fbpx Jazz og sykepleie er to sider av samme sak Hopp til hovedinnhold

Jazz og sykepleie er to sider av samme sak

Kai Øivind Brenden, andre  nestlleder NSF

Sykepleie er som jazz. Hva kjennetegner jazz? Improvisasjon.

Jazzmusikere sier at jo tryggere du er på det du kan, jo enklere er det å lytte, forstå situasjonen og improvisere. Slik er det for sykepleiere også. «Notearkene», som i prosedyrene, er der, men nye og bedre løsninger skapes i øyeblikket.

I møte med et annet menneske må sykepleiere improvisere. Et menneske i sorg. Et menneske i frykt. Et menneske i dødsangst. Et menneske i krise. Et menneske i smerter. Det finnes ikke en eneste prosedyre, retningslinje eller guide som kan passe til alle pasienter i alle situasjoner.

Mennesker trenger mennesker. Pasienter trenger sykepleiere. Den som har et rent instrumentelt syn på sykepleie, vil undervurdere faget. Det vil også være krevende å forstå hvorfor sykepleie tar tid og trenger tid.

Sykepleiere observerer, vurderer og handler

Sykepleiere observerer pasientens situasjon, tilstand og behov – basert på essensiell kompetanse om menneskers grunnleggende behov og god kjennskap til menneskers reaksjoner i forskjellige situasjoner eller tilstander. Om det er sinne, sorg eller aggresjon, så forstår vi at det er noe bakenfor de ytre reaksjonene. Om det er ødemer, kaldsvette eller forvirring, så forstår vi hva det kan representere.

Sykepleiere vurderer på bakgrunn av observasjonene hva symptomer, reaksjoner og handlinger er et uttrykk for. Dette er basert på god kjennskap til menneskelige reaksjoner, kriseforståelse og bred psykologisk og fysiologisk kompetanse.

Gjennom mellommenneskelig kompetanse evner sykepleiere å kommunisere om pasientens uttrykk og gå dypere inn i menneskets sinn for å avdekke de egentlige behovene. Det handler også om anatomisk, fysiologisk og patofysiologisk kompetanse. De gjør vurderinger av om symptomene er et uttrykk for hjertesvikt, lavt blodsukker eller en mulig nyresvikt. Sykepleiere foretar grundige og avanserte undersøkelser.

Det krever improvisasjon

Sykepleiere iverksetter nødvendige sykepleierfaglige tiltak, basert på sine observasjoner og vurderinger. Noen ganger vurderer sykepleiere at pasientens behov er av en slik art at det er nødvendig å tilkalle annen kompetanse. Det kan være lege, fysioterapeut, klinisk ernæringsfysiolog, prest eller farmasøyt. Det kan være mange andre grupper. Alt etter hva som er pasientens behov. 

Dette krever at sykepleieren også har kjennskap til andre profesjoner og yrkesgruppers kompetanse, og det handler om å ha kompetanse til å lede og evner til å koordinere pasientenes forløp gjennom helsetjenestene. Sykepleiere har denne kompetansen.

Sykepleiefaglige tiltak kan handle om samtaler, koordinering eller bare å være til stede og holde i hånden. Det handler om å iverksette tiltak for å lette respirasjonen, sørge for å stabilisere blodsukkeret eller lindre smertene. En av sykepleieres viktige bidrag handler altså om å håndtere sykdommens uttrykk: symptomer og reaksjoner. Her finnes ingen fasit.

Sykepleiens kunst er å bruke sin kunnskap og erfaring som grunnlag for å gi den beste behandlingen, pleien og omsorgen. Da kreves det evne til improvisasjon.

Vi ser kompleksiteten

Sykepleie er mye mer enn å gjennomføre bestemte prosedyrer. Det er faktisk bare en liten del av handlingskompetansen. Å diskutere ansvars- og oppgavedeling kun ut ifra hvem som kan utføre de tekniske prosedyrene, innebærer at man reduserer pasientens behov til å få gjennomført en prosedyre. Mennesker trenger mer.

De medisinske fremskrittene har gjort at folk lever lenge med sykdommer de før hadde dødd av, og alvorlig skadde reddes. Befolkningen har samtidig blitt betydelig eldre. Det gjør at sykepleiere både på sykehus og i kommuner har pasienter med mer komplekse behandlingsløp. Mange av dem trenger bistand fra helse- og omsorgstjenester i lang tid. Mange vil leve med flere sykdommer og lidelser samtidig. De fleste av disse vil bruke flere typer medikamenter.

Disse pasientene trenger sykepleiere som observerer, forstår, vurderer og iverksetter nødvendige tiltak. Hvem som utfører tiltakene – det må vi naturligvis diskutere. Men la oss ikke i den diskusjonen overse menneskets kompleksitet og behov. Kompleksitet og behov som krever høy kompetanse.

Å møte mennesker krever ulik tilnærming – hver eneste gang, for hvert eneste menneske.

And all that jazz

Sykepleie er improvisasjon. Derfor mener jeg sykepleie er ganske likt kunstformen jazz. De beste innen improvisasjon har en sterk og stabil grunnmur. De har en kunnskap og en trygghet som gjør at de tørr og evner å improvisere. For å improvisere godt kreves svært høy kompetanse. Det perspektivet må vi aldri glemme.

Sykepleie er som jazz.

2 Kommentarer

Innsendte kommentarer kvalitetssikres før publisering. Kvalitetssikringen skjer i vanlig arbeidstid.

Eva

Sykepleier
7 måneder siden

Takk for velskrevet og reflektert innlegg. Du setter ord på mye viktig. Jeg husker fortsatt godt en konsulent som skulle bidra til kvalitetssikring i min kommune tidlig i min splkarriere. Vedkommende sa at vi skulle ha så gode rutiner og prosedyrer at det ikke spilte noen rolle hvem som kom inn til pasienten. Jeg tenkte da og tenker fortsatt at det er en naiv og enkel forståelse av arbeidet vi gjør. Nettopp hvem du er og hvordan du møter dine medmennesker gjør den store forskjellen på hvordan pleien oppleves av den som trenger hjelp.

Ole Kristian Einarsen

Musikkterapeut
7 måneder siden

Som musikkterapeut var dette gledelig lesning, Brenden har skjønt det!

Jeg opplever som musikkterapeut at konsepter fra musikken som blandt annet inntoning, groove, takt, rytme, intonasjon, gi rom, ta rom, støtte, lytte, lede (dirigere), bli ledet, se, være sammen i samspillet, samhandle og oppleve høydepunktsopplevelser er egenskaper som er verdifulle i samhandling mellom mennesker for å skape trygge og gode relasjoner. Gøy å se at Sykepleien og Brenden skriver om dette!

Ledige stillinger

Alle ledige stillinger
Kjøp annonse
Annonse
Annonse