fbpx Vi må fremsnakke sykepleieryrket samtidig som vi fremmer rettigheter og lønnskrav Hopp til hovedinnhold

Vi må fremsnakke sykepleieryrket samtidig som vi fremmer rettigheter og lønnskrav

Hvordan finner vi den riktige balansen mellom elendighetsbeskrivelsene og det viktige arbeidet vårt? spør Rigmor Wold Hegertun.

Jeg satt og snakket med noen unge mennesker om valg av utdanning og yrke. Som tidligere lektor på sykepleierutdanningen var det naturlig å spørre om de kunne tenke seg å studere sykepleie. «Nei», kom det kontant. Det kunne de ikke tenke seg, og de begrunnet det godt.

De siste ukers beskrivelser i mediene om eldreomsorg er sterkt bedrøvelige, og det berører oss alle. Pasienters og pårørendes fortellinger er troverdige. Det samme er fortellingen om sykepleierens og helsearbeiderens hverdag. Og man kan spørre hvordan vi har havnet i denne situasjonen.

Å møte studenter har vært en sann glede

I min lange yrkeskarriere har jeg vært med på å utdanne mange sykepleiere. Jeg har sett hvordan usikre studenter i møte med fag og praksis har fått kunnskaper og erfaringer. De har gjennom refleksjon og veiledning utviklet kompetansen sin.

Det har vært en sann glede å møte studenter i undervisning, samtaler og refleksjoner etter endt praksisstudier. Jeg har sett deres faglige engasjement og alt de har lært av sykepleiefaglige oppgaver, medisinsk-teknisk utstyr, behandling og pleie. Jeg har ikke minst erfart hvordan de har blitt utfordret moralsk, sett hva som står på spill for den enkelte pasient, og hvor viktig det har vært å ivareta pasientens integritet og verdighet. De står stolte og klare med sine vitnemål for å bli gode yrkesutøvere og ta ansvar i helse- og omsorgtjenesten.

Mange spørsmål

Så hva skjer videre? Hvordan blir de ivaretatt, og hvordan blir faget vårt utøvd i møte med systemer der ute? Klarer vi å få godt nok frem i den offentlige debatten hva faget vårt er, og hva kompetansen vår består i? Drukner det litt i metaforen om flere varme hender? Hvordan får man benyttet sin fagkompetanse, hvordan prioriteres oppgaver, og hva må, bør og kan vi gjøre? Er rammene vi jobber under, unødvendig byråkratiske? Mangler utdanningen organisatorisk kompetanse som gjør at vi ikke finner «vår plass»?

I det store bildet finnes det gode fagfolk og gode praksiser. Vi hører at pasienter og pårørende møter dyktighet og blir ivaretatt. Som faggruppe får vi mye god omtale.

Jeg frykter en uheldig virkning på rekrutteringen

Så hvordan skal vi finne den riktige balansen mellom elendighetsbeskrivelsen, som er absolutt berettiget, og det viktige arbeidet vårt? Hvordan får vi frem yrkesstoltheten og bevisstheten om vårt viktige bidrag? Kan de gjentatte beskrivelsene av dårlige arbeidsforhold og dårlig lønn skremme unge mennesker fra å velge sykepleierutdanningen?

Foreløpig har vi god søkning, men på sikt frykter jeg en uheldig virkning på rekrutteringen. Andre utdanninger, for eksempel lærerutdanningen, sliter allerede med å fylle opp studieplasser. Der har det i årevis vært lønnskamper og nedsnakking av yrket.

De kommende årene vil det være store utfordringer i helse- og omsorgstjenesten. Vi som kjenner faget vårt, vet hvor viktig det er, hvor mange muligheter det gir og for en forskjell det gjør, må være bevisst på å fremsnakke yrket vårt, parallelt med at vi fremmer våre rettigheter og lønnskrav.

1 Kommentarer

Innsendte kommentarer kvalitetssikres før publisering. Kvalitetssikringen skjer i vanlig arbeidstid.

Unni

Intensivsykepleier
1 year 3 months siden

Som intensivsykepleier blir jeg i blant møtt med en form for beundring. "At du orker, jeg kunne aldri gjort den jobben du/dere gjør". Mange har møtt en som meg i sine kanskje minst gode stunder. Noen de er glad i er svært alvorlig syk eller skadet. Kanskje dem selv. Og å være der da, være den som faktisk står i det, er helt nydelig. Å ha den kunnskapen man har gir selvtillit. Men måten man blir ivaretatt som arbeidstaker er langt unna det man ønsker for sine egne håpefulle. Eller, forstår man etterhvert, seg selv. Som intensivsykepleier på intensivavdeling har man en steintøff turnus, som beviselig er svært helseskadelig. Man har minst 4,5 års høyere utdanning, nå har de fleste som kommer ut master og 5 års utdanning. I tillegg har man erfaring som sykepleier før man spesialiserer seg. Kompensasjonen man får for å jobbe natt er helt latterlig lav. Selv om man vet at det er svært helseskadelig. I tillegg er det problemer man står i med et evig renn av nye som skal utdannes og læres opp, både sykepleiere og leger. Vaktleger som ikke har nok erfaring til å ha ansvar for så syke pasienter, og lener seg hardt på erfarne sykepleiere i avdelingen. Og signaler fra høyeste hold om at herfra skal det bare bli verre. Nei, kan ikke fremsnakke dette. Lurer på om Kjerkol og co vet at travelheten som er på landets intensiv- og operasjonsavdelinger gjør at man ikke sjeldent ikke har tid til å vurdere og forberede potensielle donorer. Slikt koster faktisk liv, all den tid folk dør i donorkø. Jeg skal ta vare på mine, men jeg ofrer ikke mer for en tjeneste jeg ikke kan fronte uten å være flau. Og det unner jeg heller ingen andre.

Ledige stillinger

Alle ledige stillinger
Kjøp annonse
Annonse
Annonse