Jeg ble overfalt og slått på jobb, men fikk liten støtte
Hvor stort søkelys har samfunnet på risikoen vi som helsepersonell utsetter oss for ved å bare gå på kveldsvakt en vanlig onsdag?
Som helsepersonell blir vi stadig utsatt for trusler, vold og trakassering i jobben. Dessverre er det en gjennomgående kultur om at det må vi bare tåle.
Kraftig hjernerystelse og brukket finger
Jeg ble høsten 2021 utsatt for en ganske alvorlig voldshendelse som involverte en beboer på mitt arbeidssted. Jeg jobbet i psykiatrien og burde sikkert forstått risikoen ved det i større grad, men jeg er altså skremt for livet. Jeg ble slått igjen og igjen i hodet av en stor, kraftig mann i psykose. Jeg fikk en kraftig hjernerystelse og brakk en finger i forsøk på å forsvare hodet mitt.
I ettertid har jeg slitt med vonde og påtrengende minner, redsel for å oppleve det samme og frykt for å møte på mannen igjen. Jeg har fått et ødelagt arbeidsliv og sosialt liv på grunn av en kronisk migrenetilstand etter slagene mot hodet.
Ambivalente følelser
Etter denne voldshendelsen har jeg opplevd relativt liten støtte. Jeg har opplevd en ledelse på arbeidsplassen som var mest opptatt av å dysse ned det som hadde skjedd, og som selv tok svært lite ansvar. Jeg møtte holdninger fra kolleger om at ivaretakelsen av beboer var førsteprioritet: «Han er syk», og det var vondt å se ham bli fraktet bort av politi og ambulanse».
Mine behov og følelser har fått lite eller ingen oppmerksomhet. Det skaper en enorm ambivalens hos meg. Jeg føler skam og skyld for at jeg synes opplevelsen min var opprivende, og jeg føler at jeg egentlig «må» synes synd på dette mennesket, som var for syk til å forstå hva han har gjort.
Hvordan møtes vi som blir utsatt for ødeleggende hendelser?
Jeg står også i en daglig kamp for å fremme mine rettigheter overfor Nav og forsikringsselskapet. Ikke bare relatert til alt jeg har tapt økonomisk, men også knyttet til et ødelagt arbeidsliv. Jeg er en sykepleier som ikke lenger greier å være sykepleier, og som til tider ikke greier å bare være Line heller.
Jeg vet det finnes mange historier som min der ute. Jeg skjønner at min opplevelse ikke er unik. Men hvor stort søkelys har samfunnet på den risikoen vi som helsepersonell utsetter oss for ved å bare gå på kveldsvakt en vanlig onsdag? Og hvordan møtes vi når en helt vanlig onsdag endrer livet vårt for alltid, fordi vi blir utsatt for totalt ødeleggende hendelser?
Spiller på dårlig samvittighet
Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har opplevd ledere som spiller på en allerede dårlig samvittighet når man blir syk. Beskjeden er: Tenk på hvor mye dette går utover de andre.
Du vet godt selv at når du melder deg syk, blir du mest sannsynlig ikke erstattet den dagen, og at du gjør kollegenes arbeidsdag nesten uholdbar. Det siste du trenger, er en leder som konfronterer deg med dette også, for det sitter langt inne å kaste inn håndkleet i utgangspunktet.
Jeg elsket jobben min
I stedet burde det vært snakket om tilrettelegging, så man kanskje kan være noe på jobb. Det blir lovet både det ene og det andre, men når hverdagen kommer, er den reelle tilretteleggingen liten for veldig mange. I stedet pushes vi ut i oppgaver som vi egentlig skal ha fritak fra.
Jeg elsket jobben min. Jeg elsker å jobbe for og med mennesker som trenger min kunnskap og omsorg, men på grunn av egne behov kan jeg ikke jobbe så mye som mange av oss må gjøre. Det er veldig vondt og vanskelig.
Relatert
Vold mot ansatte på Dikemark: – Det er gjerne den tiden frem til utageringen som er verst
På regional sikkerhetsavdeling på Dikemark hadde de 89 tilfeller av vold, trusler eller utagerende atferd i 2021. For å gjøre det trygt på arbeidsplassen, trener personalet ofte på scenariotrening. Metodene de bruker er medisinsk simulering (SIM) og opplæringsprogrammet MAP.
– Ofte hører man at ting kommer som «lyn fra klar himmel»: De gjør ikke det. Man har bare ikke kartlagt forvarslene, forteller vernepleier David Daae Meyer.
Ansatte på institusjon mest utsatt for vold
3 av 10 rapporterer å ha blitt utsatt for vold og trusler det siste året.
Mann dømt til tvungent psykisk helsevern for knivdrap og vold mot sykepleier
En 57 år gammel mann er dømt til tvungent psykisk helsevern for drapet på Sti
Vil øke sikkerheten for sykepleiere på akuttmottak
Helsedirektoratet vil at sikkerheten for helsepersonell på akuttmottak skal ø
– Vold i jobben gjør noe med oss som sykepleiere
Vold og trusler på jobb har ført til økt oppmerksomhet på sikkerheten til syk
Ansatte oppgir at forsømmelser, vold og overgrep er utbredt på norske sykehjem
60 prosent av 3693 pleieansatte på 100 norske sykehjem oppgir at de minst én
Ansatte på institusjon mest utsatt for vold
3 av 10 rapporterer å ha blitt utsatt for vold og trusler det siste året.
Mest lest
11 Kommentarer
Kjell E Thorkildsen
,Dette skjer nesten daglig i helseNoreg. Dessverre ser me at statistikkane er viktigare enn deg, og hensynet til pasienten er viktigare enn alt anna. Eller måtte ein vel ha gjort noko med rammer og bemanning, men mantraet no er at alle skal ‘heim og vanlege og normaliserte’ og eg veit ikkje kva.
Sanninga bryr ingen seg om; for meg er dette at nokon er for sjuke til å bu under open omsorg i busenter/-fellesskap. Det trengst noko mellom open omsorg og sjukehus. Men me er visst redde for langtidsbehandling? Og kor i all verda vart det av habilisering og rehabilitering?
Astri
,Enig.. det er min erfaring også. Jobber flere år i bolig og de beboerne var inn og ut fra sikkerhetspsykiatrien. Høy voldsrisiko blant brukerne og lite bemanning. Mennesker som er for syke til å bo i egen bolig. Har opplevd å bli truet og opplevd vold (ukentlig). Ofte alene på jobb, alene inne i boligen til mennesker med paranoid psykose og mye rus. Ofte gikk det bra, andre ganger ikke. Vi som jobber med disse (sårbare) menneskene bør bli tatt godt vare på hvis vi skal orke å stå i jobben eller ikke bli syke selv av belastningene
Astri
,Enig.. det er min erfaring også. Jobber flere år i bolig og de beboerne var inn og ut fra sikkerhetspsykiatrien. Høy voldsrisiko blant brukerne og lite bemanning. Mennesker som er for syke til å bo i egen bolig. Har opplevd å bli truet og opplevd vold (ukentlig). Ofte alene på jobb, alene inne i boligen til mennesker med paranoid psykose og mye rus. Ofte gikk det bra, andre ganger ikke. Vi som jobber med disse (sårbare) menneskene bør bli tatt godt vare på hvis vi skal orke å stå i jobben eller ikke bli syke selv av belastningene
Hadje Pettersen
,Enig. Det finnes alt for mange som trenger å være lengre en 1 måned i behandling. Vi må ha langtidsposter i hvert distrikt til å ivareta spesielt de med psykosesårbarhet ! Mann kan lure på hvor lurt det er med disse miniinstitusjoner på 14 eller flere personer av kommunene. Jeg minner fra min tid på en ettervernspoliklinikk i Nord Belgia boliger med maks 5 stykker som klarte seg godt takk til den gode rehabiliteringsarbeid som ble gjort i forkant. Der var det ikke noe personal om natten men "morsposter" som tok imot telefon om noen var skremt av noge, beboeren fikk støtte av nattevakt til å sette i gang sine mestringsstrategier oppbygget på denne morspost. Altså: lengre forarbeid. Klart det koster, men det nytter! Om regjeringen hadde skjønt dette og økonomisk støttet....
Wioletta
,Dette skjer ofte på sykehjem. Pasienter slår ansatte, sparker og spytter på oss. En gang da jeg var på opplæring ble jeg slått i nesen så ille at jeg blødde i en time. Men jeg fikk ikke noe empati av ledelsen. De trodde at det var morsomt. Jeg gikk aldri tilbake ditt. Men jeg hadde ofte mareritt etter hendelsen og i dag er jeg fortsatt redd for å gå forbi denne bygningen.
Camilla
,Takk for at du deler dette. Det er hårreisende at en skal bli møtt lite forståelsesfullt til noe sånt. Som sykepleier skal vi være pasientens advokat, men må vi alltid også være vår egen? Får ansatte i andre deler av arbeidslivet tilbakemeldinger av typen " stakkars den som angrep deg her på kontoret i bedriften vår, du burde passet bedre på...det var leit at den gikk til angrep på deg"... tror ikke egentlig at det er så normalt andre steder, hvorfor skal det være det for sykepleiere på jobb? Håper du får støtte nå og finner tilbake til jobb som sykepleier igjen. Camilla
Ann Kristin Borge
,Det er fryktelig å høre du blir møtt på denne måten etter en slik hendelse som aldri skulle ha skjedd!! Der handler desverre igjen ofte om manglende kompetanse og nok bemanning. I min jobb ser jeg at vi godtar så altfor mye ,grensen for hva vi " godtar" flyttes. Og ledere som ser bort. Det er ikke greit !! Ser frem til at slike daglige hendelser kommer frem i offentligheten.
Karin Hartvigsen
,Pasient demokratiske perspektiver er nødvendige for å medvirke til at unge mennesker under opphold på
tilsvarende instanser innen psykiatrisk behandling, kan ivaretas som det de er. Psykisk syke. Egen erfaring er at pasientdemijrati tror jeg det var, medvirket til at ledelsen gav meg sparken på dagen.
Stein Solvang
,I mitt arbeid som avdelingsleder og som sykepleier1 i et sykehjem var problemstillingen kjent. Vi definerte vårt første mål å ivareta personalets sikkerhet. Mål nummer to var å ivareta medpasientenes sikkerhet. Mål nummer tre var å ivareta risikopasientens sikkerhet og behandling. Som leder satte jeg målene i prioritert rekkefølge og fikk bevilget midler til gjennomføring av tiltak utfra faglige argumenter.
Dersom en avdeling for pasienter med risikoadferd ikke har en ledelse som støtter de ansatte med faglighet og tiltak går det ut over hele miljøet i avdelingen. Det verste med slik unnfallenhet er at arbeidet blir farlig, medpasienter blir sykere og kan bli skadet,- og det åpner for unødig og ulovlig bruk av tvang. Til deg som ble skadet i ditt arbeid. Dette burde ikke ha skjedd. I ettertid burde du ha fått bearbeidet episoden. Du burde fått faglig hjelp i tide. Du burde hatt en leder og en arbeidsgiver som støttet deg etter at skaden var skjedd. Du burde fått hjelp til å kunne praktisere yrket igjen eller en mulighet til en kompensasjon. En erstatning for yrkesskade kan aldri erstatte uhelse. Derfor er leders arbeid tilsvarende viktig.
Kirsten J. Nilsen
,Jeg må bare si at det er leit å lese at du ikke ble ivaretatt av din arbeidsgiver og dine kollegaer. Du ble sviktet, og at pasienten var i psykose forklarer det som skjedde, men gjør det ikke mindre viktig eller lettere å bære. Jeg håper du får den hjelp og støtte du trenger for å komme videre. Jeg håper arbeidsgivere får opp øynene for konsekvensene når de svikter, slik at din åpenhet har hjulpet flere. Ønsker deg gode dager med styrke og glede.
Hadje Pettersen
,Trist å lese. Viktig tema! En kollega og jeg opplevde å bli slått ned en helg i 2019. Da hadde det gått 19 år siden vår sengepost opplevde at 2 ansatte ble angrepet samtidig på vår sengepost. Dagen i dag er det jeg som jobber fremdeles her. Kollega min jobber ikke lenger på en sengepost, men er fremdeles Helse Stavanger ansatt. Det er utenom min nærkrets spesielt takk til 2 leger og en ledende psykiater ved Helse Stavanger som lyttet og leste godt hva jeg skrev om min helse. Akuttlegen som tolket min CT, så på mitt sykehusjournal og årskontroll brystkreft som lå rundt hjørnet. Samspill mellom disse 2 Helse Stavangerleger og min kvinnelige fastlege er suksessoppskrift på oppfølging. Kollegaene våre hjalp oss å komme gjennom de fryktelige første 3 måneder etterpå. Avtale vi har med krisepsykolog er kjempeviktig og noe vår ledelse er god på å tilby. Dessverre må jeg si som kollegastøtte at jeg har opplevd at kollegaer takket nei på tross av at både postlederen og jeg anbefalte konsekvensene hendelser kunne ha. Så for all del: hør på anbefalinger, takk ja til ALT!