Nasjonal helse- og samhandlingsplan: Det må styres stramt i helsetjenesten fremover

Planen som setter retningen for fremtidens helsetjeneste, har fått en lunken mottakelse. Det er forståelig. Denne planen er, som de fleste slike planer, full av ord og gode intensjoner. 

At ulike interesser som fagforeninger og pasientorganisasjoner etterlyser mer konkrete tiltak og penger, og da særlig knyttet til sine kampsaker, er som forventet. Like forutsigbart er det at opposisjonspolitikere både kritiserer planen og fremmer egen politikk. Sånn skal det være, for det skaper debatt og dialog. 

Penger følger sjelden med slike planer. Det hører hjemme i budsjettene. Allerede i revidert budsjett for 2024 bør vi se klare prioriteringer til noen av tiltakene i denne planen. Skjer ikke det, går det på tilliten løs for helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkhol (Ap). Endringer koster penger, så det må tas høyde for økte kostnader, også når tiltakene forventes å gi innsparinger over tid. 

Bedre samhandling må på plass

Personlig ser jeg mye bra i planen som ble lagt frem fredag 1. mars. Men også jeg skulle gjerne sett at den var enda mer konkret på tiltakssiden. 

Det kan ikke overraske noen at bedre samhandling mellom spesialisthelsetjenesten og de kommunale helse- og omsorgstjenestene står sentralt. 

Et rekrutterings- og samhandlingstilskudd som en del av rammefinansieringen til helseforetakene som kun utbetales hvis helseforetaket inngår en forpliktende samarbeidsavtale med kommunene, vil kunne sette fart på et helt nødvendig løft for bedre samhandling. 

Det gjenstår å se om dette er nok til å få slutt på at pasienter er kasteballer mellom helseforetak og kommunene, og at utskrivningsklare pasienter blir liggende på vent i sykehussenger som andre trenger mer enn dem fordi kommunene ikke har kapasitet til å gi et godt nok tilbud til pasientene.

Og om dette er nok til at prioriterte pasientgrupper som barn og unge, psykisk syke og rusavhengige og eldre med sammensatte lidelser faktisk blir prioritert, kan vi bare håpe på. Tidligere helse- og omsorgsminister Bent Høie (H) fikk aldri helseforetakene helt med på «den gylne regel». Nå må psykisk helse og rus prioriteres.

Helsefellesskapene skal styrkes for å optimalisere funksjonsfordelingen mellom de kommunale helse- og omsorgstjenestene og spesialisthelsetjenesten. Det er bra. 

Helseforetakene må likevel vokte seg vel for å trappe ned tilbudet til pasienter de mener kan ivaretas av kommunene, før kommunene faktisk har etablert et godt nok tilbud. Dette så vi tydelig da samhandlingsreformen kom. Resultatet kjenner vi alle. Det ble ingen suksess. 

Fra gode intensjoner til handling

Kvalitet og pasientsikkerhet kan ikke settes på spill. Stadig flere eldre pasienter med sammensatte lidelser krever økt kompetanse i de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Slik kompetanse bygges ikke over natten. Skal tillitsreformen til regjeringen bli noe mer enn ord og lovnader, må kompetanse tas på ytterste alvor. 

Min bekymring ligger i hvordan gode intensjoner skal bli til faktisk handling til beste for pasientene. Jeg har sett mange gode intensjoner om samhandling og kvalitet fra ulike regjeringer renne ut i sanden gjennom mange år. 

Ikke minst har jeg sett mange gode intensjoner om digitalisering som mildest talt har gått på trynet. Også nå er digitalisering en del av løsningen. 

Jeg sliter litt med å holde motet oppe for at det skal lykkes denne gangen. 

Det er oppløftende at regjeringen vil etablere krav om konsekvensutredning for personell – eller fagfolk, som de kaller det – før nye tiltak iverksettes. 

Tverrfaglige fastlegekontor er et annet godt grep som nå skal skyte fart. Tiltaket er ikke nytt, men blir det en realitet nå blant annet med sykepleiere der, vil det både bli bra for pasienter og pårørende og gi bedre utnyttelse av personell. Det er lov å håpe. 

Rekruttere og beholde personell

Det blir ikke flere kompetente sykepleiere, leger, helsefagarbeidere eller annet helsepersonell i en fei selv om det kommer en ny helse- og samhandlingsplan. Men planen følger opp rådene fra Helsepersonellkommisjonen om å bygge nedenfra. Jeg synes det er gode takter at helsesekretærene som mange steder er utryddet, nå skal gjenoppstå. 

Det kan avlaste både lege- og sykepleieledere, slik at de kan bruke tiden på ledelse, fag og pasientsikkerhet. «Bring it on», sier jeg. 

Ledelse er et stikkord som det ifølge planen skal satses på. Det er helt nødvendig. Da forventer jeg at lederspennet blir redusert, så den faglige ledelsen sikrer både personelloppfølging og kvalitet på pasienttilbudet. Slik er det ikke i dag, og det går ikke i lengden. 

Det skal satses på kompetansebygging hos ufaglærte, men først og fremst av helsefagarbeidere, som det også skal bli flere av. De skal få et eget utdanningsløp. Det er som forventet at Kjerkol og Arbeiderpartiet med sine bindinger til LO satser på helsefagarbeidere. 

Sykepleiere i sentrale roller

Det kan tolkes som en nedprioritering av sykepleiere, som nok en gang i liten grad nevnes i planer fra Kjerkol. Det er uklokt at sykepleierne ikke får en tydeligere plass. Men leser man grundig, er også sykepleierne med. Det skulle bare mangle. 

Vi trenger både kompetente helsefagarbeidere og sykepleiere. Flere helsefagarbeidere frigjør tid til mer fornuftig bruk av sykepleierkompetanse, og det er en god måte å iverksette helt nødvendig oppgavedeling. Så må det være en forutsetning at helsefagarbeiderne ledes av personell med nødvendig faglig kompetanse – og da fortrinnsvis sykepleiere. 

Jeg ønsker flere spesialistgodkjenninger for sykepleiere velkommen. Her har NSF fått gjennomslag når både anestesi-, barne-, intensiv-, operasjon- og kreftsykepleiere og jordmødre. Sykepleiere innen psykisk helse, rus og avhengighet står for tur.

Handlekraft og ledelse

Finansieringen av helseforetakene endres og skal gi mer forutsigbarhet. Innsatsstyrt finansiering (ISF), som skulle stimulere til mer pasientbehandling og kortere ventetider, reduseres nå til 30 prosent. Det kan være klokt, for helseforetakene kan ha en tendens til å prioritere diagnoser med god betaling. Men det kan også slå negativt ut med en større rammefinansiering. Det er grunn til å minne om at pengebruken løp løpsk før ISF kom, og rammefinansieringen var 100 prosent. 

Om planene som nå legger føringer for fremtidens offentlige helsetjenester blir en suksess eller et mageplask, står og faller på flere forhold. Det må komme mer penger. Sykepleiere, helsefagarbeidere, leger og annet helsepersonell må få bruke kompetansen sin riktig, og de må få arbeidsforhold som er bærekraftige over tid. 

Dette vil kreve gode og kompetente ledere på alle nivåer. Og det må få konsekvenser for ledere som ikke leverer. I dag flytter ledere rundt i sentrale posisjoner enten de leverer eller ikke. Det kan ikke fortsette.