De trodde ikke jeg ville klare å fullføre sykepleierutdanningen. De tok feil

Jeg har hatt noen tøffe tak i livet. På et tidspunkt visste jeg ikke hvordan jeg skulle få hverdagen til å gå opp. Vi hadde fire barn. Jeg manglet utdanning og hadde en jobb jeg verken trivdes i eller klarte å utføre. Utallige jobbsøknader ble sendt i håp om å få nytt arbeid. Jeg fikk ikke så mye som ett intervju.

Til slutt orket jeg ikke flere avslag, og det gikk opp for meg at jeg var nødt til å skaffe meg en utdanning. Men jeg kviet meg. Ikke fordi jeg ikke trivdes på skolen i sin tid, men fordi jeg aldri klarte å fullføre det jeg begynte på.

Jeg ble mer og mer nedfor

Foreldrene mine skilte lag da jeg var fem år gammel, og faren min døde da jeg var 13. Vi flyttet deretter fra hjemkommunen min i Trøndelag til Asker. Jeg hadde det fint lenge, men da jeg var 17 år, begynte minner fra barndommen å komme til overflaten igjen. Minner om faren min og om et overgrep jeg ble utsatt for. Ikke fra faren min, men fra en voksenperson som var tilknyttet familien. Jeg ble mer og mer nedfor, sluttet på skolen og strevde med å spise. Jeg var innlagt en rekke ganger og forsøkte å ta livet mitt.

Å føre dagbok viste seg å være veldig smart. Jeg prøvde å få orden på kaoset inni meg, og til slutt sa jeg til meg selv: Nå må jeg finne ut hva jeg vil med livet mitt.

Sykdommen gjorde at jeg først ble ferdig med videregående og fikk generell studiekompetanse som 22-åring. Jeg gikk noen måneder på kunstskole, men måtte slutte på grunn av sykdommen. Jeg begynte på en privat teaterskole, men kom meg bare to tredjedeler gjennom det første skoleåret. Jeg fikk mitt første barn og kom meg aldri tilbake til skolebenken.

Derfor var sykepleie forlokkende

Det ble tydelig for meg at jeg måtte prøve meg på skolen igjen, selv om Nav og personene rundt meg ikke trodde jeg ville klare å fullføre et skoleløp. Jeg leste om ulike studieretninger og kom stadig tilbake til helse. Sykepleier ble mitt førstevalg. Rett og slett fordi jeg hadde fire barn og syntes det virket spennende å jobbe som jordmor. For å bli det må du som kjent ta sykepleierutdanning først.

Sykepleie var også forlokkende fordi kropp og helse interesserer meg. Jeg hadde tross alt mye erfaring og kunnskap etter mange år som pasient. Selv om jeg tidvis tenkte at sykepleie ikke passer for meg, var det noe som endret seg da jeg leste om studiet og hvilke muligheter man har. Jeg tenkte «søren heller, jeg prøver.» Men det skulle ikke bli lett.

Skolestart med en baby på armen

Da jeg begynte å forberede meg til skolestart, fant jeg ut at jeg ventet barn nummer fem. Løsningen ble å søke om utsatt skolestart til året etter. Svangerskapet skulle vise seg å bli litt av en utfordring. Jeg fødte en prematur gutt i uke 32. Jeg måtte operere ut morkaken og mistet nesten to liter blod. Oppfølgingen gjorde at vi tilbrakte mye tid på sykehuset. Der ble jeg styrket i troen på at det var sykepleier jeg skulle bli.

Med en baby på ti måneder og fire barn under ti år møtte jeg opp første skoledag, kvalm og kaldsvett av nervøsitet. Jeg var dobbelt så gammel som halvparten av medelevene. Det første studieåret var heftig og tungt, akkurat som jeg hadde sett for meg. Herlighet, så mye anatomi vi skulle pugge. Men samme hvor sliten, trøtt og oppgitt jeg var, så gjorde jeg mitt beste. Og jeg besto. Følelsen av å faktisk fullføre et helt skoleår var ganske fantastisk.

Eksamen ble til hjemmeeksamen med fem barn

Andreåret skulle vise seg å bli ekstra utfordrende. Midt under psykiatripraksisen, som var skummel og tøff på grunn av egne erfaringer, mistet jeg et familiemedlem og en nær venn på kort tid. Jeg hadde lyst til å gi opp og bare sove. Hele kroppen verket. Fra fastlegen fikk jeg en kortisonkur som fjernet smertene, og en rådgiver på skolen hjalp meg med å sortere tankene.

Da januar 2020 kom, gikk jeg på med nytt mot. Vi hadde folkehelsepraksis, og jeg begynte å jobbe på sykehus som pleieassistent. Så kom mars, pandemien og lockdown. Samme uke som landet stengte, skulle vi ha eksamen.

Eksamen ble til hjemmeeksamen med fem unger og en permittert mann hjemme. Jeg hadde ingen plass å gjøre av meg, men ikke en eneste dag tenkte jeg at jeg ikke ville få det til. Jeg husker hva mange sa da jeg begynte på studiet. «Hvordan skal du orke det? Det kommer ikke til å gå».

En smell på vei til jobb

Da gikk det en fanden i meg. Jeg gir meg ikke. Selv om jeg har fått en solid dose motgang i livet, har jeg alltid stablet meg på beina og kommet meg videre. Jeg leverte en elendig hjemmeeksamen, men besto. Jeg var klar for en ny praksisperiode, men så kom en ny smell. Bokstavelig talt.

Mens jeg syklet til jobb en dag i mai 2020, gikk jeg skikkelig på trynet. Resultatet ble tre utslåtte tenner, hjernerystelse og en vond arm. Det var enda godt vi brukte munnbind hele tiden, for ingen så at jeg manglet tre fortenner. Tilrettelegging fra arbeidsgivers side bidro til at praksisperioden ble godkjent.

Du kommer ingen vei hvis du gir deg

Nå gjensto kun ett år av utdanningen. På dette tidspunktet var vi så vant til munnbind, isolasjon og videomøter at alt gikk på automatikk. Til tross for en ny nedstengning klarte vi å få en B på bacheloroppgaven. Jeg hadde klart det. Jeg var sykepleier.

Hvordan jeg kom meg gjennom disse tre årene, er fortsatt litt uvirkelig å tenke på, men jeg har lært såpass på mine 40 år at du kommer ingen vei hvis du gir deg og ikke prøver. Samtidig hadde jeg aldri klart det uten mann, barn og foreldre som har hjulpet til med barnepass.

I dag jobber jeg som sykepleier ved barselavdelingen på Ahus. Jeg stortrives i jobben. Selv om jeg var møkk lei skole og akademisk oppgaveskriving for halvannet år siden, vurderer jeg nå å ta videreutdanning. Hvem vet hvor jeg ender opp. Det finnes uendelige muligheter som sykepleier, og jeg vil alltid ha jobb.