omringet av vegger fylt med bilder fra et langt liv sammen med Gunnar. De to ble kjærester­ da de var 14. Det er 60 år siden.

Hjemmesykepleierne har nettopp vært her. Sonja sliter med forstoppelse og spør Tom til råds.

Les om hvorfor Norge er på sisteplass i hjemmedød


Ventesorgen er lang

Gunnar er på vei ut siden Marthinsen skal være her noen timer. Men Gunnar har tid til å prate litt først og slår seg ned i salongen.

Det er et par år siden Sonja fikk diagnosen lungekreft.

– Etter den samtalen med legen på Ullevål,­ skjønte jeg at nå nærmer det seg, forteller Gunnar. 

– Etterpå snakket jeg med vaktlederen i hjemme­tjenesten. Vi fikk tilbud om full pleie. Sonja og jeg var helt enige om at det var best at hun kunne­ bo hjemme.

Se når Sonja og Gunnar får besøk av Fransiskushjelpen:

Tom Marthinsen kommer og setter seg ned. 

– Vi som ikke kan døden, tror at det er lett å dø, sier Gunnar. – Det er det ikke. Det er smertefullt. Jeg trodde at man skulle sovne inn. Men virkeligheten består av smerter og forstoppelse.

Tom: – Og så er det ventetiden.

Gunnar: – Den er vond.

Tom: – Og det gjør prosessen veldig lang. Vente­sorgen er lang og verre for pårørende enn for den som skal dø. Man har lyst til å gjøre alt man kan. Det blir lite tid til omsorg for seg selv.

Gunnar: – Ja, jeg føler meg kjørt. Sonja tar dette­ veldig fint. Vi snakker om mange ting. For eksempel­ om ny gravstein på Grefsen.

Sonja skal gravlegges sammen med foreldrene­ sine.

– Hun vil ikke ha svart stein, så da får hun grå. Det syns jeg er greit, sier Gunnar.


– En god ektefelle

Så lyser han opp. Forteller at det var Sonja som fridde og at de giftet­ seg da de var 21.

– Vi har hatt et kjempefint ekteskap. Hun har vært en god ektefelle og elskerinne, og er den som lærte meg opp.

Damer må være pertentlige, mener Gunnar:

– Jeg har høye krav: De må ikke banne, ikke røyke, de må være forsiktig med alkohol og te seg pent. Der har kona vært topp.

Brudebilde av Sonja og Gunnar Rognbakken
GODT EKTESKAP: De giftet seg da de var 21. - Livet har vært godt, sier Sonja. - Kona har vært topp, sier Gunnar. Foto: Marit Fonn

De har en sønn og en sønnesønn.

– Det kommer en dag da jeg bor alene. Jeg gruer meg. Da drar jeg nok til Spania, der vi har vært de siste vintrene. Så slipper jeg å være alene. 

– Du vet at du vil bli trist og lei deg, men du vet ikke hvordan du vil takle det, kommenterer Tom.

Gunnar går ut i høstsolen. Han vet at Sonja ikke er alene


Laget hatter

Klokken er over ett og Sonja har ennå ikke spist noe i dag. Det er litt vanskelig å svelge, men nå har hun fått lyst på kyllingvinger. 

– Hvor mange vil du ha? Vil du ha vin til, eller? spør Tom.

Hun sier ja takk til vin, men lar ham bestemme­ antallet vinger.

– Han er lett å ha med å gjøre, kommenterer­ hun muntert mens Tom forsvinner ut på kjøkkenet.

Snur hun hodet til høyre kan hun se de innrammete fagbrevene på veggen: Hun er modist, han er boktrykker.

– Få vet hva modist er. Dessuten er det nesten ingen igjen, sier hun.

Hun har modellert mange damehatter i sitt liv, hatt mange i lære og tatt seg av sårbare elever da hun underviste på videregående.

– Det har vært et interessant og slitsomt yrke, konkluderer hun.

Hun og mannen har sammen drevet hattebutikk.

Sonja Rognbakken som ung
Foto: Marit Fonn

På veggen bak henne kan hun beundres i en ungdommelig utgave, blond og vakker. Der er hun også avbildet i moden alder, fortsatt pen og nett med lyse krøller.

– Nå har jeg jo fått måneansikt. Og tynnere hår, sier hun.

Det skyldes kortisonet. Huden hennes er også tynn. Hun tåler dårlig å bli tatt hardt i.


Fornøyd med livet

Nå kommer Tom med seks kyllingvinger dandert på et fat. Han dekker over Sonja og dynen med et rutete forkle og hun får ­fatet på magen og et vinglass i hånden.

Hun spiser forsiktig av kjøttet.

– Jeg har hatt det veldig bra. Er glad for det jeg har opplevd, selv om det har vært vanskelig og.

Hun er fra Nydalen – «midt nedi gryta» – som nå er en attraktiv bydel. Den gangen var det et typisk arbeiderstrøk. 

– Vi turte ikke si hvor vi bodde. Vi hadde do i gården. Men det var en fin oppvekst. Hadde vi en krone, så delte vi.

Som voksen har hun reist mye.

– Hver vår tok vi fri en uke og dro til utlandet hver for oss.

Hun dro med soppforeningen, Gunnar var opptatt av biler og båter. 

Sonja har bare godord om Fransiskushjelpen og hjemmesykepleien, som kommer flere ganger daglig. Så langt sover hun hele natten.

Hjemmesykepleien og Fransiskushjelpen kommer hjem til Sonja Rogndokken
HJELPERE: Hjemmesykepleien, som er innom flere ganger daglig, og Fransiskushjelpen samarbeider så Sonja kan få være hjemme slik hun ønsker. Foto: Marit Fonn

– Om jeg kan være hjemme helt på slutten, vet jeg jo ikke. Det kan ikke jeg avgjøre.

Å være på sykehjem har hun prøvd, da hun for noen år siden fikk pacemaker:

– Jeg fikk sjokk. Jeg reagerte på omgivelsene. Jeg kom på et lite rom som jeg delte med en som lå på slutten. Det var ikke noe koselig.

Etter flere fall i det siste, ligger hun for det meste­ til sengs.

– Du tar det bra, Sonja, sier Tom.

– Ja, foreløpig, sier hun.


Sliten mann

Tom sier at han ser at mannen hennes er sliten nå.

– Ja, han har lettere for å ta til tårene, sier Sonja. 

Tom: – Han spurte om vi kunne ta en vakt til hos deg denne uken. Jeg tror han trenger det, selv om du vil at han skal være her hele tiden. Men det er ikke bra for noen av dere om han knekker sammen. 

Sonja: – Jeg syns han kunne gå ut litt mer. Treffe­ kompiser. Men han finner ikke ro. 

Tom: – Kanskje han frykter at det skal skje noe med deg eller at du skal dø mens han er ute?

Sonja: – Jeg vet ikke. Det er plutselig i det siste at han har begynt å reagere, altså.

Tom: – Men før satt du mer i stolen på stuen.­ Det er nok forskjell for ham å se deg sånn, liggende­ hele dagen. Det er alltid vanskeligere å se ektefellen sin sengeliggende enn oppe i en stol.

Tom sitter i rullestolen hennes mens de prater.

– Syns du tiden blir lang, spør han.

– Nei, jeg syns ikke det. Jeg har det bra. Kan jo ligge her og kommandere. Hahaha.


Galgenhumor hjelper dem

Galgenhumor er helt nødvendig, synes hun. Hun har alltid vært sosial og likt å spøke. 

Tom: – Det er forunderlig å treffe folk som deg som sier dere har det bra. Men det er godt at du har humor. Da blir hverdagen lettere å takle.

Sonja: – Jeg trodde jeg skulle vri meg i smerter. 

Tom: – Du har jo smerteplaster, og smerte­lindringen kan vi gjøre noe med underveis i sykdommen så du slipper fysiske smerter.

Samtalen veksler mellom spøk og alvor:

– Jeg har raseriutbrudd også. Jeg er ikke så snill som jeg ser ut til her i sengen. Men det er koselig­ at jeg har fått på meg litt sminke i dag, ­sier Sonja.

I morgen blir det hårvask. Det skal ikke skje i dusjen, men ved hjelp av en badehette med tørr­shampo som blåses opp og varmes, og vips har hun rent hår.

Tom: – Det blir en bli ny-dag!

Sonja: – Ja, det hjelper altså. Jeg er grinete når jeg våkner, men liker å tulle og prate. Du er en ­veldig fin samtalestøtte, Tom. 

Tom: – Og siden du er hjemme, er det du som har styringen.

Hvor lenge er det igjen?

Nå kommer Gunnar tilbake. Han har vært ute halvannen time. Tom reiser seg, og Gunnar setter seg i rullestolen. Han lurer på hvordan smertene vil utvikle seg.

– Jeg har sett mange dø, men jeg har aldri sett noen dø i smerter, sier Tom. 

– Nei? Å, det er flott å høre, sier Gunnar lettet.

Gunnar Rognbakken og Tom Rodell Marthinsen fra Fransiskushjelpen
Foto: Marit Fonn

Tom: – Nå til dags får vi bukt med smertene, blant annet med smertepumper. Kroppen får nøyaktig tilpassete doser med medisin, døgnet rundt. 

Gunnar: – Det er beroligende. Jeg trodde avslutningen var med smerter. 

Sonja skyter inn:

– Det som er nifst er at jeg ikke vet når den kommer.

Tom: – Mange kjenner det på seg selv, og som regel stemmer det. Noen er døende i flere uker, for noen tar det en dag.

Sonja: – Håper jeg rekker jula.

Gunnar: – Hva tror du, Tom?

Sonja: – Det kan ikke han spå.

Tom: – Sånn som du ser ut i dag, håper jeg du rekker jula. Å love noe, kan jeg ikke. Men er det noe spesielt du vil ha gjort, så gjør det nå.

Gunnar: – Egentlig spør jeg ingen om hvor lenge­ det er igjen. Du er den eneste vi kommer inn på dette med. Men jeg forventer ikke svar. 

Det ringer på døren. Hjemmesykepleien er på plass igjen.

Les hele temaet om hjemmedød

Les også om forskere som  vil ha døden tilbake til hjemmet

Les mer: Ja, flere bør få dø hjemme

Les mer: Det viktigste er ikke hvor du dør

Les mer: Døden tar sin tid

Jeg føler meg kjørt. Sonja tar dette fint.

Gunnar Rogndokken, ektemann

Håper jeg rekker jula.

Sonja Rogndokken, pasient

Nå til dags får vi bukt med smertene.

Tom Rodell Marthinsen, Fransiskushjelpen