Rekruttering av sykepleiere blir bare vanskeligere, men det er ikke håpløst

Helsepersonellkommisjonen levner ingen tvil om at vi står overfor formidable utfordringer i helse- og omsorgstjenestene. I årene fremover blir det flere personer som trenger hjelp og pleie, samtidig som det blir færre personer som kan hjelpe og pleie.

Sykepleiere utgjorde i 2021 den største yrkesgruppen i helse- og omsorgstjenestene. Likevel er det allerede mangel på sykepleiere, og det er forventet ytterligere ubalanse mellom tilbud og etterspørsel.

Rekruttering er et samspill

Rekrutteringen til sykepleierprofesjonen er avhengig av forskjellige aktører og samspillet mellom dem. Kort fortalt skal politikerne styre fordeling og finansiering av studieplasser som utdanningsinstitusjonene fyller opp avhengig av studentsøkertall.

Utdanningsinstitusjonene må samarbeide med praksisfeltet om praksisplasser i et utdanningsløp med internasjonale regler for mengden praksisstudier. Arbeidsgiverne må samarbeide med fagforbund for å by på anstendige arbeidsforhold og lønnsvilkår.

Alle disse aktørene kan på hvert sitt vis gjøre det vanskelig å få nok unge håpefulle til å velge sykepleie som sitt arbeidslivs kall.

Akademisering og oppgaveforskyvning

Antallet studieplasser i sykepleie har økt, men sykepleierutdanningene sliter med å fylle auditoriene. Søkertallene har gått ned, og studentene er stadig mindre fornøyde. Frafallet holder seg mellom 15 og 20 prosent, men kan være over det dobbelte hvis man ser på kun mannlige studenter.

Sykepleierutdanningen har blitt modernisert gjennom en økende akademisering. Parallelt har det skjedd en oppgaveforskyvning fra spesialisthelsetjenesten til kommunehelsetjenesten. Antallet sengeplasser på sykehusene har blitt redusert, samtidig som antallet pasienter har gått opp.

Endringene bidrar til at det er vanskelig å få nok praksisplasser til et noe økende antall studenter. Forpliktelsene som følger av EU-direktiver, gjør at en ikke kan ha mindre praksisstudier enn minst halvparten av utdanningens varighet.

Kritikk kan forbedre utdanningen

Sykepleierstudiet har blitt mer krevende, og flere studenter får mindre relevante praksisstudier. Det er ikke rart at misnøyen sprer seg. Da kan det virke utrygt å satse på at studenter skal framsnakke sykepleierutdanningen og profesjonen.

På motsatt side kan en tenke at sykepleiestudentenes kritikk av egen utdanning er nettopp det som kan forbedre utdanningen. Senere, når de er ferdig utdannede sykepleiere, er denne evnen til å rope ut, til å varsle, avgjørende for at helse- og omsorgstjenestene får nødvendig kritikk.

En markedsførers mareritt

Sykepleiere som varsler om uforsvarlig pasienthåndtering og uforsvarlige arbeidsforhold, kan skape uro hos både pasienter, kolleger, arbeidsgivere og de som skal rekruttere til studier og stillinger.

Pasienter kan miste tillit til helse- og omsorgstjenestene, kolleger kan være uenige, og arbeidsgivere kan fortvile og bli frustrert over både varselets innhold og følgene det får. Det kan bli en markedsførers mareritt.

I forbindelse med varsler og elendighetsbeskrivelser fra sykepleiere dukker det også opp motreaksjoner. Flere har uttrykt bekymring for at beskrivelsene av grimme og grusomme hendelser skremmer folk bort fra yrket. Om en skulle velge å rosemale profesjonen, ville nok virkeligheten likevel avsløre seg selv ganske raskt. Kanskje allerede i første praksisperiode.

Mellom barken og brannslukking

Det er en jevn strøm av nyhetssaker om mangel på fagfolk og elendige arbeidsforhold. Utfordringene med å rekruttere helsepersonell er størst i distriktene, men selv i sentrale strøk sliter man med å fylle stillingene. Da er det ikke rart at arbeidsgivere forsøker å lokke med alle midler tilgjengelig for å få en sårt tiltrengt sykepleier til å flytte dit hvor ingen skulle tro noen ville bo eller jobbe.

En alles kamp mot alle i arbeidsmarkedet kan se ut som en god idé for arbeidstakerne, som kanskje vil oppnå attraktive frynsegoder, men nasjonal mangel på generalister og spesialister forsvinner ikke fordi en og annen kommune eller arbeidsgiver presses til å punge ut, på bekostning av andre tilbud.

Derfor er det aldri håpløst

Det er ett faktum som gjør at rekrutteringsarbeidet likevel aldri er håpløst: Det finnes mange som vil hjelpe andre mennesker. Ikke nok med det. Det finnes også mange mennesker som ikke viker unna når ting blir vanskelige. Og det er kanskje disse personene vi må forsøke å rekruttere inn i sykepleierprofesjonen fremover.

Ansvaret for rekrutteringen må utdanningsinstitusjonene og helse- og omsorgstjenestene ta. Først ved å sørge for høy kvalitet i studie- og praksistilbud, deretter ved å tilby forsvarlige arbeidsforhold. Studentene og sykepleiernes ansvar er å si ifra hvor skoen trykker.