– Det er en varslet katastrofe, så gjør noe!

Det sies at vi har verdens beste helsevesen. Det er lett å være enig i det, men det finnes også store systemfeil som kanskje ikke ses så lett med det blotte øyet, om man ikke sitter på innsiden og kan fortelle om det.

Sykepleier Hedda Wisløff hadde en «rant» på Instagram tidligere i sommer, og jeg er hjertens enig med henne.

For hvorfor velger så mange sykepleiere å si opp for å være sikret sommerferie? Hvorfor vurderer så mange som sju av ti å slutte? Og hvor mange flere må bli sykemeldt av utbrenthet før ledelsen og våre politikere skjønner tegninga?

Det handler om arbeidsoppgaver

Et punkt jeg selv har lagt merke til over tid, er arbeidsoppgaver sykepleiere blir satt til å gjøre, men som de burde sluppet. Andre journalister har også sett dette.

– Arbeidsgiverne er nødt til å tenke litt annerledes for å beholde flere i stillingene. Det handler om ledelse og trivsel, men ikke minst om arbeidsoppgaver. Sykepleierne må kunne konsentrere seg om å være nær pasientene. Så må det bygges et stort nok lag til å ta seg av logistikk, renhold og oppgaver som kan løses av andre faggrupper, skrev en kollega i en Amedia-avis for få uker siden.

Innertier!

Og for å få helseministeren til kanskje å lytte til meg nå, tar jeg en Petter Northug som den han tok mot svenskekongen for noen år siden:

INGVILD KJERKOL: CAN YOU HEAR ME NOW?

Det er for høy arbeidsbelastning

For nå skal jeg fortelle litt om hvorfor dette er så ekstremt viktig. Særlig innen faget kreftbehandling. Og det er noe jeg, i all beskjedenhet, vet litt om etter å ha vært gjennom 31 strålebehandlinger og 12 cellegiftkurer i løpet av halvannet år, fordelt på sykehusene Radiumhospitalet, Kalnes sykehus og Kreftsenteret på Ullevål sykehus.

Jeg har under flere opphold på nevnte sykehus observert hvordan tingenes tilstand er, og den største overraskelsen er denne: Hvorfor er de aller fleste kreftsykepleiere så unge? Og da kommer naturligvis oppfølgingsspørsmålet: Hvorfor er det så mange som ikke orker å stå i jobben lenger enn noen få år?

Det korte svaret er: Altfor høy arbeidsbelastning. Noe også Norsk Sykepleierforbund og Sykepleien har satt fingeren på i en rekke artikler.

Ingen verdens ting skjer

Mitt ankepunkt oppe i alt dette, og hva som gjør at jeg er forbannet på våre politikere, er at ingen verdens ting skjer. Sykepleiermangelen er en varslet katastrofe. Alle alarmer og sirener har for lengst gått, men i regjeringsbygningene må de sitte med store øreklokker, for det later ikke til at de hører noe som helst.

For å bruke meg selv som eksempel på tingenes tilstand: Når man ikke bare får én, men to alvorlige kreftdiagnoser på kort tid, skjer det mye i hodet. Såpass mye at det skal svært lite til før man bukker under.

Min redning, som jeg skrev om i min forrige kronikk «Når alt er som mest ræva, kommer hun på sin hvite hest og redder meg», var et fantastisk knippe kreftsykepleiere som tok seg tid til å prate, støtte, trøste og vise en omsorg jeg ikke har opplevd maken til.

Ofte var det kun et kvarters samtale på rommet fra spesielt en av kreftsykepleierne som skulle til, så fikk jeg hodet over vannet igjen.

Vi mister livsforlengende samtaler

Det jeg dessverre også har registrert, er at disse svært viktige samtalene nå kan gå på bekostning av andre oppgaver som må utføres og som ikke har noe med utdanningen deres å gjøre. Så svar meg derfor på disse spørsmålene, Kjerkol:

– Hvorfor må kreftsykepleiere gå ned i kjelleren på sykehuset for å hente senger, når det finnes portører?

– Hvorfor må kreftsykepleiere vaske ut rom og senger, når det finnes renholdsarbeidere?

– Hvorfor står det en kreftsykepleier og steker egg og bacon til meg når det finnes kjøkkenpersonale?

Disse tre eksemplene kan bety at kreftpasienter mister en livsforlengende samtale den dagen, fordi kreftsykepleieren var opptatt med helt andre ting. Og det var vel ikke meningen, var det vel?

Og ikke bare lemp all skyld på sykehusledelsen. De tar ordre og signaler fra ditt departement. Og sist jeg sjekket var det politikerne som bevilget midler til sykehusene.

Kreftsykepleierne er viktige

Det må samtidig nevnes at jeg personlig er svært fornøyd med mitt møte med helsevesenet og min behandling. Men det skyldes ikke helsevesenet som system, men kreftsykepleierne som løper beina av seg. Dette skrev jeg også om i min forrige kronikk.

Til slutt vil jeg nevne at til høsten starter et nytt kull på universitetet med sykepleiere som skal ta videreutdanning og kanskje en mastergrad innen kreftsykepleie. Dit er jeg invitert for å holde et kort foredrag om meg selv og min situasjon. En oppgave jeg både gleder – og gruer – meg til.

Gleder; fordi det å bli kreftsykepleier krever både dedikasjon og et brennende ønske om å hjelpe mennesker som trolig har fått den verste diagnose de kan forestille seg. Å kunne fortelle disse nye studentene om hvor fantastisk jobb de vil gjøre i fremtiden og hvor mye de kommer til å bety for alvorlig syke pasienter.

Vi mangler 7000 sykepleiere

Jeg gruer meg til å holde foredraget for hva skal jeg si når de noen ganger må forsake en viktig samtale, fordi de måtte løpe i kjelleren for å hente en seng? Eller hva skal jeg si til noen som tar en mastergrad innen kreftsykepleie, men som må vaske både rom og toalett, og at de ikke kommer til å holde ut mer enn 4–6 år før de bukker under?

Hva mener du jeg skal fortelle dem, Kjerkol? Dere var flinke til å kritisere Bent Høye når Arbeiderpartiet satt i opposisjon. Nå er dere i regjering med deg, Kjerkol, som helseminister, og dere mangler fremdeles rundt 7000 sykepleiere.

Gjør noe!