– Vi tenker fremover, alltid et stepp foran kirurgen, sier operasjonssykepleieren

– Mange kan tro at vi bare overrekker instrumenter for kirurgens skyld. Men vi gjør det for pasienten, for at operasjonen skal forløpe så effektivt som mulig, sier Marianne Jungersen. Hun jobber ved gynekologisk avdeling på Ullevål sykehus, og er også nestleder i faggruppen for operasjonssykepleiere i Norsk Sykepleierforbund.

Hun har fartstid fra 1992. Marianne Jungersen kan sitt fag.

– Vi tenker fremover, alltid et stepp foran kirurgen, sier hun.

Alltid i team

Jungersen jobber ved gynekologisk avdeling på Ullevål sykehus. Der er operasjonssykepleierne seksjonert til bestemte fagområder. Det er ikke alle sykehus som har det slik, de fleste rullerer innenfor flere spesialiteter.

Når hun kommer på jobb, får hun planen for dagen og går til operasjonsstuen.

Før pasienten kommer til operasjonsstuen fordeles arbeidsoppgavene ved at en leser pasientens journal, mens den andre sjekker at stuen har alt medisinskteknisk utstyr, at utstyret fungerer og at de har alt som trengs til operasjonen. Deretter utfører den sterilt utøvende operasjonssykepleier kirurgisk hånddesinfeksjon og ifører seg steril frakk og hansker.

Operasjonssykepleierne jobber i team. Minimum to sammen. De bytter på å ha den sterilt utøvende funksjon, altså å være en del av det kirurgiske teamet ved operasjonsbordet, og ha den koordinerende rolle.

Sistnevnte koordinerer operasjonsstuen og har en støttefunksjon til det sterile kirurgiske teamet. Ved større inngrep er de flere. Eventuelt er de flere til stede på ulike tider, som for eksempel i oppstart av et inngrep.

– Leiringen krever kunnskap

Operasjonssykepleierne tar imot pasienten, med informasjon fra journalen. Jungersen forteller at selv om mye er standardisert, må de ta hensyn til individuelle behov. Noen kan være engstelige og trenger mer informasjon, eller de kan ha fysiske plager de må ta hensyn til.

– Pasienten må ligge forsvarlig på operasjonsbordet, ut ifra hvilke inngrep som skal gjøres, og pasientens anatomi, sier hun.

– Leiringen, som vil si hvordan pasienten ligger, er et veldig stort felt som krever mye kunnskap. Pasienten skal ikke påføres skade på hud, muskulatur og nerver på grunn av trykk og overstrekkstrekk.

Å leire pasienten ønsker de derfor å gjøre før pasienten får narkose, hvis det er mulig.

Under operasjoner har operasjonssykepleierne ansvar for steriliteten, de sterile instrumenter og det medisinsktekniske utstyret. De desinfiserer feltet hvor inngrepet gjøres og ser til at hygienen ivaretas.

En operasjon kan vare fra 30 minutter til mange timer. Alt etter hvilket inngrep. Inngrep som varer mer enn to timer øker risiko for trykkskader, så da må leiet av pasienten kontrolleres under operasjonen og eventuelt justeres.

– Vi ser ikke pasienten for vedkommende er tildekket. Av og til må vi bare føle, kjenne og observere: Er musklene avslappet? sier hun.

– Vi kan anatomien og vet når stillingen er riktig.

Felles språk

I et team på to er den ene operasjonssykepleieren sterilt utøvende. Den utfører klinisk håndvask og har steril påkledning. Står i operasjonsfeltet og har ansvar for instrumentene. Gjør observasjoner i feltet, som for eksempel: Blør det mer enn vanlig?

Den andre operasjonssykepleieren koordinerer stuen, og har ikke steril påkledning. Hen dokumenterer hvordan pasienten er lagt i leie og følger med om det trengs mer utstyr i feltet. Ved for eksempel mye blødning trengs flere kompresser.

– Vi kommuniserer med blikket, det er vårt språk, sier Jungersen.

Gode til å improvisere

– Det er spennende å jobbe i team, sier Jungersen.

Operasjonssykepleierne er en del av det kirurgiske teamet på stuen sammen med kirurger, anestesisykepleiere og anestesileger. Alle skal ha tilgang til å gjøre sine observasjoner og arbeidsoppgaver under operasjonen. Samarbeid mellom profesjonene er viktig.

– En del av operasjonssykepleien er å håndtere det uforutsette. Vi er gode til å improvisere, sier hun.

De tilrettelegger utstyr til inngrepet, men har også en plan for hva de må gjøre hvis det oppstår komplikasjoner.

– Vi må alltid tenke «hva kan skje nå», sier hun.

Jungersen kan ha tre operasjoner på dagsplanen, men så kommer det inn en pasient som trenger øyeblikkelig hjelp. Da blir alle planer snudd. Hun liker denne variasjonen, men ser også fordeler ved dagkirurgi hvor perfeksjonen og forbedring av arbeidet blir et mål.

– Maksimal utnyttelse

– Vi forvalter ikke bare ressurser, men også tid. Operasjonene skal gå fort, men ikke altfor fort. Vi skal sørge for at operasjonene sklir, sier hun.

Operasjonssykepleierne er opptatt av at tiden som pasienten ligger i narkose blir et minimum, og at neste pasient som ligger klar til inngrep, ikke må vente lenge.

– Det er maksimal utnyttelse av tiden og til dels også personalet, sier Jungersen med et smil. Vi råder ikke selv over vår arbeidsdag. Må spise matpakken når vi får avløsning og toalettbesøk må gjøres i forkanten for operasjonen. Man kan ikke bare forlate operasjonsstuen.

– Jeg merker ofte heller ikke et behov når det er hektisk. Er så fokusert, sier hun.

Ved mange timers operasjoner kan de få servert sukkerholdig saft. Da stikkes det et sugerør opp under munnbindet og ny energi kan slurpes inn.

Utenlands opphold

Jungersen har jobbet i Palestina for NORWAC, hvor Ullevål sykehus har hatt et samarbeidsprosjekt. Dette prosjektet gikk over flere år med mange besøk til både Jerusalem og Gaza.

Hun var med på å iverksette laparoskopisk teknikk, kikkehullsteknikk­­­ ved gynekologiske operasjoner. Håndtering av de laparoskopiske instrumenter og det tekniske utstyret er ikke lært i en fei, og det var undervisning av operasjonssykepleierne på operasjonsavdelingen på sterilavdelingen, hvor instrumentene vaskes, sjekkes og steriliseres. De underviste også sykepleierne på sengeposten.

– Som operasjonssykepleier kan man jobbe over hele verden og dette prosjektet var en meget spennende tid i min karriere som operasjonssykepleier, sier hun.

En av de første dagene hun var i Palestina ble hun tilskuer til et keisersnitt ved en operasjonsstue. Personen som koordinerte hadde mye å gjøre, og noen leger ventet på å bli kledd på. I kraft av sin kunnskap hjalp hun til med påkledning av frakker og hansker. Sykepleieren i feltet kikket og nikket. Senere så Jungersen at de trengte kompresser. Det lå en pakke i hjørnet, hun blikket med pleieren i felt som fikk kompressene, de telte automatisk kompressene til fem.

– Vi gjør det på samme måte i hele verden. Vi ser på hverandres kroppsspråk og har en fellesforståelse for situasjonen og hvordan den skal løses, sier hun.

– Det var en magisk følelse, sier Jungersen.