fbpx Hjemmedød: – Flere burde få muligheten Hopp til hovedinnhold

Hjemmedød: – Flere burde få muligheten

Camilla Kjellstadli, lege og stipendiat, Senter for alders- og sykehjemsmedisin, (Sefas)
FINT OG TRIST: – Hjemmedød kan være en fin opplevelse, selv om det er trist. Men det forutsetter at man har kompetent hjelp, og at den som dør og familien, føler seg trygge, sier stipendiat Camilla Kjellstadli. Foto: Marit Fonn

– Flere kunne dødd hjemme med lindrende behandling, sier forsker Camilla Kjellstadli. – Men uten en plan er det vanskelig.

Halvparten av dem som dør i Norge, dør på sykehjem. Mange dør på sykehus. Bare én av ti dør hjemme.

– Potensialet for lindrende behandling hjemme er ikke utnyttet, sier Camilla Kjellstadli.

– Primærhelsetjenesten er i stand til å hjelpe, slik at folk kan få dø hjemme, men det er veldig få som får slik oppfølging i livets slutt.

Kjellstadli er lege og stipendiat på Senter for alders- og sykehjemsmedisin (Sefas) ved Universitetet i Bergen. Hun spesialiserer seg også som allmennlege.

Norge er på bunnen av statistikken for hjemmedød sammenliknet med en del andre land. Nederland og USA ligger i tet.

Se oversikten nederst i saken.

Hjemmedød og hjemmesykepleie

Kjellstadli og kolleger på Sefas har gjort en studie om hjemmedød og hjemmesykepleie. De har fulgt hjemmeboende de tre siste månedene de levde.

– Vi har sett på pasienter som døde hjemme i 2012 og 2013. Et hovedfunn er at de som hadde mye hjemmesykepleie, hadde større sannsynlighet for å dø hjemme enn resten.

Dødsfall i Norge i 2018:
  • Alle: 40 768
  • Sykehus: 11 859
  • Annen helseinstitusjon, hovedsakelig sykehjem: 20 711
  • Privat hjem: 5 223. Det vil si 13 prosent
  • Annet: 1 960
  • Uoppgitt: 1 015

Kilde: Dødsårsaksregisteret

Tenker oftere på kreft enn på kols og hjertesvikt

Av hjemmeboende personer, er det cirka én av fem som dør hjemme.

– Kreft er hyppigste diagnose, men det er også mye hjertesykdom. De som dør mest hjemme, er yngre menn med kreft.

Kjellstadli forklarer det slik:

– De med kreft får mest oppfølging. Det er en oppfatning om at det er lettere å forutsi forløpet for kreftpasienter når det går mot slutten enn for andre. Man tenker oftere at kreft er en dødelig tilstand enn hjertesvikt, kols og nevrologiske sykdommer.

Forskning viser at forløpene for ulike typer funksjonssvikt varierer mye, påpeker Kjellstadli.

– Vi kan ikke bruke diagnosen alene til å identifisere hvem som trenger lindrende behandling.

– Mange diagnoser kan man leve lenge med – og dø med?

– Ja, folk lever ikke bare med én tilstand lenger, men med flere, som igjen virker inn på hverandre. Dessuten lever vi lenger, og flere er skrøpelige, sier hun.

Tall fra studien:
  • I 2012 og 2013 døde totalt 80 908 personer
  • 15 prosent døde hjemme
  • 53 396 var hjemmeboende
  • 22 prosent av de hjemmeboende døde hjemme

Mye hjemmesykepleie kan påvirke hjemmedød

Om lag halvparten hadde ingen hjemmesykepleie de tre siste månedene de levde, ifølge undersøkelsen. 30 prosent har hatt litt hjemmesykepleie.

– Nesten én av fire har hatt nesten sju timer hjemmesykepleie i uken stabilt i hele perioden. Ikke veldig mye, men i denne sammenhengen et høyt antall timer, sier Kjellstadli.

Bare de som får mye hjemmesykepleie over tid, har økt sannsynlighet for å dø hjemme.

Det er jo til slutt det det handler om: Å føle seg trygg.

– Antakelig har mange fått for lite hjemmesykepleie, eller de har fått den for seint til at den får betydning for om folk kan få dø hjemme.

Hun utdyper:

– Det tar jo tid for pasienten og personalet å bli kjent og trygg på hverandre og å finne ut hva som fungerer for dem. Det er jo til slutt det det handler om: Å føle seg trygg.

Les også: – Mor døde i egen stue slik hun ønsket

– Er det rett å legge pasienten inn på korttidsopphold?

Selv om målet er å være hjemme, er det ikke sikkert alle tiltak drar i samme retning:

– Kanskje får man til å lindre pasienten hjemme. Men skal pasienten legges inn på sykehus for behandling hvis noe oppstår, eller er det best å avstå fra behandling? Er det rett å legge pasienten inn på korttidsopphold på sykehjem, og dermed risikere at pasienten aldri kommer ut igjen? Eller er det helt nødvendig for å avlaste pårørende, spør Kjellstadli.

Mange advarer mot overbehandling når det likevel går mot slutten.

– Derfor er det viktig å snakke om hva som er det egentlige målet. Kanskje er det ikke viktig for pasienten å være hjemme akkurat i dødsøyeblikket heller. Men det kan være plagsomt å bli flyttet rundt, for man må stadig finne igjen roen.

Kjellstadli understreker at det kan være fint å dø på sykehjem også.

– Men du er positiv til hjemmedød?

– Ja, hvis de selv ønsker det og føler seg trygge til å gjøre det. Alle undersøkelser tyder på at flertallet ønsker å dø hjemme. Jeg mener at flere burde få muligheten til det.

Færre dør hjemme

– Mer enn halvparten av dem som dør hjemme, ser ut til å dø plutselig og uventet. Det viser hvor lite planlagt og tilrettelagt hjemmedød er.

Det har gått gradvis nedover med hjemmedød i Norge, ifølge Dødsårsaksregisteret:

  • I 2000 døde 15,5 prosent i private hjem (av totalt 44 020).
  • I 2018 var tallet knapt 13 prosent (av totalt 40 768).

– I tillegg er det færre dødsfall per år, siden vi lever lenger. Altså: Færre dør, og andelen hjemmedød går ned.

Må planlegges

Én av fire hjemmeboende – 24 prosent – kunne potensielt ha planlagt å dø hjemme, har Senter for alders- og sykehjemsmedisin estimert. Det tilsvarer 16 prosent av totalbefolkningen.

– Men i virkeligheten var det bare rundt 5 prosent som potensielt hadde planlagt å dø hjemme, og som faktisk døde hjemme, sier stipendiaten.

Det betyr at det er et stort potensial for at flere kan avslutte livet i sitt hjem.

– Pasientene skal få lov til å være der man er mest komfortabel, mener hun.

Men hjemmedød må planlegges i forveien:

– Er ønsket å bo hjemme i livets siste fase, trenger man å forberede seg. Snakk med familien, fastlegen eller andre hjelpere. Uten en plan er det vanskelig å iverksette tiltak når siste fase starter eller når behovet for lindring dukker opp.

Kan ikke følge opp alle

– De som får mest palliativ behandling, er kreftpasienter. Man tror at det er lettere å forutsi forløpet for dem.

– Men det er ikke alltid det?

– Nei, sykdommen utvikler seg gjerne ujevnt. Lindrende enheter tar nesten utelukkende imot kreftpasienter.

Lindrende enheter tar nesten utelukkende imot kreftpasienter.

Men fortsatt er det slik at de fleste som dør, ikke dør av kreft.

– Det er urealistisk at lindrende enheter i spesialisthelsetjenesten skal kunne følge opp alle som ønsker det og har behov, sier Camilla Kjellstadli.

De med mindre kompliserte forløp, kan få god hjelp av hjemmesykepleie i samarbeid med fastlegen, mener hun.

– Samtidig er det problematisk å legge mer på en allerede hardt presset primærhelsetjeneste. Det trengs nok strukturelle endringer i hele helsevesenet. Det krever mer ressurser. Da må politikere på banen, sier hun.

Les også: Den første stortingsmeldingen om lindrende behandling for døende er klar

– Blir ofte for tilfeldig

Kjellstadli skulle ønske det var lettere å få til et godt samarbeid, både innad i tjenestene og mellom første- og andrelinjetjenestene.

– Tilbudene om lindring er for fragmenterte. Ofte er det tilfeldig hvem som får god oppfølging. Det skyldes ikke nødvendigvis vond vilje. Det kan skyldes for stor fysisk avstand og for lite informasjonsutveksling. Det er for eksempel ikke lett for fastlegen å følge opp når epikrisen kommer lenge etter at pasienten er skrevet ut fra sykehuset.

Kvinne i eget hus

– Hva er egentlig fordelen med å dø hjemme?

– Du er mer herre eller kvinne i eget hus. Det er du som er i førersetet. Kanskje blir det mer ro, og det er lettere å ha familien rundt seg.

Hun legger til:

– Det forutsetter at man har kompetent hjelp, og at den som dør og familien, føler seg trygge. Hjemmedød kan være en fin opplevelse, selv om det er trist.

– Familiene er ikke som før. De er ofte mer spredt, og flere er yrkesaktive lenger?

– Derfor er det offentlige helsevesenet viktig. Men familiene er viktige for å kunne gjennomføre hjemmedød. Men vi så at blant dem som fikk hjemmesykepleie, så hadde de som bodde alene større sannsynlighet for å dø hjemme. Tendensen er at de som har partner eller barn, dør sjeldnere hjemme.

– Rart og uventet?

– Hvis plutselige dødsfall er den største gruppen som dør hjemme, er det ikke så rart. Det kan tenkes at familien føler seg utrygg på å håndtere hjemmedød. Ektefeller kan dessuten være enda mer skrøpelig enn den døende. Men dette er tolkninger, understreker hun.

Får oftest omsorg fra ektefellen

Av dem som har hjemmesykepleie, bor halvparten alene.

– De fleste som dør, er gamle. Mange bor med ektefellen. Norske rapporter viser at det som oftest er ektefellen som gir omsorg, og i mindre grad barna. Det har nok med endringer i samfunnet å gjøre.

Hun legger til:

– Pårørende trenger også oppfølging. De bidrar med mye, og de kan fort slite seg ut, særlig når det gjelder demens.

Få dør hjemme i Norge og Japan

Få dør hjemme i Norge, sammenliknet med andre land. Her er den siste oversikten Camilla Kjellstadli har laget:

Hjemmedød i prosent
  • Japan 11
  • Norge 13
  • Sverige 18
  • Belgia 23
  • Tyskland 23
  • England 24
  • Danmark 24
  • Sveits 27
  • Frankrike 28 (gamle tal)
  • Singapore 28
  • Canada 30
  • Nederland 31
  • USA 31

Kilde: Camilla Kjellstadli, Sefas

– Det varierer når statistikken er hentet fra, men man kan trygt si at Norge er blant landene med de laveste heimedødsratene i verden, sier Kjellstadli.

– De tre siste landene i rekken, altså Canada, Nederland og USA, har satset på hjemmedød. England har en stigende trend etter økt satsing.

Les også:

Hjemmedød: – Mor døde i egen stue slik hun ønsket

Hjemmedød
SISTE SAMLING: Barn og barnebarn tar farvel med Kari Rønsen hjemme i hennes egen stue på Skreia. Astrid Rønsen og mannen hennes til venstre.  Foto: Laeskogen begravelsesbyrå

– Hadde mor strevd mer med å dø, hadde det vært annerledes for meg, sier Astrid Rønsen. – Grunnen til at det gikk så fint, var at hun var så rolig.

«Mor døde rett før jul. Hjemme slik hun ønsket. Godt å få være der.»

Dette skrev datter Astrid på Facebook 30. desember.

Kari Rønsen var en av de rundt 5 000 som døde hjemme i 2019. Mange dør plutselig og uventet. Men for Kari var det planlagt.

– Jeg har alltid trodd og ment det jeg har sagt om hjemmedød. Men nå er det 150 prosent sant, sier Astrid Rønsen når Sykepleien tar kontakt.

Det er som et kjært smykke å tenke på.

– Jeg er så takknemlig for at vi fikk det til. Det er som et kjært smykke å tenke på. Vi var så heldige, for det landa så godt. Det kunne blitt en krevende død, men sånn ble det ikke for mor.

Astrid var der, ved hennes side. Akkurat som hun hadde håpet på.

– Vi fikk det som vi ville. Det var som å vinne i lotteri, sier hun.

For ingen vet når døden kommer.

Astrid Rønsen
  • Ble sykepleier i 1981.
  • Førstelektor ved NTNU i Gjøvik. Fagansvarlig for tverrfaglig videreutdanning i palliativ omsorg.
  • Styreleder i Hospiceforum Norge.
  • Var med i det regjeringsoppnevnte utvalget som i 2017 leverte NOU-rapporten om palliasjon til alvorlig syke og døende. Der tok hun dissens.
  • Har arbeidet for en bedre omsorg for alvorlig syke og døende i snart 40 år.

Har regien selv

En uke etter bisettelsen treffes vi. Astrid Rønsen har akkurat fått bildene fra begravelsesbyrået. Hun har pc-en oppslått på kafébordet.

Men først tilbake til hennes nye erfaring:

– Hva er det du alltid har trodd om hjemmedød?

– Når noen dør hjemme, så har man regien sjøl. Du kan gjøre det som kjennes riktig, uten å være avhengig av andres godkjenning. Er du på sykehus eller sykehjem, er du alltid på noen andres arenaer. De har sine rutiner og ritualer. Hjemme er ikke det noe tema. Det er på ens egen grunn alt skjer.

Astrid Rønsen er ingen novise i møte med døden. Hun er leder av Hospiceforum, en ideell og livssynsåpen organisasjon som arbeider for en verdig død. Som sykepleier og lærer har hun lang erfaring med palliativ behandling.

Astrid Rønsen
VET ALDRI: – Vi fikk det som vi ville. Det var som å vinne i lotteri, sier Astrid Rønsen om mors hjemmedød. Det er en uke etter bisettelsen. Foto: Marit Fonn

«Tror ikke jeg overlever natten»

Kari Rønsen var klar og våken til det siste. Den tidligere sykepleieren og bestyreren på gamlehjemmet ble 90 år.

– Visste du på forhånd når din mor ville dø?

– Jeg tror jeg er god til å vurdere klinisk når døden er nær. Men det er helt umulig å vurdere sine egne. Jeg har stått for nær, sier datteren Astrid Rønsen.

Hun hadde vært mye hos moren den siste tiden. Sov ofte over.

18. desember drar hun hjem etter noen dagers besøk, uvitende om at døden er rett rundt hjørnet.

Neste kveld får hun telefon fra moren: «Jeg tror ikke jeg overlever natten.» Astrid setter seg i bilen. Sent på kvelden er hun på plass igjen.

Morgenen etter, 20. desember klokken 9.45, er det slutt.

– Hun overlevde natten, men det var godt tippa, sier Astrid Rønsen.

Legen kom og lyttet. Om kvelden ble kisten hentet.

– Da var vi ferdige. Det var jo jul. Alle hadde vært der. Barn. Svigerbarn. Barnebarn.

Hjemmedød
VIDERE: Kari Rønsen bæres ut fra huset der hun har bodd i 45 år, av sine etterkommere.  Foto: Laeskogen begravelsesbyrå

Har mengdetrening

Moren døde i eneboligen på Skreia, der hun hadde bodd i 45 år, de siste 11 årene som enke. Astrids yngste bror sov i huset den natten. Selv satt hun på sengekanten natten igjennom.

– Ingen fortalte meg hvordan vi skulle gjøre det.

– Men du er jo profesjonell selv?

– Det var en fordel å ha mengdetrening, ja. Men nå har jeg opplevd det i praksis. Jeg kan bekrefte hvor viktig og riktig det er å la den døende få være hovedpersonen.

Les også portrettintervju med Astrid Rønsen: Døden tar sin tid

Kroppslig uro

Kari Rønsen ble hjerteoperert for 25 år siden. For sju år siden fikk hun kreft. Hun trodde ikke det var lenge igjen.

– Det manglet ikke på diagnoser. Det store problemet den siste tiden var nok hjertesvikten. Men til å være så definert syk, var hun utrolig oppegående og frisk. Hva hun døde av? Jeg vet ikke, sier datteren.

– Hadde hun smerter på dødsleiet?

– Ikke så vondt at det var vanskelig. Men hun var kvalm, og hadde litt av den typiske uroen. Kroppslig uro.

Marmorerte føtter

Den siste natten fikk hun marmorerte føtter.

– Når jeg så hvor marmorerte de var, skjønte jeg at det var sant. At hun skulle dø.

Astrid tok på leggene hennes: «Kjenner du dette?» Moren skjønte hva hun drev med: «Ja. Jeg er kald oppover til knærne og varm over». Sykepleieren i moren var med hele veien.

Blåmarmorerte føtter og hender er tegn på at hjertepumpen er i ferd med å gi seg.

De hadde ingen medisiner tilgjengelig, medikamentskrin var ikke etablert.

– Men vi hadde det viktigste: Hverandre, sier Astrid.

– Hva hvis hun hadde fått smerter?

– Da måtte vi ringt legevakten. Hadde vi hatt medisiner, ville jeg gitt. Mot kvalme og uro. I stedet hjalp jeg henne opp så hun fikk rugget litt på seg. Da roet hun seg.

Kledd i bomull

Ro. Tillit. Ømhet. Slik beskriver hun stemningen.

Moren valgte selv hva hun skulle kles i for siste gang. En hvit pyjamas, som hun bare hadde brukt én gang.

– Den var i bomull, et materiale som passet fint, mente hun, hun skulle jo kremeres, forteller datteren.

– Det beskriver hvor konkret hun var. I det lå det også en klar forventning om at det var jeg som skulle stelle og kle henne. Da far døde, stelte jeg og mor ham sammen.

Denne gangen ble hennes eldste bror med på stellet.

– Det ble vår siste kjærlighetshandling til mor, sier Astrid.

Mor viste vei helt frem

– Da mor ringte den kvelden, prøvde jeg å forberede meg på at dette var starten på slutten. Hun sluttet aldri å være den som viste vei. Da hun ble urolig, fulgte jeg henne. Det er noe med å følge takten til den andre. Være var for hva som er behovet. Jeg satt på sengekanten, hun ble etter hvert avhengig av fysisk støtte.

– Kastet hun opp?

– Nei, men jeg vet at hun mislikte å være kvalm.

– Hadde hun gudstro?

– Ikke noe hun plaget oss med. Det ble ikke snakket mye om. Men hun hadde én bekymring: Hun var redd hun ville streve med å puste. Det gjorde hun ikke. Men pusten endret seg.

Hun så meg inn i øynene, veldig direkte. Så plutselig – ingen kontakt.

– Pustet hun bare ut til slutt?

– Nei. Hun så meg inn i øynene, veldig direkte. Så plutselig – ingen kontakt. Og noen sammentrekninger i kroppen.

Men rett før søkte blikket hennes i rommet.

– Hun festet blikket på noe vi andre ikke kunne se.

– Hallusinasjoner?

– Nei, noe den som dør ser. Jeg har sett det før. Jeg vet ikke hva det er. Vi snakker lite om slike opplevelser.

– Engler og basuner?

– Nei, tror ikke det.

Hjemmedød
90 ÅR: Kari Rønsen hadde sykepleieren i seg til det siste. Konkret og praktisk.  Foto: Laeskogen begravelsesbyrå

Heldig med fastlegen

– Hadde mor strevd mye mer, ville det vært annerledes for meg. Grunnen til at det gikk så fint, var at hun var så rolig.

Astrid Rønsen understreker at det trengs gode støttepersoner for å få det til.

– Mor var heldig, hun hadde fastlege som ville bli kontaktet. Dette er på bygda.

Hjemmesykepleie hadde hun bare de siste månedene.

Selv bor Astrid Rønsen en drøy times kjøretur unna morens hjem. Det var hun som fulgte moren når hun skulle til legen.

Mor var hovedpersonen.

– Det er godt å ha hjemmesykepleiere, men hun var vår mor, bestemor, oldemor. Hun var hovedpersonen. For oss var det godt å få hjelpe henne, ingen kjente henne bedre enn oss. Det blir fort noe annet når andre tar over.

Det handler om holdninger til det å dø, mener hun:

– Fra dem som yter tjenester. Ekspertene. Tenkningen må snus på hodet. Man er så hudløs i den fasen, det er så lett at noe blir feil for oss som står nærmest.

Gode naboer, fetter i nærheten

Astrid Rønsen spør seg selv: Hva gjorde det mulig at mor kunne leve hjemme?

Og svarer:

– Hun og vi klarte å lage et tett nettverk. Hun hadde gode naboer. En som vasket for henne. Vår fetter bor like ved. Det offentlige helsevesenet kan ikke erstatte de naturlige, nære relasjoner som er skapt gjennom et langt liv. Vi som familie kunne planlegge for å prøve å møte mors ønske om å være hjemme.

– Når ble hun klar over at hun var døende?

– Mor forberedte seg på å dø i årevis på grunn av kreften. Hun sa i flere år at «dette er siste julen». Vi har vært forberedt lenge, for kreften kunne jo røre på seg. Heldigvis fikk hun flere juler.

Hun innså gradvis sine begrensninger. Skjønte at hun ikke kunne ha gjester i julen.

– Da jeg bakte julekaker hos henne for å lage julestemning, viste hun ingen interesse. Men hun var opptatt av å få pakket inn julegavene og få skrevet julekort til en venninne.

– Hovedjobben er å roe

– Har du vært sliten?

– Nei, men det går opp for meg hvor mye oppmerksomhet jeg har hatt om hennes ve og vel. «Kommer noen innom henne i dag», har jeg tenkt. Men mor belastet meg aldri med dårlig samvittighet.

Astrid Rønsen har kunnet jobbe og skjøtte sine verv.

– Runden med mor har lært meg hvor mye overskudd det gir å snakke om det som er. Hadde mye vært usagt og skjult, ville hele situasjonen blitt mye vanskeligere.

– Hvilke råd har du til andre?

– Hovedjobben er å roe. Av og til er det den som dør, som er urolig. Av og til er det de rundt som er urolige. Vær trygg på at det er normalt å dø. Ta med barna, vis at dette er udramatisk.

Det ble fint for oss. Ikke minst etterpå.

Astrid Rønsen ser på saken i et folkehelseperspektiv:

– Hvis vi gir døden tilbake til familiene og skaper trygge rammer, vil vi forebygge både komplisert sorg og langtidssykmeldinger, mener hun.

– Det ble fint for oss. Ikke minst etterpå. Døden blir mer naturlig når det skjer i naturlige rammer, i vårt tilfelle hjemme.

Rønsen slår et slag for hospice:

– En verdig avslutning på livet innebærer trygge rammer. Det er grunn til å spørre hvorfor så få dør hjemme. Vi klarer ikke å skape trygghet. Folk har reelt sett ikke en valgmulighet slik helsetjenestene fungerer i dag.

Ville ikke på sykehus

– Det mor fryktet mer enn noe, var å bli lagt inn på sykehus. Men hun ville ikke ønsket å være hjemme hvis hun ikke hadde følt det trygt.

I Norge dør de aller fleste på sykehus eller sykehjem.

– Det største sviket mot alvorlig syke og døende i dag er at så mange blir flyttet rundt den siste tiden.

– Hva kan vi gjøre med det? Akutte ting kan alltid oppstå?

– Det mest uverdige som fins, er all flyttingen, ikke å gi ro noe sted, sier Rønsen.

Hjemme lå det én beskjed til hjemmesykepleierne: «Skjer det noe med mor, snakk med Astrid.»

– Mor stolte på at jeg visste hva hun ville. Hun sa at hvis vi fant henne på badegulvet eller nederst i trappen, så skulle vi vite at det er greit. Vi hadde en stilltiende overenskomst. Samtidig merket jeg at ensomhetsfølelsen tok større plass etter hvert. Hun ville at hjemmesykepleierne kikket innom om natten siste uken.

Ville helst sovne inn

– Når du er mett av dage, kan behandlingstilbud oppleves som en trussel, ikke som hjelp. Mor sa: «For guds skyld, ikke gjør noe med meg.»

Når du er mett av dage, kan behandlingstilbud oppleves som en trussel.

Drømmen hennes var å sovne og ikke våkne igjen.

– Da ville du følt deg snytt?

– Ja, men jeg ville ha forsonet meg med det.

Rønsen ønsker ikke å fremstå som om hun har oppskriften på den gode død.

– Det som driver meg, er at jeg synes det er trist at så mange blir fratatt muligheten til gode opplevelser på slutten av livet. Det er ikke så veldig mye som skal til, sier hun.

– Jeg kunne det fordi relasjonen til mor var som den var. Er mye uforløst, er det mer utfordrende. Men da er det godt å ha trygge, gode støttespillere.

Den siste natten spurte hun moren: «Skal vi ringe Karin?»

Det vil si fastlegen.

«Hun kan ikke gjøre noe nå, vet du», sa mor.

«Kan jo hende vi skulle hatt noen medisiner i bakhånd?»

«Ja, hvis du trenger det, så»

Hospiceforum Norge
  • En livssynsåpen, frivillig og ideell organisasjon.
  • Etablert i 2008.
  • Arbeider for å bedre forholdene for alvorlig syke og døende, og de som skal leve videre.
  • Ønsker flere selvstendige hospice og hospice-enheter. Målet er 250 hospiceplasser.

Kilde: hospiceforum.no