Empati er en dårlig målestokk for å oppnå likeverdige helsetjenester

Empati er et mye omtalt fenomen i sykepleie og helsefag, og det blir ofte ansett som en viktig egenskap til å oppnå medfølelse og individualisert helsehjelp. Samtidig er helseforskjeller på tvers av sosiale, økonomiske eller etniske skillelinjer en bekymring for helsemyndighetene. 

I boken Against Empathy (2018), stiller sosialpsykologen Paul Bloom seg kritisk til empatiens fortreffelighet, og av kritikken kan vi avlede at empati neppe er et godt verktøy for å oppnå likeverdig helsehjelp. 

Empatien er partisk

Det er noe intuitivt galt med å akseptere at vår empatiske intuisjon kan føre oss moralsk galt av sted. 

Vi må derfor forstå hvordan Bloom bruker begrepet. Ifølge Bloom er empati en subjektiv og partisk egenskap. Vi er for eksempel mye bedre i stand til å sette oss inn i situasjoner til personer som likner på oss selv eller deler våre erfaringer enn de som vi sjelden møter, eller kommuniserer minimalt med til daglig. 

Empatien fungerer derfor best overfor de vi opplever fysisk eller følelsesmessig nærhet til, for eksempel når vi har gjøre med kjæresten, egne barn eller naboen. I helsevesenet kan denne predisposisjonen bidra til at helsepersonell kjenner seg lettere igjen i pasienter som er sosialt eller kulturelt lik dem. Denne ubevisste favoriseringen kan i noen tilfeller lede til dårligere omsorg overfor ulike minoritetsgrupper som skeive, funksjonshemmede eller innvandrere. 

Blooms kritikk tyder dermed på at å stole utelukkende på medfølelse basert på emosjonell eller kognitiv empati kan opprettholde snarere enn å redusere forskjeller i helsevesenet.

Empatiens snevre fokus

En annen begrensning av empati er dens snevre fokus. Empati er vanligvis rettet mot individuell smerte eller lidelse som er synlig for oss, noe som kan avlede oppmerksomheten bort fra systemiske problemer. I helsevesenet kan dette bety at en særlig overbevisende enkeltpasienthistorie kan overskygge strukturelle eller statistisk innhentet informasjon om minoritetsgruppers problemer i helsetjenesten. Strukturell diskriminering på bakgrunn av kjønn, alder, eller etnisk bakgrunn vil derfor gå under helsepersonells radar.

Rasjonell fremfor empatisk medfølelse

I stedet for empati tar Bloom til orde for det han kaller «rasjonell medfølelse». I helsevesenet vil rasjonell medfølelse bety omsorg for pasienter og sikte på å lindre deres lidelse som er styrt av en begrunnet forståelse av hvilke handlinger som vil være mest effektive og rettferdige på tvers av ulike samfunnsgrupper. 

Det gjelder å tenke kritisk gjennom handlinger overfor pasienter og vurdere om begrunnelsen for handlingen står seg i møte med de motsatte kjønn, andre sosiale eller etniske grupper. Rasjonell medfølelse innebærer altså å handle ut ifra faktabasert informasjon og kritisk vurdering og i mindre grad ty til spontane følelsesmessige handlinger. En slik empati vil ifølge Bloom bidra til bedre og rettferdig omsorg til flest mulig pasienter. Slik kan helsepersonell vedta strategier og retningslinjer som tar hensyn til mangfoldet av livsverdener i stedet for å stole blindt på kun følelsesmessige og forutinntatte erfaringer.

Empatibegrepet må derfor problematiseres i undervisningen av helsepersonell slik at den også inkluderer omsorg overfor de som oppfattes fysisk og emosjonelt perifere. Bare slik kan vi forebygge tabuer og stigmatisering i møte med pasienter.

Dette innlegget er KI-inspirert.