Det er en utilsiktet konkurranse om å være syk nok

Som psykologspesialist Svein Øverland skriver i en kronikk i Aftenposten 24.03, så fremstår det ufrivillig komisk når godt voksne fagfolk sykeliggjør ungdommen for å sykeliggjøre seg selv.

De siste årene har det vært en stadig økende oppmerksomhet på diagnostisering i hele samfunnet, og det er ikke så rart at ungdommene hiver seg på trenden.

Diagnosene har utviklet seg til en egen valuta som utløser visse rettigheter i samfunnet. I helseforetakene brukes de psykiatriske diagnosene ikke bare til å velge rett behandlingsmetodikk, men også til å fordele retten til helsehjelp ved sykehuset.

Mye tid i helseforetakene går derfor med til utredning og diagnostisering. Er det snakk om en lett eller alvorlig depresjon? Er pasienten syk nok til å få hjelp?

Det er voksne som er problemet

Ungdommer som bare er litt deprimerte, defineres som «friske» og har ikke rett på helsehjelp. De er pent nødt til å pakke sekken sin og prøve igjen senere. Kom tilbake når du har sluttet på skolen, sluttet å spise eller står i fare for å skade deg selv. Jo sykere, jo bedre, paradoksalt nok.

For ungdommer som allerede er i behandling, kan det også være skummelt å fortelle at det går litt bedre. De frykter å bli skrevet ut.

Når den nylig utskrevne pasienten likevel henvises tilbake to måneder senere, må fastlegen smøre symptomene tykt på slik at saken blir tatt inn i Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP) igjen. Kanskje var det én diagnose de glemte å utrede sist du var der?

Er det rart at ungdommene «sykeliggjør» seg selv? Det er, som psykologspesialist Svein Øverland så klokt skriver, vi voksne – ikke ungdommen – som er problemet.

Helseforetakene baserer seg på en medisinsk modell som er dårlig egnet på psykiske vansker. Ungdommen må snakke seg inn i psykiatriske diagnoser for å bli tatt på alvor. Et uskyldig ønske om å bli hørt fører til en utilsiktet konkurranse om å være «syk» nok.

Det er sykeliggjørende.

Innlegget ble først publisert i Aftenposten.