Kjære gode og samvittighetsfulle sykepleier, vi trenger deg mer enn noen gang

Jeg håper du vil lese dette før du sier opp jobben din.

Mange har endelig sett alvoret i sykepleiermangelen. Den har vært varslet lenge og kommer på ingen måte brått på noen av oss. Likevel omtales det som – og føles som – en krise. 

Krise stammer fra det greske ordet krisis og det latinske crisis, som kan oversettes med plutselig forandring, avgjørende vending eller skjebnesvanger forstyrrelse. På japansk består ordet krise av to tegn. Det ene betyr fare, og det andre betyr mulighet.

Denne krisen var uunngåelig fordi det må skje en endring. Endringen er nødvendig, og vi må være med på den. Vi må være med på å skape endringen, ikke bare bli med i dragsuget. Da må vi sykepleiere være til stede, delta i diskusjonen og fremme pasientens grunnleggende behov for god sykepleie – så vi ikke mister dette perspektivet når den nye veien skal stakes ut.

Hva er det med oss sykepleiere?

Heldigvis er det flere og flere helsepersonell som i økende grad tør å si fra hvordan arbeidshverdagen oppleves for dem. Eksemplene er mange, og titt og ofte hører vi om sykepleiere som ikke får spist maten sin eller gått på do. 

Og jeg er ikke i tvil om at det stemmer. Jeg skal være den første til å innrømme at jeg har forsaket begge deler for å prioritere pasienter som har hatt behov for min hjelp der og da. 

Likevel kjenner jeg at jeg blir litt forbannet hver gang jeg leser det som et eksempel på hvor travelt sykepleiere har det. Hva er det med oss som ikke klarer å prioritere å få i oss mat og tømme blæren når den er full? Er vi virkelig ikke i stand til å ivareta egne behov bedre enn det her?

Vi må heve stemmen nå

Jeg vet at det er vanskelig å prioritere når man må velge mellom flere viktige oppgaver, men dersom vi skal komme ut av denne krisen med en «mulighet for endring» i stedet for «skjebnesvanger forstyrrelse», må vi heve stemmen nå.

Vi må rydde i hva som er støy og motløshet, og hva som er de viktige verdiene vi skal ta med oss videre i helsevesenet. Og akkurat det mener jeg sykepleiere er spesielt godt egnet til å mene og si noe om. 

På sykepleierstudiet lærer vi om hvor viktig det er å ivareta pasientens grunnleggende behov og hvorfor det betyr så mye å bli sett og hørt. Det kan vi ikke videreføre til pasienten hvis vi ikke har ivaretatt det hos oss selv. 

Ikke rart man forlater yrket

Det er lett å ville gjøre godt når man har det godt. Det er ikke spesielt lett å gjøre godt når man lider.

Ideelt sett skulle alle som ville ha et godt, trygt og velfungerende helsevesen, først og fremst legge til rette for at de som jobbet der, har det godt.

Dessverre ser vi mange eksempler på at dette blir nedprioritert blant mange krav til produktivitet og effektivitet. Det kan virke som om det satses på alt annet enn menneskene som faktisk skal ta seg av pasientene. Da er det kanskje ikke så rart at mange velger å forlate sykepleieryrket. 

Vi trenger din stemme

Men her kommer min bønn til deg. Til deg som er god, samvittighetsfull, oppofrende og dyktig: Vi trenger deg! Faktisk mer nå enn noen gang. Ikke fordi du skal bli ved din lest og lide i stillhet, gå på akkord med deg selv og nedprioritere dine grunnleggende behov. Tvert imot. 

Vi trenger deg og din stemme – for å stake ut veien videre. Vi trenger deg, meg og alle til å stå sammen og si ifra om det som ikke fungerer, melde om feil, mangler og hva vi trenger for å gjøre jobben på en god måte for pasienten – ikke bare få jobben gjort. 

En liten pris å betale

Vi må ta vare på de gode verdiene som vi har i bunn. Ikke bare som sykepleiere, men som mennesker. Jeg tror det er derfor debatten om helsevesenet berører så mange, fordi dette er selve grunnpilaren i det velferdssamfunnet som er bygd opp gjennom generasjoner. Hvis vi ikke tar godt vare på det, kommer det ikke til å vare. 

Den beste forsikringen vi har for frihet og trygghet i et samfunn, er rettferdighet og likhet. Å ha et godt offentlig helsevesen som er tilgjengelig og likt for alle, koster, men det er en liten pris å betale for trygghet og frihet.

Sosiale ulikheter skaper uro fordi det rokker ved rettferdighetsprinsippet i oss – som det bør. Ingen vinner på å risikere mer slik uro. Det fører til et større søkelys på ulikheter mellom mennesker, i stedet for det som bringer oss sammen.

Vi må ta vare på oss selv

Derfor trenger vi deg mer enn noen gang. Du som husker de gode sykepleieverdiene. Du som husker hvordan vi jobbet da vi ennå hadde tid til å snakke med pasienten. Se ham inn i øynene, skape ro og en trygghet om at vi har tid til å ivareta ham.

Hvis vi ikke er der for å sørge for at dette aspektet av helsevesenet videreføres, forsvinner det – akkurat som velferdssamfunnet vårt. Vi må ta vare på det gode. Prioritere det.

Og det begynner med å ta oss tid til å dekke våre egne grunnleggende behov. Da har vi det godt, vi kan gjøre godt, og vi kan sørge for at den gode sykepleien blir med på veien videre.