Aldri har jeg opplevd at tiden går fra meg som på barselavdelingen

Klokken har bikket 16.00, og jeg strakk ikke til i dag heller. Jeg er oppgitt over at jeg nok en gang må skrive 30 minutter overtid. Arbeidsmengden er for stor, pleietyngden for høy og bemanningen for lav. Mest av alt er jeg lei meg fordi jeg ikke fikk gitt mer tid til pasientene som trenger det.

Jeg jobber som sykepleier ved barselavdelingen på Ahus. Her er det ikke slik at kvinnene føder et barn, får ungen på brystet etter litt veiledning, tar et par blodprøver og reiser lykkelig hjem. Hit kommer kvinnene som har preeklampsi, postpartum blødning, sectio, infeksjoner eller urinretensjon. Vi snakker om alvorlige syke, sårbare mødre som trenger tettere oppfølging og mer hjelp. I tillegg skal barn følges opp. For eksempel på grunn av diabetes, prematur fødsel, følger av vakuum eller skulderdystosi.

Alle er like stresset og presset

På Ahus er vi to pleiere på hvert tun. Stort sett en jordmor og en barnepleier. Vi skal ha sju pasienter fordelt mellom oss, men med barna blir det dobbelt opp. Noen ganger flere også. Siden jeg startet på Ahus i fjor sommer, har jeg opplevd postpartum blødning, infeksjoner, sprukket tarm som førte til stomi, og snitt i blæren som førte til permanent kateter.

Jeg starter dagen med å lese meg opp på pasientene. Deretter tar jeg ONEWS, blodprøver og gir medisiner. Så er det frokost og besøk av barnelege samtidig. Alle ansatte er like stresset og presset på tid, selv om det går i barselfart for mødrene. De har vondt, de er i dårlig form, og de er slitne. Og vi skal piske dem opp, så de rekker å stelle seg, gå på do, amme og spise frokost før barnelegeundersøkelsen. Alt på under 30 minutter.

Blodprøver innimellom utskrivelser og velkomstsamtaler

Deretter skal vi følge opp målinger som var avvikende for en time siden, gi ammeveiledning og passe på at barna har fått mat. I tillegg skal vi ønske velkommen til nybakte foreldre og gi nødvendig informasjon. Når jeg er midt i en tolkesamtale, ringer telefonen. Gynekologen venter på å ha visitt.

Visitten avdekker behov for et par ekstra blodprøver og undersøkelser som må følges opp på nytt. Jobben gjøres innimellom en utskrivelse og to velkomstsamtaler. Så kommer blodprøvesvaret tilbake. En pasient må ha jerninfusjon, og en annen skal starte med antibiotika. En tredje trenger smertestillende og en fjerde isbind.

Jeg skjønner godt at mødre og fedre blir misfornøyd

Jeg er vant til å ha det hektisk og ha mange og tunge oppgaver, spesielt etter å ha tilbrakt tid på en annen sengepost. Likevel: Aldri har jeg opplevd at tiden går fra meg som på barselavdelingen. Du vet aldri hvor lang tid en ammeveiledning, en velkomst eller en utreise kan ta.

Og plutselig må du ta imot en far med barn fordi mor ligger på postoperativ med magnesiumdrypp på grunn av alvorlig preeklampsi. Denne pappaen er livredd og aner ikke hva han skal gjøre. Han trenger å snakke, bli betrygget og sett, både der og da og gjennom resten av vakten min. Selv om tre andre pasientrom ringer på, og barnepleieren står midt i en ammeveiledning. Det blir for mye for alle. Og da forstår jeg veldig godt at mødre og fedre blir misfornøyd og av og til stiller spørsmål ved vår kompetanse.

Det verste er å føle seg utrygg

Vi som er sykepleiere på barsel, er ansatt på grunn av mangel på jordmødre. Vi har kanskje hatt to undervisningstimer på sykepleien om svangerskap, fødsel og barsel. Resten har vi lært via selvstudier, personlig interesse og nå gjennom jobb.

Fremdeles føler jeg at jeg kaver i halvblinde og søker på EQS samtidig som jeg prøver å huske hvilke mødre som skal ha Fragmin, og hvilke barn som det må tas målinger av. Det verste er å føle seg utrygg i de alvorlige situasjonene som kan oppstå, spesielt når vi er få på jobb om natten.

Jeg tenker på blødninger, blodtrykk som utløser to røde på ONEWS, og barn som brått får hypoglykemi eller pusteproblemer. Jeg er ikke fullt opplært i dette, selv om jeg har hatt simuleringstrening. Jeg har en lang vei å gå før jeg kan ta ansvar i en akuttsituasjon. Ja, jeg lærer jo, men det er ikke en god følelse.

Én ting hjelper

Daglig får vi meldinger om flere ledige vakter på grunn av sykdom og behov for oppbemanning. Men vi er utslitt og orker ikke ta på oss enda en arbeidshelg. Samtidig vil du ikke si nei heller, fordi du vet hvor stort trykk det kan være på avdelingen.

I fjor hadde jeg over 200 overtidstimer på grunn av personellmangel på jobb. Avdelingen har ikke råd til å ansette oss i faste, hele stillinger. 75 prosent er maks. Det blir slitsomt og veldig uforutsigbart.

Noen ganger føles det som om vi jobber oss i hjel. Det som hjelper meg, er et godt arbeidsmiljø og kolleger jeg kan prate med, samarbeide med og få positive tilbakemeldinger og ros fra. På samme måte som jeg gir det samme tilbake til dyktige kolleger. Kompetente jordmødre, barnepleiere og sykepleiere gjør at jeg som ny føler meg ivaretatt, trygg og verdsatt. Det har alt å si når arbeidsmengden er som den er.