Kjerkol, se til Danmark

Vi får dårlig funderte sammenslåinger, nye sykehus uten nok sengekapasitet, syke og gamle som sendes hjem om natten, og flere dødsfall som kunne vært unngått. Frustrerte og overarbeidede sykepleiere, jordmødre og leger blir desillusjonert og slutter i sykehusene. Pandemien viste i tillegg en alvorlig mangel på beredskap som ikke er rettet opp i. Og milliardene ruller til konsulenter, vikarbruk, Helseplattformen og toppledelse.

Det norske helsevesenet er i krise

Det er på tide å våkne opp til virkeligheten. Stadige omorganiseringer og effektiviseringer tapper helsepersonell for krefter. Vi kan ikke lenger løpe fortere mellom pasienter som trenger vår hjelp. Vi fagfolk protesterer samstemt når lav satsing på kjernen i helsetilbudet rammer pasientene. År med underfinansiering på avdelingsnivå får konsekvenser for pasientsikkerhet og kvalitet.

Danskene har knekt koden. Den danske statsministeren tar grep for å sikre landet helsepersonell. Ikke av hensyn til sykepleiere, men for å sikre befolkningen tilgjengelig helsehjelp uavhengig av hvor de bor i landet. Danmark trenger tilgang på jordmødre, spesialsykepleiere og sykepleiere i det offentlige. Vi er slett ikke bedre stilt i Norge. De som sier nei til å prøve dette, må gi oss alternativer. For hva skal ellers løse krisen?

Et særskilt lønnstiltak likt som Danmark, argumenteres nå vekk av LO og i deler av redaktørkorpset. Kommunal Rapports redaktør, Agnar Kaarbø, skriver at «ingen regjering, uansett farge, vil se seg tjent med å blande seg i inn et komplisert tariffoppgjør». Vi vil gjerne presisere at en regjering som ikke blander seg nå, de styrer med viten og vilje mot et todelt helsevesen.

Likeverdige helsetjenester til alle

Regjeringen er forpliktet til å tilby likeverdige helsetjenester i hele landet. Dette er ikke bare fine ord. Det er nedfelt i Hurdalsplattformen. En sterk offentlig helsetjeneste, finansiert over skatteseddelen, er avgjørende i kampen mot økte sosiale og geografiske forskjeller. Helsevesenet skal sørge for beredskap og trygghet for alle i hele Norge.

Flere kommuner benytter seg av lønn som et vellykket virkemiddel for å skaffe seg nødvendig kompetanse. En nasjonal satsing med lønn som virkemiddel må til for å bremse den negative utviklingen. En alternativ løsning er fraværende blant dem som har kritisert den danske regjeringen. Lønn er ikke en magisk løsning, men det fungerer som en rekrutteringsfaktor. Akkurat som i alle andre yrker og sektorer.

Våre naboland har problemer med å få tak i nok arbeidskraft til å løse nøkkeloppgaver i offentlig helsevesen. Nå gjør de det som skal til. De tilbyr lønn som avspeiler utdanningsnivå og kompetanse. Det synes vi er en klok idé, og det vil komme innbyggerne til gode. Danske myndigheter setter av 3 milliarder kroner for å gi fire yrkesgrupper høyere lønn som et særskilt lønnstiltak utenfor lønnsoppgjøret. De er et stort steg nærmere å tette likelønnsgapet.

Det er store lønnsforskjeller

Vår utfordring er at dagens modell for lønnsoppgjørene i Norge bidrar til å opprettholde lønnsforskjellene mellom kvinner og menn. Frontfagsmodellen sementerer likelønnsgapet. Kvinner tjener i gjennomsnitt 88 øre når menn tjener 1 krone. Ikke fordi de jobber deltid, men fordi jobben de gjør, er lavere verdsatt. Har du ett til fire års høyere utdanning, øker lønnsgapet til 80 øre mot 1 krone. Sånn kan vi ikke ha det i et foregangsland for likestilling.

La meg presisere: Vi i NSF er ikke villig til å kaste den norske modellen for lønnsoppgjør over bord. Vi vil ha et samfunn med små forskjeller der vi kan betale regningene våre og ha en grunnleggende tillit til hverandre. Et samfunn å trives i som ikke har urettferdige ordninger for kvinner som tar høy utdanning. Kvinner bidrar med livsviktig kompetanse i et offentlig helsevesen som alle har råd å benytte seg av. Når vi ikke klarer å få tak i kvalifisert arbeidskraft til velferdstjenestene våre, må vi se på hvordan vi kan praktisere den norske modellen bedre.

Det kan ikke være kun de kvinnedominerte yrkene med bachelor- og masterutdanning sitt ansvar å sørge for at vi fortsatt skal ha «små forskjeller» i Norge. Det er et felles ansvar vi alle må ta. Sykepleiere, spesialsykepleiere og jordmødre er den yrkesgruppen det er klart størst mangel på i Norge. Og mangelen vil bare øker i årene framover. Vi mangler 14 600 sykepleiere og helsefagarbeidere i helsetjenesten.

Vi kan ikke gamble med helse

Den danske regjeringen ser på hvor velferdssamfunnet går opp i limingen. Gjør vi ikke det samme i Norge som i Danmark, smuldrer velferdstjenestene opp mellom fingrene på oss. Det er det viktigste fundamentet vi har i velferdssamfunnet. En sterk offentlig helsetjeneste er vi alle avhengig av. LO forteller at også de vil bevare den. Et nødvendig lønnsløft i lavtlønnede kvinneyrker ville også nådd helsefagarbeidere.

Vil LO ha et fagarbeiderløft, men ikke lønnsløft for de som tjener aller minst i forhold til utdanning og kompetanse? Når befolkningen ikke får gode nok helsetjenester i det offentlige, vil de med penger nok kjøpe det. Private tilbud satser på fagfolkene med levelige arbeidsvilkår og bedre lønn. Aleris planlegger nye tilbud i både Tromsø, Bodø og Mo i Rana. Helse Nord gjennomfører nå store helsekutt i en værutsatt region som i dagens struktur har svært lange avstander mellom sykehus og akuttilbud.

Dårligere velferd gir mindre til alle, også til bedriftene i privat sektor. Næringslivet investerer der innbyggerne ønsker å leve og bo. Få vil gamble med liv og helse med for lange avstander til akutt- og fødetilbud. Dette er grunnen til at vi ser på det danske tiltaket som klokt og nødvendig for at norsk helsevesen skal skinne igjen. Vi skulle ønske at flere gjorde det samme.