Introduksjon

På verdensbasis har tallet på personer som migrerer, vært stabilt de siste femti årene. Grunnet befolkningsvekst er tallet nå stigende (1).

I 2020 var nærmere 89 millioner migranter tvunget på flukt av ulike grunner. Den største andelen var på flukt i sitt eget land. Av disse er det kun registrert 4,1 millioner asylsøkere (2). En papirløs migrant er en person som 1) har ankommet landet med søknad om asyl og fått avslag, 2) har ankommet landet uten dokumentasjon eller gyldige innreisepapirer og unnlatt å registrere seg hos myndighetene, eller 3) har utgått visum eller oppholdstillatelse (3, 4).

Papirløse migranter er en av gruppene i befolkningen som ikke mottar den helsehjelpen de har behov for (5). Det er vanskelig å anslå hvor mange som har søkt tilflukt i Norge uten gyldig oppholdstillatelse, da det er vanskelig å innhente systematisk informasjon om denne gruppen. I 2020 var det registrert cirka 3000 personer med ulovlig opphold ifølge en oversikt utarbeidet av Politiets utlendingsenhet, mens i 2022 var tallet redusert til litt over 1800 personer.

I en familie kan en av ektefellene være papirløs mens den andre ektefellen og eventuelle barn har gyldig oppholdstillatelse. En slik livssituasjon påvirker hele familien negativt fordi den papirløse ikke har mulighet til å arbeide lovlig, og barna pådrar seg høyere risiko for helseplager enn andre barn. Det gjør at familiene ofte lever et avsondret og ustabilt liv, med få tilgjengelige ressurser (6, 7). Å være på flukt eller oppholde seg ulovlig i et land er psykisk belastende, hvor følelsen av usikkerhet og redsel for deportering fører med seg konstant stress og isolasjon (8, 9).

Papirløse migranter får manglende oppfølging fra instanser i helsetjenesten som tilbyr bistand ved ikke-akutte tilstander. For å benytte seg av fastlegetilbudet må personen for eksempel være medlem av folketrygden, noe som ekskluderer papirløse migranter og skaper store utfordringer for barna deres (7, 10).

Papirløse migranter har større risiko for diabetes, kardiovaskulære lidelser og psykiske lidelser, da disse lidelsene gjerne henger sammen med levevilkår og livsstil. I praksis betyr dette at sykdommer som med riktig behandling ikke ville påført pasienten særlig skade, får utvikle seg til akutte tilstander og kan forringe pasientens livskvalitet og/eller ha dødelig utfall (8, 11, 12).

Tidligere forskning har vist at helsepersonell som arbeider frivillig med papirløse migranter, syntes det var vanskelig å gi helsehjelp til denne pasientgruppen, blant annet fordi de manglet utstyr og ressurser (11, 13, 14). Det norske regelverket begrenser også helse- og sosialpersonells mulighet til å gi behandling utover ikke-akutte tilstander, noe som ofte fører til etiske dilemmaer knyttet til egen profesjon og kompetanseområde (5, 15, 16).

I tillegg er sosioøkonomiske ulikheter som leveforhold, arbeid og utdanning en direkte årsak til helseproblemene blant papirløse migranter og vanskelig for den frivillige å gjøre noe med (11, 13). Konsekvensen er at frivillig helsepersonell stadig sitter igjen med en følelse av ikke å strekke til i arbeidet med pasientene. Ofte legger de ned mer engasjement og følelser i denne typen frivillig arbeid enn i deres betalte arbeid i helsevesenet. De føler både en sterkere tilknytning til og er mer bekymret for pasienten (11).

Manglende forståelse og støtte fra andre deler av helsevesenet fører til en følelse av frustrasjon og fortvilelse blant de som på frivillig basis tilrettelegger for at denne pasientgruppen får best mulig helsehjelp (11, 13, 14, 17). For å kunne tilby gode og verdige helsetjenester til alle er det behov for å innhente kunnskap om helsetjenestetilbudet til sårbare grupper som papirløse migranter.

Hensikten med studien

Vi ønsket å utforske erfaringene og opplevelsene til frivillig helse- og sosialpersonell som tilbyr støtte og helsehjelp til papirløse migranter.

Metode

Studien har et kvalitativt design. Vi benyttet semistrukturerte individuelle intervjuer for å utforske studiedeltakernes erfaringer med og opplevelser i arbeidet som frivillige ved et helsesenter for papirløse migranter (18). Det er særlig møtet med pasientene, oppfatningen av den offentlige helsehjelpen for papirløse migranter samt mulige forskjeller mellom arbeidet deres ved helsesenteret og i det offentlige helsevesenet som var av interesse.

Setting

I rekrutteringsprosessen henvendte vi oss til Helsesenteret for papirløse migranter for å rekruttere helse- og sosialpersonell som hadde et pågående eller nylig avsluttet frivillig ansettelsesforhold. Et informasjonsskriv om prosjektet ble videreformidlet til aktuelle studiedeltakere, hvor de ble oppfordret til å ta kontakt med førsteforfatteren for å avtale intervju.

Helsesenteret for papirløse migranter er en del av Kirkens Bymisjons tilbud om behandling og helsehjelp. Helsesenteret blir driftet som en mellomting av en legevakt og et fastlegekontor og er et gratis og åpent drop-in-tilbud to dager i uken.

Utvalg

Deltakerne i studien er strategisk utvalgt ut fra sted og erfaringsbakgrunn, men det er også et bekvemmelighetsutvalg (19) som følge av vanskeligheter med å rekruttere under covid-19-pandemien. To av deltakerne hadde faglig bakgrunn som sykepleier, to var sosionom og én bioingeniør. Alle var kvinner. Deres arbeidserfaring i det offentlige helsevesenet strakk seg fra ett år til over 30 år. De hadde mellom ett og tre års erfaring som frivillig ved helsesenteret.

Datasamling

Førsteforfatteren gjennomførte seks intervjuer med fem av deltakerne, der ett var et oppfølgingsintervju. På grunn av smitterestriksjoner under covid-19-pandemien ble intervjuene gjennomført digitalt i perioden mai til september 2021. Videomøtetjenesten Zoom ble brukt til å gjøre lydopptak før førsteforfatteren transkriberte intervjuene fortløpende. Hvert intervju varte i gjennomsnitt 75 minutter.

Dataene er supplert med observasjonsnotater knyttet til de frivilliges arbeid i ulike pasientsituasjoner under et besøk ved helsesenteret på en kveldsvakt. Førsteforfatteren fulgte de ansatte gjennom kveldsvakten. De beskrev fortløpende hvordan de utførte konsultasjoner med tjenestebrukene, men bidro selv ikke i arbeidet som ble utført (20).

Vi brukte en semistrukturert intervjuguide som var utarbeidet på bakgrunn av tilgjengelig litteratur og våre egne erfaringer i møte med papirløse migranter som helsepersonell. Spørsmålene handlet om deltakerens motivasjon og forventninger til det frivillige arbeidet samt erfaringer og opplevelser i møte med pasientene ved helsesenteret.

Førsteforfatteren har arbeidserfaring med papirløse migranter både fra prehospital og offentlig helsetjeneste som sykepleier. Andreforfatteren har selv flyktningbakgrunn, er sykepleier og en erfaren forsker innen migrasjon og helsetjenester.

Målet var å få kunnskap om deltakernes erfaringer og opplevelser med frivillig arbeid ved helsesenteret, deres mulighet for faglig arbeid og deres forhold til lovpålagte begrensninger i helsehjelpen overfor papirløse migranter.

Dataanalyse

Etter at alle intervjuene var transkribert av førsteforfatteren, brukte vi Braun og Clarkes (21) sekstrinns tematiske dataanalyse for å analysere dataene. I første trinn leste vi gjennom de transkriberte tekstene fra alle deltakerne for å bli kjent med datamaterialet. En utskrift av transkripsjonen ble sendt til deltakerne for korrigering og godkjenning.

Etter at vi hadde lest gjennom i flere runder, identifiserte vi meningsbærende enheter. Deretter organiserte vi de meningsbærende enhetene ved hjelp av fargekoder for å avdekke mønstre i teksten og utvikle undertemaer og overordnede temaer (se tabell 1).

Etiske overveielser

Deltakerne ble bedt om å signere en samtykkeerklæring for frivillig deltakelse i prosjektet. Der ble det i tillegg opplyst om muligheten for å trekke tilbake samtykket uten å oppgi noen grunn. Prosjektet ble meldt inn til Norsk senter for forskningsdata (NSD), referansenummer 775443. Opplysninger som kunne identifisere personene, ble avidentifisert og lagret på et sikkert område i henhold til retningslinjene til Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) (22).

Resultater

Funnene fra studien resulterte i tre temaer: 1) Å være vitne til forskjellsbehandling, 2) Profesjonell etikk og kompetanse, og 3) Frivillig arbeid – mot et felles mål. Temaer og undertemaer er presentert i tabell 2.

Å være vitne til forskjellsbehandling

Det frivillige arbeidet ved Helsesenteret for papirløse migranter fører ofte til sterke følelsesmessige reaksjoner blant helse- og sosialpersonellet: «Det er ganske ofte at jeg er både frustrert, forbanna og lei meg, og føler veldig på den uretten, og særlig fordi at man står der litt i skvis og prøver med sykehuset, med politikere som sier det samme om og om og om igjen.»

Studiedeltakerne uttrykte ofte både frustrasjon og fortvilelse over et system som de oppfattet bidro til og opprettholdt en systematisk forskjellsbehandling.

Å være vitne til at papirløse migranter tilbys dårligere helsetjenester enn befolkningen ellers var tyngende for helse- og sosialpersonellet. De fortalte at som yrkesutøver i det frivillige arbeidet blir man ofte vitne til at «folk må vente, de lider og lever vanskelige liv og får ikke helsehjelp».

Pasientene som de frivillige møtte, fortalte om situasjoner med overgrep eller vold, noe som ga helse- og sosialpersonellet sterke følelsesmessige reaksjoner. Selv om deltakerne uttrykte at de hadde behov for tid til refleksjon og utblåsing, fantes det ikke noe systematisk tilbud om veiledning eller debrifing. Ofte ble fritiden brukt til å bearbeide de sterke inntrykkene som oppsto i møte med pasientene.

Urettferdigheten i tilbudet til de papirløse pasientene som de frivillige erfarte, kunne også være en drivkraft til å skape endringer, eller «aktivisme på grasrotnivå», som en av deltakerne kalte det. Selv om systemet kan være rigid, opplevde deltakerne det likevel som motiverende å jobbe for denne pasientgruppen – særlig når de så at det nyttet. I de større byene er det i dag bedre samarbeid mellom det offentlige helsevesenet, kommunen og helsesenteret.

Under nedstengningen på grunn av covid-19 ble helsesenteret holdt åpent, da det ble beskrevet som en «essensiell tjeneste». Den finansielle støtten fra kommunen har også økt de siste årene. Noen av deltakerne fortalte dessuten at enkelte mindre steder tilbyr lokale løsninger, slik at pasientene både får tilbud om fastlege og oppfølging fra Nav, noe som bidro til at engasjementet føltes nyttig og personlig givende.

Profesjonell etikk og kompetanse

Deltakerne beskrev at de ofte sto i et spenningspunkt mellom hva man som profesjonell yrkesutøver bør gjøre for denne pasientgruppen, og hva man kan gjøre. De opplevde denne begrensede handlefriheten som etisk vanskelig i arbeidet med papirløse migranter.

De forklarte at det fremdeles kan være vanskelig for utenforstående å se hele bildet, hvordan enkle grep kan ha store konsekvenser for livskvaliteten og tilværelsen til disse pasientene: «Det å ikke kunne gjøre noe med omstendighetene er vanskelig.»

Denne problemstillingen trakk deltakerne frem i forbindelse med at det var vanskelig å hjelpe en person med søvndepresjon når de ikke disponerte et egnet sted der vedkommende kunne sove.

Flere opplevde at helsehjelpen man endte opp med å gi, ofte var ganske lik som tilbudet en person med fulle rettigheter ville mottatt. Det lot seg gjøre fordi de valgte å se vekk fra lovverket og gi full helsehjelp til de som trengte det. Samtidig førte deltakernes engasjement på helsesenteret til at de papirløse migrantene lettere kunne få tilbud om helsehjelp eller oppfølging på den frivilliges arbeidsplass i det offentlige helsevesenet.

Deltakerne anså dette som gunstig for den enkelte pasienten, men erkjente at på sikt var slike løsninger med på å opprettholde forskjellsbehandlingen. Deltakerne påpekte videre at de helst skulle sett at kommunen tok mer ansvar for denne pasientgruppen, og at et forsvarlig og likeverdig helsetilbud ble opprettet.

Frivillig arbeid – mot et felles mål

Med den nåværende praksisen opplever deltakerne at papirløse migranter ender med å motta et relativt godt tilbud og tilnærmet likt det som de med krav på helsehjelp får, bare at de papirløse er nødt til å oppsøke helsesenteret for å få denne hjelpen. Helsesenteret har av den grunn blitt en «trygg base» for denne pasientgruppen, der de kan få helsehjelp uten å være redd for rettslige sanksjoner.

Driften av helsesenteret avhenger av frivillighet, som gjør det utfordrende å sikre et fast tjenestetilbud til de som bruker helsesenteret. Man er avhengig av mange ressurser for å kunne tilby et likeverdig tilbud ved hver vakt. Da studiedeltakerne fikk spørsmål om hva de oppfattet som det viktigste for å sørge for at denne pasientgruppen får helsehjelpen og behandlingen de mangler, var svaret enstemmig å endre lovverket: «Jeg tror nok det er den største barrieren.»

Gitt deres felles engasjement og motivasjon erfarte flere av deltakerne at samarbeidet ved helsesenteret var godt – også på tvers av ulike profesjoner: «På sykehus, der er det jo veldig sånn at det kan være litt sånn skille på yrker og profesjoner og sånne ting, men på helsesenteret så føles det ut som vi har en felles forståelse.»

De opplevde samarbeidet på helsesenteret som helt særegent og langt bedre enn det de erfarte i sitt ordinære arbeid.

Diskusjon

Hensikten med denne artikkelen var å utforske erfaringer og opplevelser til frivillige helse- og sosialpersonell som tilbyr støtte og helsehjelp til papirløse migranter. Hovedfunnene fra studien viser at det frivillige arbeidet er etisk utfordrende og krever et stort engasjement, men samtidig er det personlig givende.

Mer enn bare helsehjelp – utfordringen med å være dedikert

Våre funn tyder på at det frivillige arbeidet med papirløse migranter fremkaller en sterk emosjonell respons hos deltakerne, noe som krever både tid og gode mestringsstrategier å bearbeide. De påpekte spesielt situasjoner der papirløse migranter med mindre akutte problemstillinger får begrenset oppfølging. De frivillige syntes slike situasjoner var følelsesmessig vanskelige å være vitne til, da tilstrekkelig oppfølging kunne ha hatt positiv innvirkning på sykdomsforløpet.

Studier viser at manglende bearbeidelse av utfordrende situasjoner ikke bare kan medføre stress og utbrenthet, men kan påvirke den enkeltes arbeidskapasitet og motivasjon (23–25). De frivillige ble sittende igjen med en opplevelse av å ha utilstrekkelig kompetanse og for få ressurser til å kunne tilby god oppfølging. I stedet ble de vitne til at pasientens livskvalitet ble dårligere.

Funnene våre viser at de frivillige opplevde det som følelsesmessig mer utfordrende å ta vare på papirløse migranter enn å ta vare på pasienter i det offentlige helsevesenet. Det har trolig sammenheng med det tidligere studier beskriver, at situasjonen til den papirløse migranten ofte er kompleks. Problemstillingen omfatter gjerne dårlige boforhold samt mangel på trygghet og tilhørighet, noe som påfører den frivillige både stress, frustrasjon og sinne (11, 17).

Faglig innsats i et frivillig miljø utfordrer yrkesetikken

Våre funn tyder på at det frivillige arbeidet bidrar til at helse- og sosialpersonellet utvikler en sterk etisk ansvarsfølelse overfor papirløse migranter. De kjenner på dette ansvaret i kraft av å være helse- og sosialpersonell. De kjenner også på solidaritet og empati i kraft av å være medmennesker. Denne ansvarsfølelsen var sterkere i deres frivillige arbeid enn i deres regulære arbeid, noe som ga en opplevelse av at yrkesetikken var under press (11, 26).

Selv om det tidvis føltes tyngende å tilby helsehjelp som frivillig i en slik setting, beskrev de det som positivt å kunne være den personen som stiller opp når samfunnet generelt mangler adekvate støttende funksjoner for de papirløse.

Lovverket og de internasjonale etiske retningslinjene tillater helse- og sosialpersonell å tilby helsehjelp, uavhengig av pasientens rettslige status og betalingsevne (27, 28). Selv med begrensede økonomiske midler til disposisjon var de frivillige ved helsesenteret i større grad fritatt fra økonomiske bekymringer. De anvendte det tilgjengelige utstyret uten frykt for å bruke opp ressursene eller overskride kostnadsrammene ved senteret.

Av den grunn hadde deltakerne et større handlingsrom til å ivareta pasienter på helsesenteret enn på sin egen arbeidsplass, som gjerne har et begrenset tilbud av økonomiske hensyn. Likevel opplevde helse- og sosialpersonellet ved helsesenteret ofte å stå i situasjoner der de så at pasienten hadde et behov som ikke ble møtt.

Ufullstendig ivaretakelse av pasienters helseutfordringer har ofte sammenheng med at frivillig arbeid noen ganger utføres av personer med begrenset erfaring og kompetanse. Enkelte frivillige mangler erfaring og kompetanse. Det kan være en utfordring som bidrar til lavere krav til kvalitet enn de som ellers stilles til aktører i det offentlige helsevesenet (28).

Frivillig innsats i omsorgsfeltet

Som frivillig ved Helsesenteret for papirløse migranter har helse- og sosialpersonellet tilegnet seg en bred forståelse av og rikelig med kunnskap om innvandrerhelse. De er ofte i kontakt med pasienter som har migrert, og får et godt innblikk i hvordan påkjenningene med å forlate hjemlandet har påvirket livskvaliteten og helsen. Å øke den helserelevante kulturkompetansen til helsepersonell er beskrevet som et satsingsområde av Helse- og omsorgsdepartementet (29).

Helsesenteret er en viktig arena for å innhente kunnskap om pasientgruppen, både om levesett og kultur. Frivilliges erfaringer kan være en betydningsfull ressurs å bruke i holdningsendrende arbeid og for å styrke den kulturelle kompetansen i det offentlige helsevesenet.

Det er generelt lav rekruttering av frivillige til humanitære organisasjoner, særlig knyttet til omsorgsfeltet. Til tross for jevn rekruttering til akkurat denne frivillige organisasjonen er det fare for at høy gjennomtrekk av ansatte kan bidra til å skape ustabilitet og manglende kontinuitet for både frivillige og pasienter (30–32).

For pasientens helse og kvaliteten på senteret vil det helt klart være positivt å forsøke å beholde erfarne frivillige, men da er det nødvendig at det legges til rette for forhold som skaper tilhørighet og motivasjon slik at den frivillige ønsker å fortsette i organisasjonen.

Styrker og svakheter ved studien

Ettersom intervjuene hadde en semistrukturert utforming, kan dataene i studien være påvirket av denne åpenheten. Ulike oppfølgingsspørsmål basert på samme intervjuguide kan gi opphav til ulike data (33). Likevel åpnet et slikt semistrukturert intervju for at deltakerne kunne fortelle mer åpent om hva som engasjerte og motiverte, og hva som begrenset og utfordret deres frivillige aktiviteter.

En styrke ved studien kan være at forfatterne har bakgrunn fra helsehjelp og har minoritetsbakgrunn, noe som kan ha gjort det lettere å stille mer saksrelevante spørsmål til studiedeltakerne (34).

En av studiets svakheter er et relativt lavt antall deltakere, noe som kan gi begrenset informasjon (35). Samtidig er datamaterialet nyansert og mangfoldig ettersom informantene hadde ulik sosialfaglig bakgrunn. Datamaterialet gir god innsikt i deltakernes situasjon som frivillige ved et helsesenter.

Konklusjon

Studien viser at helse- og sosialpersonell ble følelsesmessig og fysisk påvirket i det frivillige arbeidet med papirløse migranter. De ansvarlige for frivillighetsarbeidet bør skape åpenhet om og oppmerksomhet rundt konsekvensene av å arbeide med traumatiserte pasienter.

Videre bør de iverksette forebyggende tiltak for å minimere stress og utbrenthet. Med sin kunnskap om papirløse migranter kan de frivillige bidra til å vende den politiske oppmerksomheten mot sine utfordringer ved å tilby helsehjelp til pasientgruppen samt påvirke både politikere og befolkningen til å se flere perspektiver av problemstillingen (11).

En overføring av denne unike kunnskapen og disse erfaringene til det offentlige helsevesenet vil også kunne bidra til å øke helse- og sosialpersonells kulturelle kompetanse. Økt kunnskap om helseutfordringer hos papirløse migranter er viktig i arbeidet med å utjevne systematiske forskjeller i helsetjenesten.

Forfatterne oppgir ingen interessekonflikter.

Åpen tilgang CC BY 4.0.