Så klart jeg skal snakke om rasisme

Pappa pleide å si at for å lykkes i Norge var jeg nødt til å jobbe dobbelt så hardt. Han fortalte om de hundrevis av jobbsøknadene han hadde sendt, der så mange av de aldri ble besvart eller endte med avslag eller tilbud om vikariater. Han fortalte om forskjellsbehandling og mobbing på arbeidsplassen.

Mamma snakket om NSF, rasisme og diskriminering og brukte mange andre ord som jeg på den tiden ikke helt skjønte betydningen av. Jeg kan ikke ha vært så gammel, men jeg husker at jeg tenkte at dette var et problem som ikke eksisterte for min generasjon. 

Jeg må ha himla litt med øynene hver gang og ville helst at de skulle slutte å mase om det der. Det var absolutt ikke noe jeg trengte å tenke på, og ofte kunne jeg tenke at de overdrev. Jeg var født i Norge, gjorde det bra på skolen, var snill med alle og huket av for norsk som morsmål på spørreskjemaer. 

Vi ler og gråter

Jeg hadde venner å leke med, lærere som synes jeg var flink og kontordamer som syntes jeg var søt. Jeg var elevrådsleder da jeg gikk i 6. klasse og holdt tale på 17. mai om hva det vil si å være norsk. Alle rundt meg sa at jeg var norsk. Så da var jeg vel norsk, da.

Jeg valgte å bli sykepleier, som min mor. Og over 20 år senere snakker jeg om hvordan sykepleiere opplever rasisme på arbeidsplassen, akkurat som min mor.

Sammen med andre sykepleiere med minoritetsbakgrunn sitter jeg i lokalene til Organisasjonen mot offentlig diskriminering (OMOD). Her deler jeg opplevelser og erfaringer rundt rasisme, og nesten alle kan kjenne seg igjen. Vi ler og gråter fordi mange av historiene er så like. 

Mange av oss er helt nye for hverandre. Ragnhild Storstein Spilker, Jonas Debesay, Winnie Nyheim-Jomisko, noen av veteranene, leder oss gjennom fire samlinger. Vi presenterer rapporten på fagdager og seminarer. Så klart skal vi snakke om rasisme. Jeg kjenner meg motivert for å presse oppover. Samtidig vet jeg at det også må skje noe på lavere nivå.

Hvorfor er det så vanskelig?

I etterkant av en kjip hendelse på jobb der en pasient hadde sagt noe rasistisk til meg og jeg frøs til, hadde jeg og en kollega en debrif. Min kollega ble trist og sa at det gjorde vondt å se at jeg måtte tåle det som ble sagt. Jeg spurte ham hvorfor han ikke sa noe. Han svarte at han ble redd for å si noe feil som kunne gjøre situasjonen verre. Jeg svarte at ensomheten jeg følte i situasjonen, gjorde mer vondt enn det pasienten hadde sagt. 

Vi klemte hverandre, og jeg innså at det i mange tilfeller ikke handler om at man ikke bryr seg, men at man ikke tør eller vet hvordan. Som når barnevogner velter på bussen og ingen tør å være den første til å hjelpe. Eller når noen har fått et illebefinnende på gaten og folk står rundt og nøler. Hos de fleste sykepleiere sitter både respekt, toleranse, empati og etikk helt ytterst på fingertuppene, og vi handler daglig etter disse prinsippene i møte med pasienter og brukere. Hvorfor er det i praksis likevel så vanskelig å gjøre det samme for sine kolleger?

Jeg tror berøringsangsten sitter dypt, og jeg tror roten av den er ubehaget rasisme fører med seg. Troen på eller ønsket om at rasisme ikke kan eksistere i Norge gjør at vi ikke tør å ta det på alvor når noe blir nevnt under lunsjen, når noen forteller om en hendelse på slutten av dagen på vaktrommet eller når man sjekker e-posten klokken 09.10 en fredag morgen. Kanskje det bare kan gå litt over av seg selv, liksom?

Vi trenger historiene

Så klart skal jeg snakke om rasisme. Jeg er ikke lenger verken overrasket eller forbanna over statistikken og historiene. Det gjør meg iblant trist og iblant litt sliten. Men mest av alt kjenner jeg på et sterkt behov for åpenhet og ærlighet – alle veier. 

Vi trenger å høre historiene. Vi trenger å anerkjenne, høyt og nakent, hvordan mangel på kompetanse om mangfold fører til at sykepleiere som utsettes for rasisme, må bære både byrden og ansvaret for å gjøre noe med den. En byrde og et ansvar som iblant kan være så belastende at man velger å la være å si noe – i frykt for å måtte forsvare, forklare, bevise, ikke bli tatt på alvor – eller å oppleve at det ikke blir gjort noe med.

Jeg blir så stolt av at kollegaen min tør å være ærlig med meg om hvor han kjenner at han ikke strekker til. Jeg heier på alle som tør å ta de vanskelige samtalene – på medarbeidersamtaler, i lunsjen, på vaktrommet og på personalmøter. Jeg blir stolt av alle sykepleierne som har klart å stå i de vanskelige situasjonene, følt seg alene, men likevel ropt høyt. Så da skulle det vel bare mangle at den ene brune spaltisten også skulle rope litt.