Vi må fremsnakke sykepleieryrket samtidig som vi fremmer rettigheter og lønnskrav

Jeg satt og snakket med noen unge mennesker om valg av utdanning og yrke. Som tidligere lektor på sykepleierutdanningen var det naturlig å spørre om de kunne tenke seg å studere sykepleie. «Nei», kom det kontant. Det kunne de ikke tenke seg, og de begrunnet det godt.

De siste ukers beskrivelser i mediene om eldreomsorg er sterkt bedrøvelige, og det berører oss alle. Pasienters og pårørendes fortellinger er troverdige. Det samme er fortellingen om sykepleierens og helsearbeiderens hverdag. Og man kan spørre hvordan vi har havnet i denne situasjonen.

Å møte studenter har vært en sann glede

I min lange yrkeskarriere har jeg vært med på å utdanne mange sykepleiere. Jeg har sett hvordan usikre studenter i møte med fag og praksis har fått kunnskaper og erfaringer. De har gjennom refleksjon og veiledning utviklet kompetansen sin.

Det har vært en sann glede å møte studenter i undervisning, samtaler og refleksjoner etter endt praksisstudier. Jeg har sett deres faglige engasjement og alt de har lært av sykepleiefaglige oppgaver, medisinsk-teknisk utstyr, behandling og pleie. Jeg har ikke minst erfart hvordan de har blitt utfordret moralsk, sett hva som står på spill for den enkelte pasient, og hvor viktig det har vært å ivareta pasientens integritet og verdighet. De står stolte og klare med sine vitnemål for å bli gode yrkesutøvere og ta ansvar i helse- og omsorgtjenesten.

Mange spørsmål

Så hva skjer videre? Hvordan blir de ivaretatt, og hvordan blir faget vårt utøvd i møte med systemer der ute? Klarer vi å få godt nok frem i den offentlige debatten hva faget vårt er, og hva kompetansen vår består i? Drukner det litt i metaforen om flere varme hender? Hvordan får man benyttet sin fagkompetanse, hvordan prioriteres oppgaver, og hva må, bør og kan vi gjøre? Er rammene vi jobber under, unødvendig byråkratiske? Mangler utdanningen organisatorisk kompetanse som gjør at vi ikke finner «vår plass»?

I det store bildet finnes det gode fagfolk og gode praksiser. Vi hører at pasienter og pårørende møter dyktighet og blir ivaretatt. Som faggruppe får vi mye god omtale.

Jeg frykter en uheldig virkning på rekrutteringen

Så hvordan skal vi finne den riktige balansen mellom elendighetsbeskrivelsen, som er absolutt berettiget, og det viktige arbeidet vårt? Hvordan får vi frem yrkesstoltheten og bevisstheten om vårt viktige bidrag? Kan de gjentatte beskrivelsene av dårlige arbeidsforhold og dårlig lønn skremme unge mennesker fra å velge sykepleierutdanningen?

Foreløpig har vi god søkning, men på sikt frykter jeg en uheldig virkning på rekrutteringen. Andre utdanninger, for eksempel lærerutdanningen, sliter allerede med å fylle opp studieplasser. Der har det i årevis vært lønnskamper og nedsnakking av yrket.

De kommende årene vil det være store utfordringer i helse- og omsorgstjenesten. Vi som kjenner faget vårt, vet hvor viktig det er, hvor mange muligheter det gir og for en forskjell det gjør, må være bevisst på å fremsnakke yrket vårt, parallelt med at vi fremmer våre rettigheter og lønnskrav.