Her er tiltakene som beviselig virker for å rekruttere sykepleiere i distriktene

Leder av Nasjonalt senter for distriktsmedisin, Anette Fosse, la torsdag 9. februar frem en kunnskapsoppsummering på frokostmøte i regi av NSF på Sentralen i Oslo.

Tiltak som beviselig virker

Det er Norsk Sykepleierforbund som har bestilt kunnskapsoppsummeringen «Rekruttere og beholde sykepleiere i distriktskommuner». Den er signert Anette Fosse og Birgit Abelsen.

– Oppdraget var å lage en kortfattet og praktisk rapport om hvilke tiltak som beviselig virker for å rekruttere og beholde sykepleiere ute i distriktene, sier Fosse.

– NSF ønsket en form som er lett leselig og forståelig for dem som jobber ute i tjenesten. Meningen er at den skal være nyttig for kommune, utdanningsinstitusjoner og departementer i arbeidet med å rekruttere sykepleiere, legger Fosse til.

– Lite forskning på effekt

Sykepleien og andre medier har skrevet mange saker om kommuner som innfører forskjellige ordninger og tilbud for å lokke til seg sykepleiere. Den viktigste delen av bestillingen fra NSF var å identifisere tiltak som virker.

– Det er forsket mye på tiltak, men lite på effekten av tiltakene som settes inn. Det betyr at i kunnskapsoppsummeringen er det kun tatt med funn fra forskning som har forsket på effekten av tiltak. Det er altså en samling med tiltak som vi vet virker, sier Fosse.

Tiltak med effekt

– Vi har delt tiltakene inn i to grupper: Tiltak for utdanningen og tiltak for helsetjenesten, sier Fosse.

Tiltak som virker i utdanningssektoren:

• Rekruttering fra distrikt: Internasjonal forskning viser at seleksjon av studenter med oppvekst i distrikt er assosiert med økt rekruttering til arbeid i distrikt.
• Desentraliserte og fleksible sykepleierutdanninger: Fiinnes i mange ulike former, men felles er at hoveddelen av utdanningen er lagt til mindre byer eller distriktsområder, enten som heltidsstudium eller som fleksibelt studium, f.eks. samlingsbasert, med mye lokalbasert praksis. De kan også være kombinert med ulike kvoteringsordninger for studenter fra distriktet.
• Utplassering i distrikt og praksisnær læring: En eller flere praksisperioder i distriktspraksis kan motivere til å velge arbeid i distrikt dersom erfaringen er god.
• Distriktsrelevant læringsinnhold: Det å gi sykepleierstudentene innsikt og kompetanse til å møte utfordringene i distrikt kan medvirke til at flere velger arbeid i distrikt.
• Overgang-til-praksis-ordninger: Ordninger der nyutdannede sykepleiere i sin første jobb følges opp av mentorer (erfarne sykepleiere med veiledningskompetanse), ofte også med et relevant faglig program, f.eks. om kliniske og andre utfordringer som sykepleiere kan møte i distrikt.

Tiltak som virker i den kommunale helsetjenesten i distriktene:

• Økonomiske insentiver: Omfatter blant annet lønn, oppstartsbonus, ekstra ferie, dekning av utgifter til pendling.
• Arbeidstid: Mulighet for heltidsjobb og tilpasset turnus.
• Videreutdanning og arbeidsdeling: Legge til rette for distriktsrelevant kompetansebygging og riktig bruk av sykepleierkompetansen i samarbeidet med andre faggrupper.
• Kvalitet i tjenesten, anerkjennelse, arbeidsmiljø: Sikre infrastruktur, ressurser og bemanning for å kunne yte gode helsetjenester, nettverksbygging og kompetanse.
• Tilrettelegge for familie og sosialt liv: Arbeid og utdanningsmuligheter for familiemedlemmer.

– Må anerkjenne kompleksiteten

Anette Fosse presiserer at ingen tiltak virker alene. For å ha best mulig effekt, må flere tiltak settes inn samtidig.

– Det er ikke noe nytt i det vi presenterer her, men forhåpentligvis kan rapporten være nyttig som et verktøy for å jobbe målrettet med å rekruttere og beholde sykepleiere i Distrikts-Norge, sier hun.

– Hvordan håper du rapporten blir tatt imot?

– Jeg håper alle vil finne noe de kan bruke. Jeg ønsker også at politikere og byråkrater tar til seg alvoret i hvor viktig samarbeid mellom de forskjellige departementene, direktoratene, kommunene og utdanningsinstitusjonene er for å få dette til, sier Fosse.

Ingen «quick fix»

Hun håper også rapporten vil støtte opp om tiltak som kommuner allerede har innført, og være en hjelp til å videreføre og videreutvikle tiltakene.

Hun mener rapporten er nyttig for ledere i helsetjenesten å lene seg på når de skal argumentere overfor politikere.

– Dette er ingen «quick fix». Hadde det vært det, ville det vært en sensasjon!

– For å lykkes må rekrutteringsarbeid inn i årshjulet. Kommunene må planlegge hva de trenger av kompetanse og sørge for at ansatte får utvikle seg faglig. Klarer man det er mye gjort. Dette er noe som må jobbes med kontinuerlig, og det må settes av tid til det, sier hun.

– Koster mer å la det skure og gå

Helsepersonellkommisjonen la nylig frem sin rapport. Der ble det blant annet sagt at å utdanne nok hender og hoder for løse dagens og fremtidens mangel på helsepersonell er et urealistisk mål.  

– Hvordan mener du at Helsepersonellkommisjonen påvirker tiltakene i rapporten?

– Jeg tenker tiltakene i vår rapport er i tråd med kommisjonens konklusjon. Det blir enda viktigere å se på organisering, planlegging, oppgavefordeling og at den helsefaglige kompetansen som finnes brukes til de riktige oppgavene, sier Anette Fosse.

Hun mener tiltakene som listes opp ikke nødvendigvis betyr flere hoder og hender totalt sett, men riktigere fordeling og kompetanse. Dette krever systematisk, langsiktig, helhetlig planlegging lokalt og nasjonalt.

– Jeg skjønner at enkelte kan bli oppgitte. Vi kan selvfølgelig fortsette og la det skure og gå. Eller vi kan jobbe systematisk. Det fordrer at alle nivåer fra kommune og opp til alle involverte departement må samarbeide og ta ansvar. Utfordringene er for store til at en kommune alene kan løse sitt kompetansebehov.