Det er på tide å tenke nytt rundt helsetjenestene

Det har vært mye debatt rundt eldreomsorgen den siste tiden. Det skyldes blant annet NRK Brennpunkts noe unyanserte dokumentar tidligere i vår, som avdekket skrekkeksempler i norsk omsorgssektor. 

Vi blir stadig eldre, og helsesektoren og medisinen blir mer kompleks og avansert. Alt i alt har vi vært gode på å utsette døden. Vi er alle enige i at kvalitet i tjenestene er viktig. Erna kjemper for det. Det samme gjør Jonas. Men for meg som sykepleierstudent er spørsmålet rundt kvalitet altfor ullent.

Hva er kvalitet

Når politikere snakker om «kvalitet» i omsorgstjenestene, dukker spørsmålet om hva som ligger i begrepet kvalitet opp. Er det snakk om en kvantifiserbar effektivitet, eller er det lov om brukermedvirkning og personsentrert pleie som definerer kvaliteten?

Er kvaliteten på tjenestene betinget av brukerens egne vurderinger og opplevelser? Er forventningene til tjenestene kanskje for høye, blir vi aldri fornøyde, eller burde man leve etter Per Fugellis prinsipp om å ta til takke med «godt nok»?

Et betent tema

I kjølvannet av en ventet eldrebølge, et rigid lovverk og mangel på helsepersonell er det nærliggende å spørre seg om det ikke er på tide å tenke nytt.

Men fordi konkurranseutsetting av omsorgssektoren innebærer et kontinuum av synspunkter som krysser grenser mellom, økonomi, etikk og faglig integritet, blir diskusjonen svært betent. Det skyldes også det faktum at sykepleien tradisjonelt har blitt beskrevet som en altruistisk praksis båret av varme hender og hengiven omsorg.

Det har for lengst skjedd et hamskifte som vi alle må prøve å forstå. Sykepleie er mer enn varme hender. Disse hendene utfører kunnskapsbasert teori i praksis med bredt administrativt ansvar. Det fordrer formell utdanning, faglig kompetanse, refleksjon og innsikt og ferdigheter som ikke kan undervurderes.

Privat versus offentlig 

Spørsmål om privatisering av omsorgstjenestene møter en del motstand. Og jeg er selv i tvil om det er veien å gå. Konkurranse vil imidlertid kunne fungere som en katalysator for forbedring, i den grad det vil gi større forhandlingsrom rundt arbeidsvilkår for tjenesteyterne og således kunne tilby profesjonelle anerkjennelse og kompensasjon for den tjenesten som gis.

Samtidig vekker det noen bekymringer knyttet til etikk og likeverdig tilgang til omsorg. Her er det likevel nødvendig å presisere at tanken om profitt, som bekymrer mange i helsesektoren, ikke er så rent ukjent.

Tilnærmingen til offentlig forvaltning som i dag finner sted, new public management, henter tross alt inspirasjon fra privat sektors ledelsesprinsipper i forsøk på å introdusere mer effektive, målbare og kostnadsbevisste prinsipper i offentlig sektor med vektlegging av resultatmålinger og effektivitet.

Bør kompenseres

Om vi velger å kalle det privat eller offentlig, er vi vel alle offer for en styringsmodell som fokuserer på tid og penger, og der kvalitetsaspektet kanskje snarere dreier seg om effektivitetsvurderinger og økonomiske besparelser enn noe som helst annet?

Jeg ser det likevel slik at ethvert skritt fremover i forsøk på å løse utfordringene i tiden som kommer, fordrer beslutninger som på den ene siden verdsetter samfunnets mest sårbare, men som på den annen siden også verdsetter fagfolkene bak tjenestene.

Nytenkningen må i større grad kunne fjerne seg fra de altruistiske kjerneverdiene av sykepleien som verdsetter uegennytte og barmhjertighet. Sykepleieprofesjonens høye krav til kunnskap og ferdigheter bør kompenseres på lik linje med andre fagdisipliner.