fbpx – Mor ble lagt i respirator, og jeg satte meg ned og gråt Hopp til hovedinnhold

– Mor ble lagt i respirator, og jeg satte meg ned og gråt

Randi Askjer med sin mor og far 17. mai i 20218
17. MAI 2018: Mor Grethe Askjer, far Hans Askjer og Randi Askjer avbildet 17. mai i 2018. Gretes mor døde av covid-19 i mars 2020, og faren Hans døde brått 8. juli 2020. Foto: Privat

– Noen dager etter at Norge stengte, ble min mor dårlig. Hun ble lagt i respirator og døde en uke senere. Min mor ble den første covid-19-pasienten som døde i Vestfold og Telemark, skriver fylkeslederen.

Dette er et debattinnlegg. Innholdet gir uttrykk for skribentens holdning.

Noen dager etter at Norge stengte, i mars 2020, ble min mor dårlig. Hun som frem til nå hadde vær selvhjulpen og oppegående, ble stadig dårligere, og hun var fortvilet og lurte på hva som var galt.

Jeg snakket med henne på telefonen og kjente at jeg ikke kunne ta ansvar for å vurdere situasjonen på egen hånd. Vi ble jo frarådet å besøke hverandre, så jeg kontaktet legevakt som igjen sendte en ambulanse. De konkluderte med at hun hadde en mageinfeksjon og fant ingen grunn til å legge henne inn på sykehus.

Så der lå hun – alene og syk en fredagskveld i mars. Hun klarte knapt å komme seg på toalettet. Hva skulle jeg gjøre? Jeg ringte hjemmesykepleien som jeg regnet med hadde smittevernutstyr, og spurte om de kunne besøke henne. Det kunne de ikke fordi det var helg og fordi min mor ikke var registrert som bruker. Jeg ba om et par munnbind og smittefrakk så jeg kunne dra dit på egen hånd, men det fikk jeg ikke. Jeg ble frarådet å besøke henne.

Improviserte smittevern

Så der sto jeg – lørdag morgen. Jeg var redd for det nye viruset. Var det covid-19 mor hadde fått? Kunne jeg bli smittet? Hva skulle jeg gjøre?

Etter noe runder med meg selv tenkte jeg at jeg ikke kunne la min egen mor være alene. Selv om det var mange år siden jeg hadde jobbet klinisk, hadde jeg tross alt grunnleggende kunnskap om smittevern. Jeg ville benytte denne kunnskapen.

Det var ikke mulig å kjøpe munnbind, så jeg fant en støvmaske hjemme.

Det var ikke mulig å kjøpe munnbind, så jeg fant en støvmaske hjemme. Så fant jeg frem rent klesskift og hansker som jeg bestemte meg for å ta på meg før jeg gikk inn i leiligheten til min mor. 

Gjennom helgen ble det mange besøk. Jeg satt med maske og hansker med to meters avstand fra sengen hos min mor som ble stadig dårligere. «Hva kan dette være», spurte hun? Det ble mer og mer klart for meg at dette sannsynligvis kunne være covid-19, men hva skulle jeg si?

Min mør døde 31. mars

Mandag fikk jeg koplet på hjemmesykepleien, og da de kom med O2-måleparameter tirsdag morgen var det åpenbart at hun måtte på sykehus. Da sykebilen endelig hentet henne, tok jeg mor i hånda og strøk henne på kinnet, for det kunne være siste gang. Skulle jeg ta farvel og takke henne for alt og fortelle henne hvor mye hun hadde betydd for meg, eller ville det bare gjøre henne mer utrygg?

Jeg ringte min mor samme kveld, og da sa hun: «Randi, nå får jeg hjelp …».

Hun ble da lagt i respirator. Jeg satte meg ned i sofaen og gråt. Jeg var kjempesliten av rollen som privatpraktiserende sykepleier og pårørende. Det var besøksforbud på sykehuset, men jeg trøstet meg med at hun var omgitt av intensivsykepleiere som hadde nødvendig kompetanse og som kunne hjelpe henne. Og de hadde en ledig respirator. Hun fikk all tilgjengelig hjelp.

Jeg fikk ikke tatt mer farvel. Etter en uke i respirator døde hun. Datoen var 31. mars, og hun var den første covid-19-pasienten som døde i Vestfold og Telemark.

Kunnskap om smittevern er livsviktig

Under pandemien har vi sett hvor viktig det er med kunnskap om riktig bruk av smittevernutstyr, smitteveier og riktige smittevernrutiner. Ikke alle virksomheter har hatt gode nok rutiner, noe det har vært jobbet intenst med i denne perioden.

I mange land har smittespredning og død vært langt høyere enn i Norge både når det gjelder pasienter og helsepersonell. Selv om det er mange faktorer som har spilt inn, vet vi også at andelen helsepersonell med lavere kompetanse kan ha virket inn i tillegg til mangel på nødvendig utstyr.

Det er ingen tvil om at helsepersonells kunnskap om smittevern og smittevernsykepleieres arbeid med rutiner utgjør livsnødvendig kompetanse vi trenger for å opprettholde et forsvarlig helsevesen også fremover.

Vi trenger spesialkompetanse

Opplevelsen av å sitte hjemme og vite at det var kapasitet og spesialistkompetanse på sykehuset var en trøst. Vi må fortsette å synliggjøre forskjellen på generell sykepleiekompetanse og ekspertkompetanse som eksempelvis intensivsykepleie er.

Myndighetene har fått øynene opp for behovet for intensivsykepleiere gjennom dette året.

Myndighetene har fått øynene opp for behovet for intensivsykepleiere gjennom dette året, men vi har mange kamper å kjempe for at utdanningskapasiteten økes, at rammevilkårene ved universitetene bedres for å tilpasse behovet og ikke minst at alle de som skal utdannes får tilstrekkelig veiledning i praksis. Og da må praksisveiledere få kompensasjon og rammevilkår for å kunne gi god veiledning og opplæring.

Vi har kjent på etiske dilemmaer

Gjennom pandemien har mange sykepleiere kjent på etiske dilemmaer, og ikke alle har hatt tid og rom til å ta de etiske refleksjonene det har vært behov for. Sykepleiere har beskrevet hvor vanskelig det har vært å overholde retningslinjer, eksempelvis på sykehjem. De har blitt bedt om ikke å gå oftere inn enn hvert 15. minutt til demente og engstelige pasienter som er isolert på grunn av smitte.

Begrensing i bruk av smittevernutstyr har også satt begrensninger for helsepersonell når det gjelder nærhet og tilsyn til pasienter. Ledere har et ansvar for at de – sammen med ansatte – utarbeider retningslinjer, og det er ikke opp til hver ansatt hvordan enhver situasjon skal håndteres.

I henhold til helsepersonelloven § 4 har imidlertid alt helsepersonell ansvar for å gjøre egne vurderinger og melde fra til sin leder dersom man opplever at praksis er faglig eller etisk uforsvarlig. På hver arbeidsplass må det skapes rom for faglig og etisk refleksjon rundt de situasjonene sykepleiere og helsepersonell står ovenfor. Dette bør etterspørres og etterstrebes på enhver arbeidsplass.

Les også:

Ble koronasmittet: – Som sykepleier føltes det som en personlig smekk

Ann Kristin Vanem
KORONASMITTET: Jeg fulgte med på situasjonen ved sykehjemmet ved å lese avisen. Da tenkte jeg mye: Søren at jeg ble syk! Jeg skulle vært der og hjulpet til! Og igjen: Hvorfor ble jeg syk? forteller Ann Kristin Vanem.

Sykepleier Ann Kristin Vanem tok ekstravakter ved Metodisthjemmet i Bergen da sykehjemmet ble rammet av korona og hun selv ble smittet.

Å få koronasmitte inn på sykehjem, er skrekken for ansatte, pasienter og pårørende. Ni måneder med korona har etter hvert gitt mange medieoppslag med hvor fatalt det kan bli når viruset kommer inn dørene.

Metodisthjemmet i Bergen var ett av de første sykehjemmet som ble virkelig hard rammet av koronaviruset. Av sykehjemmets 46 beboere, ble 24 smittet. 18 døde. 27 ansatte ble smittet. Ann Kristin Vanem er en av dem.

Les også: Hun styrer sykehjemmet som har mistet flest i korona

Jobber som lærer

Siden 2006 har Ann Kristin Vanem jobbet som lærer i helse og oppvekst i videregående skole.

– Etter at jeg skiftet beite, har jeg tatt sykepleiervakter ved siden for å holde faget ved like. Det var sånn jeg ble kjent med Metodisthjemmet, forteller Vanem.

De sist fem årene har hun tatt vakter her etter behov og lyst.

– Jeg har vært en såkalt «ringevikar». Jeg kjenner mange av pasientene og de fast ansatte.

Da hun fikk forespørsel om å jobbe ved sykehjemmet i påsken 2020, sa hun ja.

– Jeg visste ikke da, at de fem faste sykepleierne på den avdelingen jeg pleide å ta vakter ved, var i karantene. Jeg visste heller ikke at det var mistanke om at to pasienter kunne ha covid-19, sier Vanem.

Påvist smitte

– Dette var tidlig i pandemien. Vi visste lite, og det var mangel på smittevernutstyr. På Metodisthjemmet fikk helsepersonell som pleiet de to pasientene med mistenkt covid-19, smittevernutstyr. Vi andre gikk rundt uten munnbind og praktiserte normale hygienetiltak, sier hun.

At ikke alle brukte verneutstyr, handlet ifølge Vanem om mangel på utstyr, og å være solidarisk.

– Vi fikk jo beskjed om å spare utstyr for å være sikre på at de som virkelig trengte smittevernutstyr, hadde nok.

På påskeaften ringte legevaktlegen med beskjeden om påvist smitte hos den ene pasienten.

– Jeg gikk rett inn til ledelsen og fortalte nyheten. De opprettet krisestab, og vi skjønte alle at nå var det alvor.

– Å få prøvesvar tok også lengre tid enn det gjør i dag. Vi har lært mye siden utbruddene våren 2020, sier Vanem.

Før hun gikk fra jobben på påskeaften, kikket hun innom pasienten som nå var positiv.

– Dette var en pasient jeg hadde hatt kontakt med i flere år. Jeg tenkte at «jeg skal ikke på jobb igjen før på tirsdag, tenkt om jeg ikke ser deg igjen». Det var trist. Da jeg gikk hjem den dagen, følte jeg at jeg hadde deltatt i «koronakrigen».

– Dette kan jeg jo

De neste dagene ble alle ansatte med symptomer testet, og alle pasienter ble testet.

– Siden jeg ikke hadde symptomer, fikk jeg beskjed om at jeg ikke skulle testes. Jeg gikk på jobb på tirsdag og torsdag, men fredag våknet jeg med feber. 

– Jeg fikk testet meg, og fikk beskjeden om at jeg hadde korona.

– Hva tenkte du da?

– «Klarer jeg ikke å beskytte meg?» «Smittevern kan jeg, jo». Som sykepleier føltes det som en personlig smekk. 

Vanem snakket med lederen på sykehjemmet.

– Hun roet meg ned. Det var da klart at vi var mange smittet, både pasienter og pårørende. Sannsynligvis var viruset over alt på sykehjemmet.

Etter at det ble kjent at sykehjemmet hadde koronasmittet pasienter, brukte de ansatte beskyttelsesutstyr.

– Jeg håper bare jeg ikke smittet noen andre før den tid, sier hun.

Da alle, var testet ble det klart at av sykehjemmets 46 beboere, ble 24 smittet og 18 pasienter døde. 27 ansatte ble smittet.

Ledere som ikke var smittet eller i karantene, opplevde også stort arbeidspress.

– De jobbet 24 timer i døgnet. Den ene lederen flyttet til og med inn på sykehjemmet i en uke, forteller Vanem.

Vond stemning

Sykehjemmet fikk mye oppmerksomhet i pressen.

– Det var vondt å se alt som ble skrevet. «Hva skjedde på dette sykehjemmet?» Det var en vond stemning. Vi er jo glad i pasientene våre, og det å bli mistenkeliggjort for at vi ikke gjør jobben godt nok, føltes veldig tøft – også etter jeg ble sykemeldt. Jeg fulgte med på situasjonen ved sykehjemmet ved å lese avisen. Da tenkte jeg mye: Søren at jeg ble syk! Jeg skulle vært der og hjulpet til! Og igjen: Hvorfor ble jeg syk?

Vanem er glad for at fylkesmannen og Helsetilsynet gikk igjennom rutinen og fant at de ansatte ikke hadde gjort noe galt.

– Vi ville nok gjort ting annerledes i dag. På den tiden visste vi noe, men ikke nok. Heldigvis er mye blitt bedre. Det er heller ikke lenger mangel på utstyr, sier hun

Sykemeldt i tre uker

Vanem selv fikk beskjed om holde seg hjemme og fikk tre ukers sykemelding.

– Jeg hadde feber i 4–5 dager, men var ellers lite plaget. Jeg har heller ikke hatt noen store ettervirkninger. Jeg følte meg sykere sist jeg hadde influensa, sier hun.

Vanem har tatt to antistofftester etter at hun ble symptomfri.

– Fastlegen min mener jeg fremdeles er immun mot korona.

– Tar du fremdeles vakter på sykehjemmet?

– Kontrakten min gikk ut nå ved nyttår. Jeg har valgt å ikke forlenge den, men å ta en pause fra helsevesenet. Jeg har tenkt mye på dette, og kommet til at jeg trenger en pause fra redselen for å smitte andre. Selv om legen min mener jeg er immun, kan jeg potensielt smitte andre. 

– Jeg får se om jeg går tilbake som vikar når vaksinen blir mer tilgjengelig, og flere er vaksinert. Jeg savner pasientkontakt, så jeg ønsker meg tilbake. Yrket vårt er fantastisk givende, sier hun

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.